Ammekubonde Ola-Jørn Tilrem fra Brønnøysund om bondens rettsvern (Bondebladet 20.12. 2017, se her).

«Jeg mener maktfordelingsprinsippet blir brutt av Mattilsynet. Dette fordi Mattilsynet både utformer den loven de selv skal kontrollere, og foretar straffereaksjoner etter samme lov. Men siden forvaltningen ikke kan utmåle straff, bruker man heller ord som «sanksjoner». Mattilsynet besitter alle tre sider av maktfordelingen. Uavhengig av hva den aktuelle sak handler om, er dette brudd på vår demokratiske tradisjon i Norge», sier Ola-Jørn Tilrem til Bondebladet (se her). Mattilsynet har nå fått gjennomslag hos regjeringen for sitt eget forslag om å gjøre det lettere for Mattilsynet å omplassere vanskjøttede dyr, også i tilfeller der bonden ikke samtykker til omplassering. Tilrem mener å se mange eksempler på at bondens rettsvern svekkes. » Vi ser for eksempel beslag i produksjonstilskudd på over en halv million kroner, uten at dette fremstilles som straff. Men når det tas beslag i inntekten, uten at det forsikres om at bonden har til livsopphold, er det en krenkelse som ikke er til å leve med i fortsettelsen – verken for landbruket eller staten», sier ammekubonden.

Tilrem skrev i en epost: «Jeg tror det man ser hos Mattilsynet, er symptomer på noe som er mer dyptgripende og alvorlig enn folk flest tror. Jeg tror det dreier seg om et demokratisk problem der vi ikke har institusjoner lengre som vokter folkestyrets grunnprinsipper. Mattilsynet er bare en av ca 40 tilsyn, og problemene man finner hos Mattilsynet er på ingen måte enestående. Det er nok å nevne Barnevernet og Nav. Det som jeg synes gir mest grunn til bekymring, er at ordensmakten lar seg rekvirere av disse tilsynene, og i alt for liten grad vurderer sin egen rolle og borgernes rettigheter før de aksjonerer. Og aksjonerer proporsjonsløst. Når så det samme skjer med rettssystemet da har vi med en institusjonell degenerasjon å gjøre. Da er veien kort til diktaturet.»

Er vi ikke langt inne i diktaturet allerede, og er ikke det de fleste av oss har hatt vanskelig for å svelge? Var ikke aksjonen i Sokndal fullstendig proporsjonsløs (se her)? «…et demokratisk problem der vi ikke har institusjoner lengre…»; lurer på om ikke Ola-Jørn Tilrem kanskje traff spikeren på hodet?

Mattilsynet tatt i løgn på direkten

Den snarrådige pelsdyrbonde Per Olaf Lauvås fra Jæren, her fra NRK (se her).

Så ble de tatt på fersk gjerning av pelsdyrbonden Per Olaf Lauvås i mai 2019, hvor det ble åpenbart at de hadde bestemt seg på forhånd, de ville avvikle bedriften hans. Men det gikk ikke alikevel. Bonden satte foten ned. Han hadde skjulte videoopptak. Mattilsynet må dra hjem, slukøret med uforrettet sak. Var ikke det selve kronbeviset på at Mattilsynet hadde fusket? Og hadde de fusket hos Lauvås, så hadde de fusket hos alle, var ikke fremgangsmåten den samme? At det var en annen agenda som gjaldt? Hvem var det egentlig vi hadde med å gjøre? Sannheten har ikke bare en betydning, men også en virkning. I et tysk eventyr heter det at finner du navnet, sprekker trollet. Det er en dyp vishet i ordtaket. Hvis du erkjenner hva slags uvesen du har foran deg, kan du fjerne dets livsbetingelser ved å erkjenne det. Fordi det bare kan virke hvis ingen ser hvem det egentlig er. Slik kan sannheten virke; dets rette navn får trollet til å sprekke. Men er det et troll vi har med å gjøre? Var ikke dette i den den reneste kommunist-ånd: Var det ikke hersketeknikk MT tok i bruk: Skap redsel, bruk frykt, bruk den brutale makt. De har i flere tilfeller også hentet inn Barnevernet, for å skremme de som har barn. De sjenerte seg heller ikke for å offentliggjøre anklager om seksuelle overgrep for å få overtaket; de kan dette på fingrene, de er spesialistene som kan metodene for å knekke folk.

«Jeg synes det er rart at det må en bonde fra Jæren til for å lære dem folkeskikk», sa bonde Per Olaf Lauvås. Han la skjulte opptak på bordet da MT hadde fattet sin beslutning på det de hadde sett: «Situasjonen i dyreholdet vurderes som en dyretragedie som omfatter et stort antall dyr.» Tilsynet anbefalte at farmen skulle avvikles», sa de, «utgjorde seg for å være politi». Men saken var, det var ikke sant. Sannheten var det stikk motsatte (se her og her).

Tenk om det er sant, det Lauvås forteller? Et statlig tilsyn som skal sørge for at vi har tillit, men opptrer i virkeligheten med en helt annen agenda? Denne hensikt kom i tillegg helt tydelig frem; det var ikke til å ta feil av. Skal vi ikke ta dette på alvor? Dengang MTs øverste sjef, Harald Gjein, som åpenbart hadde stilt seg til disposisjon for denne skjulte agenda, annerledes kan vi ikke se det, ble plutselig rødmende febrilsk når det egentlige opplegg ble så overtydelig at media ikke kunne unnlate å skrive om det. Men – alikevel, selv om de hadde gått rett ut i den våte myra og hadde den skitne sumpen helt opp til halsen, gav de seg ikke, men svarte avisen Nationen følgende: «I overlevering av informasjonen skjedde det imidlertid misforståelser og tolkninger, bl.a. om hva som var oppsummert og kommunisert til bonden. Dette førte til feil konklusjon og et hastevedtak om avvikling som det på dette tidspunktet ikke var grunnlag for å fatte, skriver Mattilsynet» (se her). Var ikke det å ro så fossen sto om baugen? Det lignet jo ikke engang på en bortforklaring: Om ikke det var direkte løgn?? Hva fikk dem til å lyve rett i ansiktet på hele den norske befolkning?

Veterinær Ove Harald Fossen ( se her)

Var det ikke kort tid etterpå at NRK Brennpunkt viste filmen om den grusomme svinebonde som sparket sine griser? Det kom vel ikke tilfeldig, den hentet de først frem da Mattilsynet var blitt avslørt av pelsdyrbonden Per Olaf Lauvås, smart? ikke sant? Ble vi ikke vitne til et tett samarbeid mellom Mattilsyn og NRK? Så er altså ikke NRK en uavhengig mediebedrift, alikevel?

Må vi ikke ta det alvorlig? Skal vi late som om det ikke har skjedd? Et det ikke er tragedie at 286 bruk ble avviklet siden 2015? Tok de ikke bort maten fra bordet for omkring 1100 mennesker? Ruinerte 286 bønder? Kanskje ble til og med indisier for nedleggingen produsert på løpende bånd av MT selv og brukt som bevis? Og at retten aksepterte dette? «Mattilsynet er en katastrofe. Et slags Frankenstein-monster. Veterinæren Ove Harald Fossen har vært på gården til Birkemo utallige ganger de siste årene». Jeg mener mannen har rett (se her).

