Denne historien har både løgnen og katastrofen og gir oss den kunnskap vi så lenge skulle ha hatt tilgang til, da aluminium angår oss alle. Ikke bare bare dette kunstige metall i alle kjøkken, kafeer og restauranter, men også som rensemiddel i drikkevannsanlegg, i tillegg sprayes det også over oss på himmelen og kommer ned i våre omgivelser gjennom regnvann og jordsmonn. Det er viktig å beskjeftige seg med dette. Følgende dramatiske og skjebnesvangre historie har jeg aldri lest maken til, hvor noen mennesker ble livsens hardt truffet av nettopp aluminiumens velsignelse. Kanskje viser disse erfaringene at det ikke var uten grunn at man i 1950-årene mente at med kokekar av aluminium måtte man være forsiktig da aluminium også angrep menneskenes fruktbarhet. For, som Camelford-ulykken tydelig viser, er det meget mere enn fruktbarheten aluminium angriper.
https://www.theguardian.com/commentisfree/2012/mar/14/camelford-poisonings-cornwall-inquest-water
Da jeg fikk se denne filmen om aluminium forsto jeg at her hadde noen med stor kunnskap lagt ned et omfattende arbeide. Det er store penger forbundet med produksjon av aluminium. Det er ikke uten grunn at stoffets livsfarlige virkning, så godt det har latt seg gjøre, har blitt holdt skjult.
Presentasjonen av ulykken i Camelford (som begynner etter 32 minutter og 36 sekunder) gjorde et uutslettelig inntrykk på meg. Hovedpersonen i filmklippet er biologen Doug Cross, som sammen med politiet ledet etterforskningen av en plutselig og uforståelig fiskedød i elven. Jeg har så langt ikke funnet noe lignende om aluminium og dens virkelige skadeomfang. Det er som om stoffets ekstremt menneskefiendtlige natur i denne ulykken kommer tydelig til syne. Vannverket holdt kortene tett til brystet i to uker etter ulykken. De lot som om ingenting hadde skjedd. Dette var hovedårsaken til at virkningene av giftutslippet ble katastrofale. Først etterpå gikk direktør John Lewis ut i media for å berolige befolkningen. Usedvanlig tankeløst og særdeles ansvarsløst.
«Det var bare en mindre teknisk feil», mente han, «nei, vannet er 100% sikkert å drikke, det var overhodet ikke farlig verken å drikke eller å bruke vannet, selv om det ikke smakt særlig godt, det kunne i verste fall irritere huden litt. Livet kan gå sin vante gang som før», fortalte direktør John Lewis.
Doug Cross forteller: «De sa at det ikke var skadelig til tross for at ikke bare sauer (10 av 40), men også store dyr som kyr døde. Da de fortalte at dette var ufarlig for mennesker, visste vi at de løy». Doug Cross fortalte at hans kone hadde badet i aluminiumssulfatvannet, hun hadde også vasket håret og siden også, i små mengder, drukket av det, uten at de var blitt uforuroliget av det, selv om min kone etter en tid fikk sterke giktsmerter. Mange gikk det meget verre. Hukommelsen sviktet dramatisk, plutselig oppdaget de at de kjørte bil på feil side av veien og var ute av stand til å forklare hvordan de var kommet dit. Mange slike merkelige hendelser skjedde på løpende bånd.
Det som virkelig hadde skjedd var følgende: En trailersjåfør hadde tømt aluminiums-sulfat (til tilberedelse og rengjøring av vannverkets drikkevann) i en feil tank. Slik kom det forgiftede drikkevann i distriktets vannledninger. Etterat de hadde oppdaget det som hadde skjedd, lot de det gå ut i det offentlige vannsnett, antagelig håpet de at det skulle forsvinne ut av historien.
«Det forklarte de mange døde fisker i elven», sa Doug Cross i intervjuet. Barkeeperen i en lokal restaurant forteller: «Jeg kom på jobb onsdag morgen og oppdaget at det var noe rart med drikkevannet; det smakte avskyelig og ingen visste noe om hvorfor».
«Man var ikke interessert i langtidsvirkningen av dette på befolkningen. Man tok heller ikke vare på bevis», fortalte Cross.
Doug Cross merket først etter 5 år (i 2003) at noe virkelig galt begynte å skje med hans kone Carol. Når hun gikk i butikken, kjøpte varer og skulle betale, hadde hun plutselig ingen anelse om hvor mye hun skulle betale, smilte bare til kassadamen og la alt hun hadde i pengepungen, på disken. I tiden som fulgte handlet hun de samme varene hver dag.
«Jeg måtte overta innkjøpene», forteller hennes ektemann.
Hun måtte slutte med sine kunstferdige steinmalerier, da det ble for mye for henne. Hun ble etterhvert meget svak. Og en dag sa hun til meg med med svak stemme, kan du passe på meg? Først visste jeg ikke hva hun mente, men snart skjønte jeg det og en tid etter sa hun plutselig ordene adjø, adjø, adjø…det var den siste hun sa til meg. Carol Cross døde kort tid etter, 59 år gammel.
Christopher Exley, kjemi-analytiker og giftspesialist ved et miljølaboratorium forteller om møtet med Doug Cross etter Carols død. Cross var bekymret over at dødsårsaken til hans kones død skulle forbli ukjent. Det synes han ikke var riktig å akseptere. Exley fikk det rettsmedisinske oppdrag å analysere prøver av hjernevevet til den avdøde fra Carol Cross, for å finne mengden av aluminium.
Exley forteller at det ikke finnes en normalmengde av aluminium i hjernen. Det normale ville være null aluminium. Alikevel har de fleste av oss aluminium i hjernen, omkring 1-2 microgram aluminium pr. gram hjernemasse. I hjernevevet til alzheimerpasienter kan dette øke opp mot 4-6 microgram. I en av prøvene av hjernemassen til Carol Cross fant vi 23 microgram, forteller analytikeren.
«Dette var den største mengde aluminium vi noen gang har målt. Og vi har som laboratorium nok analysert flere hjernevevsprøver for aluminium enn noe annet laboratorium i verden».
Selv etter mange år møtes Camelfords borgerinitiative som ble dannet etter ulykken, regelmessig. Carols Cross ulykkelige skjebne var dessverre ikke enestående. Gjennomgående for mange som ikke døde av skadene var det alvorlig svikt i hukommelsen, men også epileptiske anfall. Undersøkelser viste at det var alvorlige forstyrrelser av blodtilstrømning i hjernen hos enkelte. Særlig hos Carol Cross. Legen hadde aldri sett noe lignende. Etter analyseprøvene av hennes hjerne forteller Doug at i deler av denne kunne man fastslå at det faktisk ikke lenger var noen blodtilstrømning. Det var dødt.
Beretningen fra Camelford avsluttes med uttalelse fra toxikolog Nicolas Priest som forteller at i kjølvannet av Camelfordulykken var det plutselig mange som mente de var blitt syke av vannet. Det var klart mente han, for her var det økonomiske motiver som rådde, bare de som kunne forevise en skade, ville få erstatning.
Se den engelskspråklig utgave av det tyskproduserte fjernsynsprogram: