sveningejohansen's blogg

Me too historiene har alle hatt felles nevnere. De oppsto gjerne på arbeidsplassen, ofte mellom ledende menn og ansatte, gjerne yngre kvinner. De førte til ubehag hos noen, kanskje en og annen mistet jobben, men brakte også sikkert glede og inspirasjon. Ingenting er så slående og gripende som den springende gnist mellom mann og kvinne.
Men ikke så interessante å nevne akkurat nå, forståelig nok. For det hele begynte med at det ble for hett rundt filmprodusent Harvey Weinstein og hans mange kvinner i Hollywood; kanskje var noen redde for at bakenforliggende pedofile miljøer også skulle avdekkes; og for å få folks oppmerksomhet lenket bort på noen annet, ble en avledningsmanøver slått stort opp. Slik så jeg målsettingen med me-too-kampanjen, tegnet av de dyktigste markedsførere, kanskje en Hill & Knowlton (godt kjent i Hollywood) sammen med store mediaforetak verden over. Mee-too-verdenen er maktens verden. Det er den store fellesnevner her. Vi vet at makt er like gammelt som Methusalem og mere til. Men vi glemmer ofte at Jesus Kristus brakte med seg noe nytt som kom uventet på mange, det var den individuelle frihet.

Makthaverne like ikke dette, naturlig nok. De holdt fortsatt fast ved den sterkestes rett, lenge. Det være seg politikere, kommuneledere eller næringsliv. Men vakre og sensuelle Marilyn Monroe som også et utall av vakre kvinner gjorde, bukket og neiet for makten, kanskje for å komme til en filmrolle i Hollywood, og gav dermed makten legitimitet (journalisten om nakenfotografering til Marilyn Monroe: – Hadde du ikke noe på? Marilyn Monroe: – Jo, det hadde jeg, jeg hadde radioen på (marilynmonroepages.com). Misbruk av maktposisjon bygger på uærlighet, blir gjennomført uutalt; for det gjelder å skjære igjennom. For hvem kan lage eggerøre uten å knuse eggene? Sluggerne i politikken, men også i næringsliv og media kjenner dette godt. Det er voldsbruk på et litt høyere nivå, uten knyttneve.

På maktens arena klarer de færreste å være ærlige om intime ting. Først med alkohol løsner tungebåndet, men da blir også innholdet deretter. For alkohol evner ikke å skape noe sannferdig, men narrer mange av oss til å ty til vold. Resultatet var da også de mange ulykker. Det er samværs-kultur av idag. Det er her vi står.

Det dreier seg om å ha talen i sin makt og å kunne leke i det rette øyeblikk. Det kan øves av den som etterhvert vil bli flinkere; å være høflig, dannet og fantasifull. William Shakespeares har i flere av sine verker, men særlig i Romeo og Julie, de vakreste samtaler om erotisk ladet kjærlighet. Men i mange situasjoner kan det falle ned i underbevissthetens mørke og noe annet trer frem; var det ikke Kurt Vonnegut som beskrev den språkløse bondegutt som i sin ubehjelpelige keitethet kom til å voldta en vakker, ung pike og drepe henne, stygt og blodig, fullstendig overmannet av sine undertrykte følelser. Ikke heller bondegutten kunne snakke om det som beveget ham. Han visste ikke om det.

Er det ikke sånn med mange av oss. Vi er konfliktskye. Rettsakene om de mange seksuelle overgrep som ble slått stort opp i aviser og NRK, beveget oss først og fremst til å stenge av. I redselen for å gjøre noe galt skapte vi våre jenter i bildet av blonde glansbilder, vakre, men ikke berørbare. Men også mange unge menn undergikk forandringer; noen fikk sterke feminine trekk og beveget seg mot intetkjønn, noen svang seg over helt til hunkjønn, fordi de lot seg styre. Mange kvinner føler dette som et dypt forræderi. Da er det ikke det minste rart at fødselstallene synker. Jeg mener veien fremover må være å trosse fremmed innflytelse, stole på egen intuisjon; at kvinner fortsatt vil være kvinnelige og menn mannlige, at vi ikke tørker ut, men våger å ta på hverandre. Å pule gir en god helse, en sunn sjel, et langt liv og er bedre enn jogging. Og skal vi unngå de mange ulykksalige kollisjoner i vår hverdag, er respekt og frihet absolutte betingelser, nettopp kristne idealer.