«Gamle rapporter skal graves fram. Alt som kan bygge opp under og sverte forhold som ligger tilbake i tid, glemmes ikke. Men denne gangen var det annerledes. Det var ingen gamle rapporter. Ingen tidligere tvister med Mattilsynet. Bonden, i dette tilfellet meg, godtok ikke å bli behandlet dårlig. Tillitsbaserte forhold bygger relasjoner. Sammen kunne vi blitt bedre, med Mattilsynet på laget. Slik var det før. Det har skjedd et taktskifte i Mattilsynet. Kanskje er det styrt av politikk eller personer. Men her er det en skjult agenda», sa Lauvås til NRK (se her). her). Nytter det å beklage seg? Den øverste leder Harald Gjein tok hatten og gikk etter Lauvås-affæren. Vi tilskuere forventet at nå skulle MT forandre seg. Men Gjein gikk ikke langt. Han fikk nytt kontor lenger inn i korridorene og beholdt sin lønn (se her). Ellers ble alt ved det samme. Har de ingen respekt for folk? Er ikke det å kaste blår i folks øyne? Om ikke dette er frekkhetens nådegave?

Hvordan beskrive dette? Jo, på den ene siden slår de om seg med høytravende svada og vakre fraser om de mange edle hensikter, noe man kan lese seg til i årsrapportene, om dyrevelferd. Mens i virkeligheten kommer løgn, bedrag og ondskapsfulle hensikter til syne. Er det å ta feil av? Dette er det de mange iakttar og som gjør dem fryktsomme. Ja, Mattilsynet kan til og med ha samtaler med deg og skryter av hvilken flink bonde du er, mens de samtidig i hemmelighet forbereder tvangsslakting, avvikling og din totale ruin (fra Kjølen gård i Solør).

Når jeg hører hva Mattilsynets leder Kaupang svarer på spørsmål, virker det som om hun ikke har den minste kjennskap til den virkelighet som bøndene gjennomgående opplever. Ja, det er som om hun lever på en annen planet (les intervju adm. dir. Karina Kaupang, Mattilsynet, her). Kan det være at det bare er noen få som har all informasjon? Kanskje bare en? Bonde Salomonsen opplevde at Mattilsynet hatet ham. Han brukte faktisk ovenfor meg ordet hat. Bonde Svein Johnsen skjønte at Mattilsynet gjorde alt for å ta ham. De andre ble tatt på sengen. Var de navngitte ofre på en ønskeliste?

Hvem fant på at angiveri var samfunnsnyttig?

Lærer og sauebonde: «Han var på jobb da Mattilsynet ringte å fortalte at de sto på tunet. Under inspeksjonen fant de en geit som hang med ørene og to gamle søyer som var tynne» (se her).

Hvorfor ble det sett ned på? Var det fordi det var en svakhet? Noe som ikke førte noe godt med seg? Er angiveri kanskje et slags overfall bakfra? Det man kaller «backstabber», en kniv i ryggen, fra en som er skjult, en som listet seg innpå? Staten har tatt ibruk noe de kaller bekymringsmelding, en anonym person kan ringe og melde fra. Vedkommende behøver ikke identifisere seg. Det kan være en som er oppriktig bekymret, men det kan likegodt være en ondsinnet sladrehank som vil skape problemer.

I så tilfelle kalles det ikke lenger bekymring, men angiveri. Men det ble aldri nevnt at det hørte hjemme i samme skuff. Var det angiveri, men de skjulte det bak ordet bekymring? Er det derfor det var tilfeller hvor MT trengte bekymringsmeldinger; men de fikk de ikke, så de lagde de likegodt selv? Noen fortalte dette. De var temmelig sikre i sin sak, annerledes kunnede ikke forklare det som hadde skjedd. Dette har jeg også hørt flere nevne om Barnevernet. Begge sistnevnte tilfeller er grunner gode nok til å droppe anonymiteten, for godt. Undertegnede mener med lærer og sauebonde Brustad, («…vi lever i et rettssamfunn. Skal jeg anmelde deg for noe, må jeg kunne stå for det»), at hele ordningen bør skrinlegges.

Advokat John Chr Elden skriver om angiveri: «Under den tyske okkupasjon av Norge ble motstandsbevegelsens folk og andre norske patrioter i stor utstrekning angitt (min utheving) til de nazistiske makthavere. Forholdet ble ansett som landsforræderi, og angivere ble etter frigjøringen straffet»…(les videre her).

Angiveri er et ømt punkt i Norge. Etter krigen ble 92000 av en befolkning på 3 millioner stilt for retten for landssvik, det høyeste antall i Europa. Var vi allerede da et folk av ryktespredere, angivere og tystere? Er resultatet av systemet med anonyme bekymringsmeldinger at Norge igjen er iferd med å bli et folk hvor de ondsinnede sladrehanker tar ledelsen (se her): Systemet med å melde sin bekymring gjelder idag i statsetatene som har mye med folk å gjøre. Systemet blir misbrukt i utstrekt grad. Det er en forgiftning av samfunnet. Jeg har bare sett at en person har gått ut i offentligheten og kritisert ordningen, han er nevnt overfor. Han er lærer og har kanskje sett hva denne sosiale giften betyr i et klasserom blandt barn og unge. Bekymringsmeldingene gjør nettopp bygdedyret vokser seg stort i vårt lille land med de mange glesbygder; er det ikke ofte bitre mennesker som ofte sitter ensomme med kikkerten under kjøkkengardinet og lastebilspeil på ytterveggen?

Her om sauebonden K. som måtte sluke at bekymringsmelding ble brukt som en del av en drittpakke, en politisk drittpakke; et tydelig eksempel på misbruk: «Når eg får ei bekymringsmelding utan innhald mot meg, føler eg det ganske alvorleg både privat og profesjonelt, sa K. til Nationen i august, etter at han hadde hyra advokat»(se Norsk Sau og Geit, her ). Det var fint at også vedkommende styremedlem som hadde misbrukte ordningen, gikk ut med dette i avisen og ba om tilgivelse.

Det er ingen tvil. Bekymringsmeldinger er usunt for alle. Anonyme bekymringsmeldinger må ikke ligge der som en mulighet til å sverte andre. Det må bort. Men bare folk flest kan kreve at denne ordningen fjernes.Angiveri var alltid tilstede som en del av skyggen bak makten. Hvor makt huserte vokste angiveri gjerne som en slags ondartet soppvekst. Det var slik i kongens hoff, blandt hans tjenestemenn, blant hans undersåtter. Det er idag i alle statsetater. Ikke bare skolene, næringslivet, men også den politiske verden er gjennomsyret av dette. Det bygger på ryktemakeri, å lage intriger og grave graver for andre.

Noen mennesker liker å holde på med den slags. Men å la dette få en sentral plass i et lands statsstrukturer, er et skritt i feil retning. I DDR (tidl. Østtyskland) hvor angiveri sogar var en av samfunnets byggestener, drev det også sprekker mellom foreldre og barn, og også mellom ektefeller. Men det gikk da også galt, til slutt. Tenk det, det gjorde de for staten, et fantasifoster med minimal betydning i det virkelige liv. Mange lidelseshistorier oppsto i kjølvannet av dette. Det var bygdedyrets glanstid; en eneste stor, svart og bunnløs myr. Det var kommet hit til lands i vårt statsapparat fordi noen få ville det. Det finnes ikke en eneste god grunn til å la oss plages med det. Se å få åpnet vinduene, og slipp lys og luft inn.

Mon tro om de ikke lyver, igjen?

Her offentliggjør etaten at de tar skrekkbilder. De gikk etter sigende omkring på gården og så etter hvor de kunne finne dem. Da jeg så foto og tekst satt sammen, skjønte også jeg hensikten; jeg spurte bonden selv hva som lå bak. Fra Glåmdalen avis om skrekkbilder den 08/7-19.

