De rødgrønne skriver sin historie (oversatt: de turte ikke si noe høyt, der og da): http://www.nrk.no/ytring/de-rodgronne-skriver-sin-historie-1.8380508
«Nok av eksempler på saker der Arbeiderpartiet går hensynsløst fram og setter egeninteressen først», skriver Magnus Takvam.
Vi har sett at dette stemmer. I årevis har AP benyttet enhver anledning til å erobre nye maktposisjoner i statsapparatet. Jeg har alltid spurt meg hvorfor de gjør dette så systematisk? Hva var den egentlige målsetting? Hva ville de med dette? For med makt følger ansvar og plikt. Men den siden av saken droppet de. Arbeiderpartiet har vist seg som en samling maktfanatikere som ikke skyr noe middel. Derfor har de også mange lik i lasten. Kanskje er det de, likene, som nå gjør seg brede og vil senke skipet for godt? For det er en god løsning på en meget destruktiv og ensidig maktarroganse. For her var liten eller ingen interesse for samfunnet som helhet eller for borgerne. Det var makten som var interessant. Det kunne beskrives slik: «Er du enig og gjør som vi sier, skal det gå deg godt og du skal få leve lenge i landet». Var du ikke enig, så ble det desto meget verre. Da var du ingen ressurs lenger for partiet, men en verkebyll, et uutholdelig problem. Da tok de fra deg alt de hadde gitt deg; frakken, skjerfet, luen og vottene og litt til. Først da du til slutt lå nede på dine ømme knær og ba for livet, tok de også pensjonen. Dette var i årevis måten AP brøytet seg igjennom vinterværet på.
Men AP hadde ikke regnet med bomerangens lov. Det går ut på at det man gir ut i verden også er det samme som kommer tilbake. En gammel åndelig lovmessighet. Kjent i årevis. Slår man med sverd, blir man slått med sverd. Kanskje er nå tiden kommet at et helt parti skal ned i det mørke sluket. Tenk på den lyden! Der fór Gerhardsen, der Bratteli og Gro, så Jens Christian Hauge og familie Stoltenberg samt en statssekretær Pål Kulø Lønseth rett ned i sluket; hvilket enestående slurp. Landsfaderen, men også landsmoderen. Men også LO med sine godt betalte figurer, som Halvorsen og Flåthen. Æreløse, skamfulle og forslåtte av alle dem de lot bli liggende igjen på sin vei oppover, klesbylter som nå uventet reiser seg opp fra søla, blodige, blåslåtte og fryktelig sinte. Til og med de som var lemlestet til døde. Naturligvis sjelelig ment, kan skjønne. Det hadde dere nok ikke regnet med, AP. For nå kunne dere som tok så grådig av andres penger ikke lenger sole dere varme i de mange froskers og padders beundring. For nå ble det plutselig grusomt kaldt og ubehaglig. Og snart ble Arbeiderpartiet en skam for menneskeverdet. Snart ble Arbeiderpartiet et navn ingen lenger ville ta i sin munn. Det ble en utskylling ingen hadde sett maken til. Og stakkars de som sto for nært, de ble dratt med av en voldsom kraft som føyk avgårde helt underlagt tyngde- og sjeleloven, hvor ingen kunne klare å stoppe denne fryktelige elv av tuseners rasende brøl.