En energipolitisk skandale
Tidl. informasjonsdirektør i NVE, Sverre Sivertsens egne ord:
«Dagens vindkraftutbygging savner sidestykke i norsk energi- og naturforvaltning.
Her har politikerne laget et politisk og økonomisk regime som gjør det mulig for sterke kapitalkrefter å gjøre ubotelig skade på nasjonale natur-verdier uten å betale en øre til samfunnet for ødeleggelsene. Bare på Fosen er det bygd 24 mil med anleggsveier i urørt natur for å få fram de enorme maskindelene til det vindkraftbransjen liker å kalle parker, men som i realiteten er gigantiske industrianlegg.
Samtidig skjer utbyggingen i et tempo vi sjelden har sett og under påskudd av å redde klimaet. Regningen betales av strømkundene i form av høyere kraftpriser og nettleie, mens kommunene avspises med lovnader om arbeidsplasser og noen kroner i eiendomsskatt. Utbyggingen kan bare skje fordi myndig-hetene subsidierer og begunstiger vindkraften så mye at bedre og billigere alternativer som enøk og oppgradering av eldre vannkraftverk er blitt mindre lønnsomt. Utbyggerne er fritatt fra å betale naturskatt, mens vannkraften betaler gjennomsnittlig 40 prosent. Dernest har de avskrivningsregler på fem år i stedet for 25 som ville ha vært det normale for å avspeile leve-tiden på anleggene. I tillegg subsidieres de kraftig gjennom grønne sertifikater og får gratis tilgang til et nyetablert strømnett. I forurensningsloven gjelder prinsippet om at forurenserne skal betale for miljø -og naturødeleggelsene de forårsaker. I vindkraftsektoren gjelder det omvendte prinsipp. Utbyggerne får betalt for å ødelegge norsk natur. Ikke rart at utenlandske energigiganter i økende tempo kaster seg på denne boomen som vil vare til 2021, da ordningen med grønne sertifikater skal opphøre.
NVEs konsesjonsmaskineri har lenge gått på høygir, og det er nå bygd ut eller gitt konsesjon til om lag 23 milliarder kWt vindkraft. NVE sier i sin nye ramme for vindkraft at om lag hundre utkantkommuner er egnet for vindkraftutbygging. De sier samtidig at de ikke tar mot flere søknader, og advarer mot å gå for hurtig fram med bygging av nye anlegg, ikke minst av hensyn til mulighetene for satsing på offshore vindkraft i framtiden. La oss se på alternativene. Regjeringens enøkorgan, ENOVA, sier at vi kan spare minst 10 milliarder kWt gjennom energieffektivisering i eneboliger, industri, yrkesbygg og skoler ved blant annet å ta i bruk varmepumper, etterisolering og varmegjenvinning. Mange av våre vannkraftanlegg ble bygd i 1950- og 1960-årene og har derfor gammel teknologi. Ved å skifte ut løpehjul og ledeapparat og øke tunnelstørrelsen og lignende, kan vannet utnyttes bedre og gi mer kraft. Naturinngrepene ved en slik oppgradering vil bli minimale, også fordi man kan benytte gamle anleggsveier og tipper. En ny studie fra NTNU viser at dette kan gi mellom 22 og 30 milliarder kWt mer kraft. Energimyndighetene har ingen gode studier som motbeviser eller bekrefter dette tallet.
Legger vi sammen disse to alternativene, vil vi kunne få en tilgang på 50 prosent mer kraft enn all konsesjonsgitt vindkraft vil levere. Satsing på strømsparing og oppgradering av vannkraftanleggene vil dessuten kunne gi store positive ringvirkninger for mekanisk og elektronisk industri, ingeniørfag og anleggsbransjen. I vannkraftlandet Norge har vi nå snart kun noen få personer igjen som driver med anvendt forskning og utvikling av vannkraftteknologi. De fleste arbeider ved Rainpowers laboratorium i Trondheim, som sliter med å overleve.
I stedet lar vi denne muligheten gå fra oss og velger å importere alt vi trenger av teknologi og utstyr til vindkraftanleggene fra utlandet. Vindkraftlandet Danmark går nå vekk fra vindkraft på land. Innen 2030 skal om lag halvparten av turbinene fjernes, og den videre satsingen skal skje til havs. I Tyskland har også vindkraftutbyggingen på land nådd veggen. I Norge ser vi et gryende vindkraftopprør i SV og Frp. Men hvor lang tid skal det gå før de øvrige partiene reagerer?
Det er ikke for sent å snu. Ettertiden vil felle en hard dom over denne politikken.»