Bruker de tendensiøse foto og propaganda? Narrer de leserne med tendensiøse overskrifter i avisene, med foto tatt ut av sin sammenheng, og gitt fotoene overskrifter som ikke stemmer, til og med egen-arrangerte foto, har jeg hørt, slik bonde Sigmunn Salomonsen fra Vestvågøy kunne føre bevis for? Det skal noe til å arrangere et foto og legge det frem som bevis i en rettsak, som statsetat, det lover ikke godt. Men det var kanskje ingen engangsforeteelse, for mange bønder har fortalt om lignende. Også tidl. husdyrbonde Kristen Birkemo i Rogaland mente at Mattilsynet til og med offentliggjorde foto de sa var tatt på hans gård, men de var i virkeligheten tatt andre steder; de hadde bruk for indisiemateriale mot ham (se her). Han prøvde de å tyne skikkelig, men han lot seg ikke lure, heller ikke pille på nesen.

Under står et foto Mattilsynet selv har tatt på Kjølen gård etter nyttår 2019. De knyttet fotoet opp mot kugalskap ved hjelp av en overskrift. Da jeg fikk se foto og tekst satt sammen, skjønte jeg at Mattilsynet visste hva de holdt på med; jeg så straks en bevisst mobbing av bonden, en kampanje, det gjaldt å skape en opinion, så jeg spurte ham selv hva som lå bak.

Er ikke kugalskap det verste som kan skje en husdyrbonde? Dyrenes hjerner råtner så og si på rot og det er smittsomt. Får ikke bare overskriften «kugalskap» i lokalavisen folk i omgivelsene til å sky gården (?); er ikke kugalskap like forferdelig som svartedauen og byllepest?

Fotoet var prangende. Leseren fikk det midt i fleisen. Det var planlagt slik. Bildet viser kadaver som var lagt klar til henting av Norsk Proteins kadaverbil, en bransjebil. Det var blitt en del, fordi MT hadde båndlagt dyreholdet, grunnet for dårlig merking av storfeet; dyra kunne derfor verken selges, slaktes eller nødslaktes. Kadaverne var avlivede dyr, som ellers skulle ha vært sendt til enten slakt eller nødslakt. Et resultat av en normal «opprydning» på lik linje med en fiskers fiskesløy han ikke kunne bruke. En normal del av enhver husdyrdrift. Og faktisk et svært viktig dyrevelferdstiltak. Men kadaverne ble liggende lenger enn planlagt. Kadaverbilen uteble. MT tok en telefon og fikk stoppet den slik at de fikk tid til å fotografere. Det var et planlagt foto. Det hadde i virkeligheten ingenting med kugalskap å gjøre. Tekst og foto forteller lesere som ikke vet hva det dreier seg om, at dyrene døde av kugalskap, den verste sykdom av alle sykdommer.

Kugalskap er en fæl sykdom, omtrent som svartedauen og byllepest på en gang, fra Glåmdalen nettavis 13/6-19, papirutgaven den 14/6-19.

Her hadde bonden kjøpt inn beinmel til bruk for gjødsling av grasområder. Myndighetene har gitt retningslinjer hvordan dette skal brukes som gjødsel på beite og eng. Det var lagret på en låve nært gras- og beitearealer til dyrene, nedpakket. Det var benyttet som gjødsel, etter myndighetenes retningslinjer, på grasareal flere mil unna der dyra beitet. Bonden hadde for sikkerhets skyld sendt foto av alle sekkene (de var uåpnede) til Mattilsynet, slik at tanker om kugalskap ikke skulle komme opp, da beinmel som dyrefór, under skjeldne omstendigheter, kan forårsake slikt (denne årsakssammenhengen ble påvist en gang i England, 1986). Men det hjalp ikke. Mattilsynet sendte pressemelding til avisene og den ble publisert den 13. juni 2019. Fredag den 5. juli 2019 utførte de aksjonen. Saken fikk også en dobbeltside i Glåmdalen avis og omfattend omtale i nettutgaven. Gjaldt det å få «publikumsforståelse» for aksjonen? Da Mattilsynet kom for å tvangshente dyrene, hadde de glemt hele historien om kugalskap; de kom med vanlige dyrebiler. De hadde jo allerede høstet nytten av avisoppslaget.

Dyr på Beite, Kjølen gård våren 2019

Det heter hos Veterinærinstituttet om kugalskap: «Dette støtter antagelsen om at denne ekstremt skjeldne (min utheving) sykdommen inntreffer spontant…» Wikipedia skriver:

«Kugalskap er påvist én gang i Norge. I januar 2015 ble det påvist at en 15 år gammel ku fra en kjøttbesetning i Nord-Trøndelag hadde atypisk kugalskap»(Veterinærinstituttet, se her, Wikipedia, se her).

De klare fakta tatt i betraktning, var ikke de fete avisoverskriftene å rope litt vel høyt ? Det var da ingenting som tydet på kugalskap? Ikke engang i nærheten.

BSE forekommer ikke bare meget sjeldent, men ekstremt sjeldent. Var dette et bevisst forsøk på spredning av angst, kanskje også for å berolige de mange bøndene som var blitt engstelige av Mattilsynets overgrep mot en kollega? Er det slik Mattilsynet bruker pressen, for å skape opinion, for å rettferdiggjøre sine hensikter: Se her, hadde vi ikke rett? Bondens gode venn og hjelper skriver: «Jeg har blitt vanvittig skremt i denne saken, hvordan en offentlig etat kan lage seg sin egen historie, og selge inn den til media, som sakens fakta. Og der media sluker det rått, og ikke tar noe til etterretning når man sender inn kontradiksjoner. Dessverre er «kugalskap-historien» bare en av MT sine mange historiefortellinger i denne saken».

Konfrontasjon, ansvar og rettskraftig dom?

Flere bondefamilier forteller at Mattilsynet vil avvikle gårdsbruk. Det er en besluttet sak allerede før de kommer til gården. Så samler de sammen de mange bekker små, slik at de får en stor å; de vil ha en god grunn som duger, ikke bare ovenfor folk flest, men også i lokalpressen og på Dagsrevyen. Var det ikke det også sauebonde Rennehvammen måtte erfare? Det er ikke til å tro. Og folk flest tror det heller ikke, ennå. Men tilliten til et statlige tilsyn som vil bondens beste, har i lengere tid blitt undergravet av virkeligheten selv, av Mattilsynets folk. Nå gjelder det bare en ting: At bøndene tar affære.

Familie Mjåtveit i Nærbø mener at Mattilsynet mangler folkeskikk (se her).

Fra Bondebladet 25.april 2018, Mattilsynet besøker familie Mjåtveit i Nærbø: «Da gjestene får høre at familien bruker stut, reagerer en av dem. Det var så vanvittig: De som brukte stut, måtte bare legge ned. De var på vei mot forfall, minnes Solveig at han sa. De var på styrt avvikling, legger Trygve til. Jeg svarte at hva slags driftsopplegg vi har, har ikke noe med deres besøk å gjøre. I vårt opplegg fungerer det veldig godt, forteller Solveig».

«Dette er livsverket til folk. Vi er bønder 24 timer i døgnet. Her legger du ned sjela di. Og så kommer de og tråkker på deg. Det gjør noe med deg, sier Solveig. Hun sier at de tross alt er to, og kan snakke med hverandre om det de har opplevd. Men hun er bekymret for dem som driver alene. Mange har satset. En sesong som dette kan gå på helsa løs. I stedet for å veilede og hjelpe, går Mattilsynet inn for å knekke folk. Det er det folk har inntrykk av. Det er vanvittig gale, sier hun. Når man snakker med naboer, er det ofte Mattilsynet de snakker om. At de frykter dem, skyter Trygve inn. Folk er livredde for Mattilsynet, og tør ikke si fra. Kommer det en fremmed bil i gårdsrommet, blir de redde: Kommer de på inspeksjon til meg nå? Sånn skal det ikke være! Vi har veid fram og tilbake om vi skal fortelle historien vår. For hva må vi betale for det, spør Solveig (se intervju Bondebladet her)».

Trodde du Mattilsynet virkelig trengte bevæpnet politi på åstedet? Kunne det være at MT brukte bevæpnet politi fordi de hadde andre ting i tankene? Hos bonde Støvring stilte de i tillegg opp med sivilforsvaret. Er dette bare en begynnelse?

Hva er det vi står ovenfor her? Er det bare uprofesjonalitet , et tilsyn ennå i sine barnesko, som ennå ikke funnet hvordan de skal utføre sine oppgaver? Mattilsynet så dagens lys i 2004, barneskoene skulle for lengst være utgått. Herske- og politimentaliteten er en gjennomgående stil som de bruker ute i felten. Alle som er tilstede er fylt av dette. Det er påfallende å lese bortforklaringene lederne kommer med, når noen med rette påpeker at MT er helt ute på bærtur. Les avd leder Berget forklare de ulike opplevelser av MTs besøk, her; han klarer ikke å slippe tak i sin egen oppfattelse at MT har makta, bukten og begge endene. Han klarer ikke å legge fra seg oppfattelsen at Mattillynet i tillegg er den utøvende makten, at hva de til enhver tid måtte si, er det som gjelder. Dette er ingen ukultur som har fått vokse av seg selv; dette er en villet holdning fra toppen av og ned; de ansatte i Mattilsynet soler seg i sin egen mektighet, er høye på seg selv og sin makt. Problemet er at de har virkelig makt, gitt dem helt fra toppene av departementene og inn i rettsalene. Problemet er at det er vanskelig å begripe at det er virkelig slik det er. Vi vil rett og slett ikke tro det.

Mattilsynet kommer ikke til å forandre seg. Aksjonene blir forberedt ned til detaljnivå. Inspektørene og hjelperne «pusher hverandre opp» før det bryter løs, akkurat som i amerikansk fotball; det er forklaringen på at aksjonene hadde en gjennomgående lik attitude. Det står mektige folk bak Mattilsynet. Ikke bare de departementsrådene i Landbruks-, men også de i Næringsdepartementet. Det ser ut som om minister Bollestad av en eller annen grunn forsvarer det som blir gjort, men også stortingspolitikere Per Olaf Lundeigen som ingenting gjør, når han blir bedt om hjelp mot helt tydelige statlige overgrep. For politimakterklæringen har politidirektoratet sørget. Det kommer derfor ikke til å hjelpe med møter og politikere, ikke med demonstrasjoner i gatene, ei heller å bruke lobbyister på Stortinget. For stortingspolitikerne har ikke all makt. At Landbruksdepartementet lyver nå det gjelder granskingen, forbauset meg meget. Det ser ut til at det står noen over dem. Det kan hende de heter kontrollstat, en mindre krets maktmennesker med planer. For Mattilsynet er deres, det er kontrollstatens ansikt. Var det ikke iøyenfallende hvor lettvint MT ville ta ibruk den bevæpnede ordenmakt? Var ikke begrunnelsene syltynne?

Mange tror at Mattilsynet har med bekymring om bønders husdyrhold, dyrevelferd og matsikkerhet å gjøre. Kan det være at de bare smykker seg med det, på utsiden? Er det slik de gang på gang kaster blår i øynene våre slik at vi ikke skal se hva som egentlig foregår? Går de sakte fremover, et lite skritt av gangen, sånn at vi tilsuere skal merke lite til det? Kanskje venter de først til kysten er klar, og kommer først da til syne med hele sin ekvipasje? Var vi ikke igjen og igjen vitne til utvetydige overgrep, så vi ikke igjen og igjen at dommerne i rettsalene bukket for dem, også. Var vi ikke fullstendig hjelpeløse? Hvis vi skal kunne konfrontere det, må vi ikke lære det å kjenne? Må vi ikke se virkeligheten i øynene, og se tilsynet som det forferdelige uvesen det er?

Hvorfor oser Mattilsynet av maktmisbruk, løgn og tvang. Hvorfor har de i løpet av de siste årene lagt sine regler til rette for et omfattende (makt)system som skal gripe inn ovenfra? Hvorfor skal det virke som om selveste overmakten kommer nedover oss, kaster en kald skygge over oss alle og skremme vettet av oss, slik at vi, våte av kaldsvette, gir oss med en eneste gang? Kanskje er Mattilsynet et av instrumentene til den fullstendige kontroll av hele befolkningen, slik også Barnevernet virker å kunne utvikle seg til? Kjenner vi noen som gjorde tingene på samme måte, fra tidligere?

Hvem sto bak de lavmåls overfall?

Niels Christian Geelmuyden (her); gav ut boken Sannheten på bordet i 2013, hvor han retter søkelyset på hva staten tier om og ikke vil vise.

Kjøttindustrien er mektig i Norge. De har sine tentakler inne på mange merkelige steder. Viste du at «Opplysningskontoret for egg og kjøtt årlig tilføres åtte ganger så mange (statlige, min tilføyelse) millioner kroner som Opplysningskontoret for frukt og grønt»? «Hovedboka i faget «Mat og helse» innenfor det offentlige skolevesen, Kokeboka mi, viste seg på vårparten også å være finansiert av kjøttindustriens interessekontor», skriver Geelmuyden. Om ikke dette er de små tegn?

Geelmuyden påviser i sin bok Sannheten på bordet at fiskeriminister Berg-Hansen fra Arbeiderpartiet (2009-2013) brukte sin posisjon til å besette sentrale posisjoner i fiskeoppdrettsindustrien og dens tilknyttede fagorganisasjoner med folk av riktig innstilling, slik at det munnet ut i at hennes private bedrift kunne høste fordelene av det. Annerledes kan man ikke si det; hun var en betydelig medeier i en stor (lakse)sjømatbedrift. Rendyrket korrupsjon (se kapitlet Bukken og havresekken), ikke bare usedvanlig frekt, men også meget stygt. At hun ikke ble stoppet på et tidlig tidspunkt, kan bare tyde på en omfattende korrupsjonskultur i Arbeiderpartiet.

For meg kom det overraskende, jeg hadde aldri tenkt på det før. Men da jeg leste følgende setninger i Geelmuydens bok, ble jeg klar over at vi kanskje snakket om korrupsjon, ikke bare i Næringsdepartementet (hvor fiskeriministeren huser), men også i Landbruksdepartementet og dermed også Mattilsynet:

Husdyrbonde Kristen Birkemo fra Sola i Rogaland forteller om sitt møte med Mattilsynet, om de nyttige idioter (her).

«De (SIFO) poengterte at Statens Næringsmiddeltilsyn frem til opprettelsen av Mattilsynet i 2004 hadde en forbrukerorientert rolle som «matpoliti». Etter innlemmelsen i det fusjonerte Mattilsynet kan det ifølge SIFO-forskerne se ut til at næringspolitiske hensyn har hatt overhånd». Jeg leste de «næringspolitiske hensyn» etter jeg hadde lest fortellingen om fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansens personlige, korruptive tilretteleggelsestokt. Jeg så det slik: Det kunne bety at en større aktør grep inn i markedet av kjøttprodusenter for å forme dette etter sitt eget forgodtbefinnende. Ved hjelp av Mattilsynet.

Da jeg hadde gjennomgått detaljene av flere av Mattilsynets aksjoner, kom jeg dette mafialignende handlingsmønster i hu, som gikk igjen gjennom alle aksjoner, om aksjonene fant sted i sør, i øst eller i nord i landet. Det ble tydelig for meg at bøndene kunne ha blitt utsatt for et slags makabert maktspill, et bedrag. Bonden Kristen Birkemo i Rogaland lot seg ikke vippe av pinnen, han hadde kanskje oppdaget dette på et tidlig tidspunkt, hvilke man kan lese mellom linjene i NRK-oppslaget (se her), han brukte uttrykket nyttige idioter. Kanskje nettopp bedraget besto i at Mattilsynet henviste dyreeierne til dyrevelferdslover og -retningslinjer som ikke ble overholdt? Og kanskje var det ikke engang den utslagsgivende grunn? Ja, man så jo at Mattilsynets folk selv ikke tok det så tungt når de selv brøt dyrevelferdslovene, det var et faktum. Så ble den virkelige grunn kanskje ikke engang nevnt. Men den kunne de kanskje ikke nevne heller; mye taler for at inspektørene selv ikke kjente til denne. De var nettopp som Kristen Birkemo karakteriserte det, underveis i oppdrag av andre.

Den virkelige grunn hadde aktøren bak; vedkommende som hadde gitt oppdraget til Mattilsynet. Her synes det at årsaken til løgnene kan ligge, de som skulle til for å få tettet hullene i historien. Også flertallet av de utsatte bøndene stilte spørsmål ved en rekke ting de hadde iakttatt. Sigmunn Salomonsen hadde hatt sauedrift i 20 år, John Kjølen på Kjølen gård hadde drevet med husdyr i 31. Husdyrbonde Kristen Birkemo fra Rogaland i 32. Even Rennehvammen på Gjermundrud gård i Uvdal hadde drevet med sau i 37 år, også han uten at noen trakk på øyenbrynenen av det. Men så plutselig var det altså ikke godt nok. For hvem, egentlig?

Brann i minkfarm i Mjällby, Sverige okt19, om den var påsatt (se her)?

For meg ble det klart at det ikke var det dårlige dyrehold det gjaldt. Det var et påskudd. Kanskje ble sogar det omfattende juridiske materialet skrevet for akkurat for dette? Hadde de ikke egne folk som satt bøyde over skrivebordene mens de produserte vide og brede, korte og smale forskrifter, regler og retningslinjer i høyt tempo siden fusjonen av Mattilsynet i 2004? Kanskje gjorde de med med skjulte hensikter? Kanskje var det noen som sto bak dem og trakk i trådene, noen med en agenda? Mektig nok til at ikke bare det bevæpnede politi, men også sivilforsvaret (og faktisk også det militære, har jeg hørt) bukket for dem? Om det kan være en stor kjøttforedlingsbedrift som har en usynlig, men åpen kanal til Mattilsynet? Nortura?Andre? For et mellomledd må det ha vært. Noen som sto bøndene nært. Det kunne ha vært nok at Mattilsynets øverste leder fikk en liste stukket i neven en gang hver halvår. Ikke engang Mattilsynets styre behøvde å vite om dette. Dette er i større markeder i mange bransjer, ikke uvanlig. Der pågår det en slags eviggående krig, en slags krig perpetuum mobile, og de bruker også de verst tenkelig metoder.

En høyere sjef i celluloseindustrien beskrev dette ovenfor meg som et haibekken, han skjønte ikke hva jeg skulle der å gjøre, frivillig. Den ene gravde kontinuerlig på den andres grav, slik han så det. Det kunne forholdt seg slik: En beskyttet infiltratør satt oppe i systemet til Mattilsynet og gjennomgikk navnelisten han hadde fått, det gjaldt likvidasjon av husdyrgårder, kanskje visste bare han og styreleder om listen; med sine ledere planla han hvordan dette skulle utføres, men nevnte aldri verken listen eller hvem som forsørget ham med den. Kanskje var det oppdragsgiver som hadde skaffet ham den høye posisjon med den høye godtgjørelse?

Om det kanskje også var en fet bonus for hver bonde som la inn årene? For meg er det helt klart at det er kriminellt, men metodene er ikke ukjente: Hvis bonden ikke vil selge, kan man brenne gården hans ned. Man har folk til den slags. Den minkfarm man ikke får eierskapet til, fordi eier ikke vil den fra seg, kan plutselig stå i fyr og flamme (man kan faktisk brenne til seg eiendommer; om skogbrannene i Australia, se her). Man har folk til det, óg. Kanskje var den ikke engang fullverdiforsikret? Jeg hørte om et slikt tilfelle for mange år siden, beskrevet for meg av eierens sønn. Dette er metodene når de ikke får viljen sin. Det er haienes verden (her).

Jeg vil ikke overbeviste noen om verken det ene eller andre, bare peke på noen sentrale fakta som kanskje kan inspirere til å gjøre egne iakttagelser? Temaet er fiendtlig overtagelse.

I Norge tror de fleste av oss, også undertegnede i lang tid, er fornuftige folk ikke bruker tiden på å planlegge en fiendlig overtagelse av andres eiendom. Men der tok jeg feil. Min oppvåkning begynte i 1989, da Østtyskland erklærte seg konkurs og åpnet muren i Berlin. Fra Østtyskland myldret folk over grensen for å få puste inn luften i den «frie» Vesten. Men det vi ikke hørte særlig mye om, var de som strømmet andre veien. Det var haiene. Ingen er grådigere enn haiene, de ligner hverandre i mangt og meget og de er mange. Dengang skulle de overta de østtyske store og små fabrikker, for en slikk og ingenting. Det var i mange tilfeller livsverk til ildsjeler som gikk tapt, hundrevis sto igjen med bare smulene tilbake etter et helt livs innsats, en storstilt (grav)plyndring og røveri av verste sort. Også statsbedrifter gikk med i det uimotståelige dragsug. Grunnen til at jeg fikk med meg hva som foregikk, var at jeg oppholdt meg i Tyskland under disse årene.

En kriminell, politisk sammensvergelse

Vladimir Lenin (1870-1924) og Joseph Stalin 1878-1953 (se her).

Det er måten noen beveger seg på når det dreier seg om store omsetninger. En slags uutgrunnelig blodtørst. De vil ha mer. De vil ha kontroll på markedet, på priser og/eller manipulere markedene med falsk vareknapphet (se her). Det er de kriminelle, det er kjeltringene som hersker. De er de grådige, fanget; som ser verden som et sted hvor de kan bruke av sin livstid til å forsyne seg av annen manns eiendom. I det offentlige liv i vesten, slik jeg forsto det, var dette representert ved grådige og maktglade Hillary Clinton, politikeren som kunne brukes til alt. Hun var representant for en korrupsjonskultur som gjennomsyret offentligheten helt inn i vårt eget Storting. Men hun og hennes like tjente ikke sine velgere; de øste av fellesskapets ressurser til seg selv og sine egne, mens de lot seg misbruke til de verste handlinger for noen som sto lenger bak og høyere opp, fordi de som sto bak og høyere oppe ikke ville skitne til sine egne hender.

Bare kriminelle omgivelser kunne gi næringsbunnen til metodene vi har sett hos Mattilsynet; kontrollstatens metoder. Den største aktør i det norske kjøttmarked er vel Nortura. En bonde skrev til meg: «Skal liksom være bøndenes samvirkeslakteri, men bøndene har mistet styringen, forlengst». Kanskje har de ikke bare mistet styringen, kanskje ble Nortura forlengst overtatt av folk med en egen agenda (se her)? At disse folkene, av en eller annen grunn, ville tegne markedet av leverandører på nytt? Hvis ikke, kunne det være andre? Jeg vet ikke svaret, men det kan gi resultater å følge dette sporet. Vi lever idag i hvittsnipp-forbryternes glanstid. Jeg kan ikke utelukke at det var derfor at noen bak Mattilsynet mente det var fritt fram, at de sammen med en korrupt ordenmakt og et korrupt rettsvesen kastet seg ut i lovløsheten.

Joseph Stalin, 1907?

Finner vi ikke de samme metodene, den samme frekke, tyranniske oppførsel i det kommunistisk Russland, i tiden etter revolusjonen i 1917 og fremover? Joseph Stalin utførte bankran, av alle ting (29 år gammel, i 1907), i den lille byen Tbilisi hvor noen hadde vært så vennlig å gi ham, den lutfattige studenten, en liten jobb ved et meteorologisk institutt. Det betød ingenting for ham at byfolk hadde vært vennlige. Han skrøt av bankranet og viste dermed at han ingenting hadde forstått, verken om mennesker eller samfunnsmekanismer. Men siden han var den som gikk først og ble så mektig, var det mange blinde beundrere som fulgte etter i samme fotspor. Med Stalin ble forbrytelser og kriminalitet et slags politisk samfunnsideal for mange. Helt inn i Council on Foreign Relations (USA) med de mange trotskister (neo cons). Kommunismen, som ikke bare kom til Norge med det Kommunistiske Parti, men også kom hit med sosialdemokratene og marxist-leninistene. Var det kanskje de samme folkene som ødela Russland, som nå var iferd med å ødelegge Europa? Kan det være at det var deres barn og barnebarn som fikk toppstillingene i staten i Norge? Om de ikke er der den dag i dag og drar hele vår nasjon over i sin mørkladne retning?

Kjenner vi ikke Storebror allerede? Han ble introdusert på fjernsyn for en årrekke siden. Da gjaldt den fete overskriften: Storebror ser deg. Det de ikke fortalte dengang var at Storebror hadde kontor i New York. Hans administrasjonsapparat var de Forenede Nasjoner; de som tok mål av seg å bli verdensregjeringen, de som ville redde verden og oss andre fra undergangen (og brukte bl.a. ekstremklima for å nå dette mål, se her). De som allerede har strukket sine tentakler langt inn i de enkelte lands statsstrukturer. Også i Norge. Kan det være dem? Fiendtlig overtagelse behøver ikke bare dreie seg om overtagelse av små og store bedrifter og fabrikker (se her og her). Den tyske forfattere Thilo Sarrazin bruker uttrykket «fiendtlig overtagelse» når han beskriver muslimenes overtagelse (migranter) av Tyskland i sin bok Feindliche Übernahme (2018).

Men også et politisk ensrettet miljø kan overta hele nasjoner med alle dens ressurser. Ukraina er et eksempel hvor et bestemt politisk miljø i USA aksjonerte i 2014 ledet av Victoria Nuland og Georg Soros, fikk innsatt sine folk i ledelsen av den ukrainiske stat. Ordfører av Kiev, den tidligere bokser Vitali Klitschko, var en av deres menn. At Zelinsky vant løpet i 2019 over Poroshenko, ble sett som rigging utført av Georg Soros (se her og her) Ja, tenk å eie en hel stat med alle dens ressurser? Mon tro om Ukraina var interessant for George Soros fordi Ukraina blir regnet som Europas kornkammer (se her og her, her og her)?

Schibsteds aviser har vært ivrige på å sverte rødt kjøtt. En ren propaganda kampanje, hvorfor brukte de tiden på det (se her)?

Henry Kissinger representerte et bestemt maktmiljø i USA. Hans uttalelse om makt (1974) gjennom å kontrollere mat, gikk ikke upåaktet hen: Den som kontrollerer matforsyningen kontrollerer folket;som kontrollerer energien kan kontrollere hele kontinenter; som kontrollerer penger kan kontrollere hele verden». Men det var ikke bare han som var opptatt av makt. Det var en hel gruppe mektige bak ham som hadde dette ene som sitt utgangspunkt, kontrollen av de andre.

Sentrale miljøer hos myndighetene har de siste årene vært opptatt av å knytte det norske samfunn opp mot FNs Agenda 2030. Det er dette de nå om dagen ubemerket prøver å snikinnføre i all hemmelighet. Ubemerket fordi de ikke ønsker å fortelle hvem de er og hva de vil, en sammenheng som ligger opp i dagen for den som tar seg tid til å se etter. Det er her vi finner motivene for avviklingen av jordbruk, husdyrbruk og pelsdyroppdrett. Var det fordi de ønsket å forbli ukjente at de brukte dyrevelferdsreglene som brekkstang? Fordi de manglet en synlig grunn? Kanskje var hele det omfattende forordnings-justis-apparatet, en bløff? Bare for at vi vanlige folk skulle bli så imponert at vi mistet både munn og mæle? Om det er i denne sammenheng at de istedenfor å gå åpent ut med sine ideer og forestillinger om fremtiden, konstruerer bedrag? Fyller ut de åpne hullene med løgn og setter det igjennom med makt(misbruk)? Kunne det tenkes at globalistene (142 av 169 stortingsgrepresentanter støtter globalismen) som vil en verden uten grenser også vil ha et jordbruk uten grenser? Dvs et globalt jordbruk som de bestemmer over? Mange signaler gitt, antyder dette. Kanskje er det dem som ønsker å fjerne alle ammekyr og mjølkegeiter, nesten alle vinterfora sauer, nesten alle purker og nesten alle melkekyr (se tabell nedenfor)?

Virkningene: «EAT-kosthald vil gjera oss meir avhengige av matimport», seier professor emeritus Odd Magne Harstad (se her). Er dette bare en begynnelse? Kan det være en stor aktør som vil legge ned norsk jordbruk?

For se: Ifølge FN er rødt kjøtt ikke bærekraftig (sustainable), er ikke det merkelig (se her og her)? Vil FN bestemme hva vi skal spise?! Var ikke det påfallende? De som først og fremst var opptatt av makt, av krig og fred, av å ha den største betydning i verden? Var det de som brukte berømtheter som kona til hotelleier Petter Stordalen fra Porsgrunn, Gunhild for å gjøre det kjent (se her, her og her)? «Heile landbruket blir rasert», seier geitebonde Halvard Veen i Bjerkreim i Rogaland, om EAT initiativet til Gunhild (se her). Hvis vi tar utgangspunkt i at noen mektige står bak henne? Er det ikke relevant å spørre hvem som kunne tenke seg å legge ned hele det norske landbruk for å overta matproduksjonen for den norske befolkning? Er ikke et helt folks matbehov «the biggest business, ever»? Med det kommende yrkesforbud for pelsdyrbønder frisk i minne, skal vi kanskje ikke utelukke at våre politikere legger ned forbud mot andre yrker, også? Hvis makten bak som fordrer det, er rik og mektig nok, kan de si nei selv om det norske folks ve og vel taler mot det? Husker vi EØS-medlemskapet til Gro Harlem Brundtland? Kanskje er folkets mening ikke engang etterspurt? Tyder ikke en mengde hendelser på at folkets mening ikke er ønsket?

Hvorfor synes Gunhild Stordalen at det er greit å rasere landbruket? Enn Jens Ulltveit-Moe, fikk han jobben som FNs løpegutt (se her)? Kanskje vil FN meget mere enn bare å fjerne rødt kjøtt? Hvem er FN egentlig (se her)?

Soldater beordret ut av forsvarsminister Quisling til å bevokte opptøyene. Om Menstadslaget i Skien 1931 (se her), foto klipp fra NRK (se 45:18, her).

Kan det se ut som om noen forbereder et statskupp? Er det noen som har fått dårlig tid? Selv om jeg har kommet godt oppi årene, fikk jeg først nylig vite at Arbeiderpartiet og folkene rundt dem i mellomkrigstidsårene hadde overtagelsen av den norske stat (bevæpnet revolusjon) i sitt politiske programm. Det gjaldt statskupp. Forbildet var kommunistenes overtagelse av den russiske stat i 1917. Far til Gro Harlem Brundtland, Gudmund Harlem var blant disse, medlem av gruppen Mot Dag, grunnlagt av Erling Falk. På sitt høydepunkt hadde de 200 medlemmer hvor kjente størrelser som Arnulf Øverland, Odd Eidem og Sigrud Hoel deltok; var de blandt de glødende fanatikere som brant sine lys i begge ender?

Men det var også andre som kjente deres hensikter; den norske generalstaben (den militære ledelse) fulgte med. «Han vet at den norske Generalstaben har bygget opp en hemmelig intern tjeneste med bakgrunn i mellomkrigsårenes programmfestede trusler om en marxistisk revolusjon (egen utheving) i Norge fra partiene på venstresiden» (Kjell Fjørtoft i boken Mot stupet (1989), side 65).

Vi leser faktisk «programmfestede trusler om en marxistisk revolusjon»; de som har møtt marxistene vet når de snakker om revolusjon, betyr det en bevæpnet revolusjon. Det betyr faktisk vold, blod og drap: Man skulle tro det var ansvarsløse guttunger det dreide seg om, men de var dengang klare for å drepe sine landsmenn som tenkte annerledes om samfunn og politikk. Kunne det hende at de ennå er opptatt av det samme?

Arbeiderpartiet var i utgangspunktet et kommunistisk parti. Einar Gerhardsen og Trygve Lie var ivrige kommunister og deltok i de fleste aksjoner; de sprang rundt og forstyrret lov og orden som ungdommene i det norske Antifa gjør idag. Viten om venstresidens revolusjonære hensikter var medvirkende til at Vidkun Quisling som forsvarsminister ikke bare stilte opp med soldater, men også beordret marinen til å stille opp med skip under Menstadslaget i Skien i 1931, da det var flere militærleire med våpenlagre i de nære omgivelser. Vidkun Quisling som ansvarshavende, stolte ikke et øyeblikk på kommunistene. Et menneskeliv hadde heller ikke dengang stor verdi for dem, han kjente deres hensikter altfor godt fra sine år ved ambassaden i Moskva.

Vidkun Quisling (se her) og Fridtjof Nansen hadde erfaring med kommunistenes misgjerninger; folkemord på bøndene i Ukraina, 1932-1933, Holodomor med 7-10 mio drept (se her). Folkemord på armenerne 1915-1917 med 1,5 – 2 mio drepte (her), som tilskrives tyrkiske kommunister. Nansenpasset for flyktninger fra Øst- til Vesteuropa var et initiav som også Quisling som Nansens sekretær ble en del av.

Et faktum verdt å merke seg er at det første ungdommen som sto under angrep på Utøya den 22. juli 2011 spurte seg om, var om det hadde skjedd et bevæpnet statskupp i Oslo? Jeg stusset lenge over den uttalelsen. Var dette bekreftelsen på at venstresiden i norsk politikk aldri gav slipp på sine ideer om fiendlig overtagelse eller som de selv kalte det, væpna revolusjon? Da jeg først de siste årene gjentatte ganger ble vitne til at politiet, ordensmakten viste brutalitet, var mange med meg dypt sjokkerte, for vi trodde vi levde i et demokrati hvor borgerne hadde rettigheter og rettsvern. Men da både Mattilsyn og Barnevern gjentatte ganger gjennomførte overgrep i møte med bønder og foreldre, støttet av bevæpnet politi, måtte vi svelge at noe oss fremmed var i ferd med å vokse frem.

Hadde den frihetselskende og demokratiske Kardemomme by avgått med døden? «Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil». Kanskje var Kardemomme by siden Utøyakatastrofen under noen utvalgtes tvangsregime? Noen som hadde lagt føringer for våre daglige liv? Noen som hadde etablert det de kalte det politisk korrekte? Så var kanskje ikke røverne Kasper, Jesper og Jonathan snille, alikevel? Kanskje hatet de oss vanlig mennesker? Var det derfor den kalde maktutøvelse kom fra myndighetene, ovenfra og ned. Som borger i et demokrati, kom det uventet. Brutalitet og maktmisbruk hadde vi ikke forventet. Men den som studerte historiebøkene nærmere visste at noe lå og ulmet i undergrunnene; noe som så og si var skrevet inn i partibøkene. Var det brutaliteten? Kanskje hadde de allerede fått inn sine egne folk i alle avdelinger, alle direktorat og departement? Kanskje følte de seg endelig trygge, og var ikke lenger redde for å stå frem?

Fra Eskil Pedersens urolige liv (her), nå tatt inn under de beskyttende vinger av rabbi Ervin Kohn (her) og hans mannskaper i Antirasistisk Senter, Antifa (se her og her).

For folks som sto i det vanlige hverdagsliv langt bortenfor det politiske klima, var spørsmål om statskupp, absurde spørsmål. Men det var det ikke for AUF-ungdommene og Eskil Pedersen. Hadde de fått begrepet statskupp inn med den politiske morsmelk? Eskil Pedersen står idag (2019) midt oppe i sitt politiske liv som styreformann i Antirasistisk Senter, den norske avdeling for Antifa. Han bestemmer hvem som skal ta på seg slåsshanskene, når og hvor det skal skje. Tilfeldig?

Arbeiderparti og sosialdemokrater opptrådte tidligere som røde, men siden Miljøpartiet De Grønne også står i deres tjeneste, er ikke betegnelsen Rødt korrekt lenger, farven grønn kommunisme treffer virkeligheten bedre. Det at de tar i bruk brutalitet og vold, er ikke nytt, for det var kommunismens følgesvenn helt fra begynnelsen av. Dette er denne gang ennå i sin spede begynnelse, men de har langt mere på lager; men kanskje trodde vi ikke på det (?), kanskje trodde vi at det sikkert bare var konspirasjonsteorier (?); og dessuten så bodde vi jo i verdens beste land. Og så var vi uvante med tankegangene om vold og brutalitet, fordi det var så fjernt og unyttig. Men det finnes i det virkelige liv folk som tiltrekkes av brutalitet. De nyter det. Og disse søker gjerne yrkesposisjoner i livet hvor de kan ta i bruk sine særegne evner. En av disse var Andrei Sverdlov i Ljublankafengselet, det hemmelige politis spesialfengsel og torturkjeller i Moskva. Han var tyve år gammel det året Menstadslaget i Skien sto.

Torturist Andrei Yakovlevich Sverdlov (1911-1969), sønn av Sovjets første president Yakov Sverdlov

«En av de mest fryktede og frastøtende monster kjent fra Ljublankafengselet var Adrei Sverdlov, sønn av Yakov Sverdlov, den første Sovjet president og tsarmorder. Til og med som guttunge var han informant for GPU (kommunistene hemmelige politi), og skrev anonyme bekymringsmeldinger (min oversettelse av denunciations) om sine skolekamerater, barna til andre mektige kommunister. Straks han var gammel nok, meldte han seg inn i Cheka (forløper til GPU), og viste snart en en spesiell smak for yrket som etterforsker, hvor han fikk full uttelling for sin patologiske grusomhet. Der er et utall av vitnemål gjort av ofre som fikk tennene sine slått ut, armer, ben eller ribbein brukket av sønnen til Sovjets første president. Han lot til og med som om han var en innsatt i Det indre fengslet, og etter noen uker var det han som forhørte sine cellekamerater og slo dem sønder og sammen, uten nåde», skriver Valdas Anelauskas på side 152 i boken Zionism and Russia (til nedlastning her), foredrag holdt i Oregon, USA 2006.

Snakker vi kanskje om en fortid som kan gjenta seg? Hvor er torturistene av idag? Er de arbeidsledige? Jobber de hos politi og militæret, forhørsspesialistene med gummikøller og elektrisk strøm? Dukker de plutselig opp igjen i stort antall ut av intet, når tiden er moden? Hva var det med amerikanernes Guantanamo? Hva med US Army torturanstalt Abu Ghraib i Irak? Hva med Belmarsh Prison høysikkerhetsfengsel hvor Julian Assange sitter, omgitt av anonyme spesialister? Kanskje har vi ikke tatt det alvorlig, det som kommer mot oss fra forskjellige kanter? Var ikke dette fyrlykter som burde fått alle varsellampene tent? Mange av oss vanlige nordmenn er redde for å bryte den politisk korrekte taushet. Vi gjør oss derved frivillig handlingslammet. Mange av oss kommer til å bli stående skrekkslagne og iaktta at bruk av vold blir langt verre. Kanskje er det fordi det er fortiden som henter oss inn igjen? Var det noe vi skulle ha tenkt over? Tatt stilling til? Mange av torturistene under Stalins kommunistregime var forhatt og beryktet og kjent ved navn av store deler av befolkningen. Ikke uten grunn: I torturkamrene hadde de bygget avløpsrenner som kunne fløde vekk de store mengder av blod. Man sier at ca 60 millioner russere ble drept over noen årtier (her). Tror at det i historisk tid aldri har funnet sted noe lignende.

Vi kan begripe det som skjer, hvis vi tar historien til hjelp. Bruken av bevæpnet politi, siviliforsvar og militære styrker ovenfor sivile borgere, ovenfor bønder og foreldre med barn må vi ta på alvor. Ingen ville gjort det ovenfor sin egen familie, aldri. Men de gjorde det de som sto bak, det er et ufravikelig faktum. Vi har alle bevitnet dette. Og det var tydelig, ikke å ta feil av og ikke minst, pussig; ingen kjensgjerning såvidt meg bekjent tilsa at bevæpning skulle være nødvendig ovenfor verken bondefamiliene eller barneforeldrene, men vi har folk blandt myndighetene som lette etter påskudd for å få det på plass. Det var helt åpenbart, de forsøkte ikke engang å skjule det. Det var det ene.

Det andre var å ta med sivilforsvaret i aksjonen mot den enslige mor og bonde Merete Støvring på hennes flotte gård Fogdegården Borten i Melhus kommune i Trøndelag. Like merkelig. Oppbudets størrelse, omkring 25 mann mot en enslig mor; det stemte overhodet ikke. Hva var det de hadde tenkt? Kunne det tenkes at det var noe annet de hadde fore? Kanskje var det noen som sto høyere oppe i systemet som så fremover i et lengere tidsperspektiv? For en ting er å ta med bevæpnet politi, noe ganske annen er det å stille opp med sivilforsvaret. Gjennom å bruke sivilforsvaret fikk saken helt andre proporsjoner enn det den skulle ha hatt, nesten en nasjonal karakter, som om det gjaldt en større fiende? I tillegg oppførte de seg brutalt; hun, en vennlig, hyggelig og alltid imøtekommende kvinne, ble tvunget ned på gulvet og holdt fast der, av tre politimenn. En ren maktdemonstrasjon for oss andre, som etter min mening tydelig pekte hen på den grønne kommunisme, for brutalitet er et språk, det betyr noe for dem som utøver den, de brukte anledningen å vise seg frem, vise hva de kan, hva de tør, et slags uggent historisk varemerke; de vil alltid ligge øverst, de vil ha overtaket.

Ser man disse ubehagelige voldshendelser over en lengere tidsperiode kan det ligge forberedelser til en meget større aksjon bak, en aksjon hvor våpen skal komme til å spille en avgjørende rolle. Vi skal ikke glemme at det bokstavelig talt ikke er et knirkefritt, større apparat å sette i bevegelse, derfor må det brukes. De øvde seg, slik terrorpolititroppen Delta hadde øvelse helt inn i skytingen på Utøya, de øvde seg på å komme for sent frem til de som drap ungdommene. Sentrum for planleggingen av alle statlige voldshendelser ligger, slik jeg ser det, i Politidirektoratet (POD), den mørkebruneste flekken i det norske statsapparatet. De sørget også for Mattilsynets alle nødvendige fullmakter, dvs den fulle ryggstøtte, helt inn i rettsvesenet og var også særdeles aktive under Utøyakatastrofen. Det det er snakk om her, er holdninger.

George Orwells bok 1984 ble utgitt i 1949, 70 års jubileum var i den 8. juni 2019. Det var stille den dagen i dagsavisene, bokforlagene og bygatene i hovedstaden (se her).

Holdninger ovenfra og nedover, det er den typisk kommunistiske, det er oss, de bedrestilte her oppe og folket, almuen der nede. Når denne innstilling til livet får et grunnlag og kan bre seg utover, kan det se slik ut (se her), men dette kommer bare frem hvis de føler seg trygge. Det gjør de nå om dagen; for der nede er folket og vi, lederne er her oppe; det er klasseskillet, som gjelder. Det er tanker om liv og levnad som slår til som en bakteriell pest, en autoimmun sykdom som etterhvert spiser opp både mennesket og omgivelsene det lever i, livsudyktige, det de berører råtner så og si langsomt på rot, som alzheimer og kugalskap på en gang; det ligger som et sug etter makt i deres hjerter og forplanter seg ut i deres gjerninger, jeg tror ikke de merker det, engang. Vi kaller det korrupsjon; men de ser det ikke, det er derfor ødeleggelsene nettopp ligger bak dem, i deres fotspor.

Det var dette George Orwell beskrev. Den totalitære stat, den totale overvåkning. Når noen har angsten i blodet, arvet ned gjennom slektsledd etter slektsledd, bygger de nettopp opp en kontrollstat for å sikre seg. Hvilken storslagen genistrek Orwell fikk være med på; at noen som sto inne i dette viste ham hva som var på gang, er jeg dypt takknemlig for. Uten dette hadde vi ikke visst noe om det som er underveis, det som skal komme. Det var George Orwells novelle 1984s fødselsdag for ikke lenge siden (utgitt den 8. juni, 1949), 70-års jubileum. Det skulle ha vært en stor fest med hurratog, flagg og janitsjarmusikk i gatene. Men det ble det ingenting av. Tenk det. Var det ikke rart; myndighetene som elsket jubileum, medaljer og priser? De tidde. Det var en trykkende stillhet. I USA var det noen få som nevnte det (se her). I Norge holdt globalistene pusten, unntatt disse (her, her). De (NRK, VG, Dagbladet, Aftenposten, Dagens Næringsliv og Morgenbladet) største håpet nok at ingen skulle merke det og gikk forbi i stillhet, med lysene slukket, nakken bøyd og henda i bukselommene. Georg Orwell hadde i 1949 kledt globalistene fedre nakne, slik at de frøs. Det har de aldri glemt; de hatet ham bittert, siden.