Om det tidløse i jazz; et bidrag29 min read

Now Reading
Om det tidløse i jazz; et bidrag29 min read

Offentliggjort i tidsskriftet Jazznytt 4/2010

Innledning
Jazz er samfunnsskapende, hvis vi tar den på alvor. Det ble meg relativt sent gitt å begripe dybden som beveget seg her, men da det først slo til, slo det gjengjeld til med stor intensitet og kraft. Først gjennom forbausende undring og mangt et spørsmål som dukket opp under lytting av spennende opptak, overraskende videosnutter, konserter, samspill og jamsessions, vokste etterhvert noe frem som langsomt fortettet seg til en begynnende rød tråd.

Litteratur
Jazzens litteratur lyser. Den oppsto i en tid hvor ødeleggende kriger la århundrede lang kulturutvikling i grus. De såkalte jazzstandardene ble komponert i en tid hvor hat og maktkamper, forfølgelse og misunnelse, egoisme og rå egennyttig utnyttelse av andre kjennetegnet mange nasjoner og folk. Disse vakre, små skinnende diamanter, mange som innrammet av siselerte gullarbeider, vidunderlige rubinkranser og forseggjorte sølvspenner, forbløffende melodier, mektige som eiketrær, smekre som sognefjorddalsløpet, bevende som besseggen og dype som landskapet sett fra prekestolen. I en årrekke rev de vekk gulvet under føttene på mang en stødig oppegående, menn og kvinner i alle aldre og sjangre, fordi de var så vakre. Oftest ble de sunget med tekster om det største her i livet, om kjærligheten. Idag er jazz noe en relativt liten gruppe mennesker er opptatt av. Men på 50/60-tallet var det adskillig mer begeistring, den gang var stemningen nesten som i en karismatisk bevegelse. Men dette stoppet av seg selv. Det som hadde vært fyr og flamme gikk over til å bli bare røyk uten ild. Utviklingen av jazzen ble for teoretisk, intellektuell og livløs for de fleste tilhengere. Rolf Wesenlund, som jazzskribent og en habil klarinettist, er en blandt dem som uttalte dette. «Så skiltes vel jazzen og jeg i voksen alder. Jeg fulgte ikke engang interessert med i den underlige utvikling musikkformen fikk fra danse/popmusikk til freebag og intellektuell innadvendthet…Folk begynte å bli «rettroende» fundamentalister både her og der. Jazzen ble sær og rocken overtok danseledsagelsen. Jazzen ble abstrakt som bildende kunst. Den frigjorde seg, men ble bundet på ny i for meg ubegripelige og humørløse former.» ( Fra boken Flerklang, redigert av Kjell Bækkelund, Orion Forlag 1998, s.33). Steinar Kristiansen omtaler også fenomenet i artikkelen Jazz i Norge etter 1960 som jazzkrakket i 1965: «… jazzens egen musikalske utvikling bidrog til å redusere interessen blant publikum som var opptatt av dans». Det var som om luften gikk ut av ballongen. Men det som ble liggende igjen under bordet fra disse spennende år, er jazzstandardene. Våre jazzstandarder er historiske dokumenter, men med et stort potensiale for fremtiden. Det er fordi her er substans, dvs her er det ennå meget å hente. Hvordan i all verden kan det være slik? Det er ikke uten grunn at mange unge og gamle musikere har en ”realbook” eller to liggende. Og spredningen over hele verden ble meget større etter at frivillige tok på seg oppgaven å forvandle dem til pfd-format, lesbar på PC. Allikevel er jazzhistoriens perler ikke enkle for hverken jazzmusikere eller andre. De virker som om de er lukket med syv segl. De er ikke lett tilgjengelige. Ikke bare er det vanskelige begripbare intervaller og kompliserte akkordføringer, i tillegg er det også melodier man ikke blir klok på. Å spille notene av bladet er greit nok, men man blir fort lei av dem når det låter som tørr fiskebollboks. Og det gang etter gang. Ikke rart at det er forstyrrende. Utfordringen å fylle dette med naturlighet, med innsikt og mening er så stor at mange lar dette ligge urørt i en lukket skuff. Noen bruker til og med kraft på å forsøke å bortforklare dem.

Kommunikasjon og tid
Jazz er først og fremst kommunikasjon. Samtaler har alltid hatt noe hemmelighetsfullt over seg, det vet særlig de minste blant oss, våre barn. Få kan samtale så enkelt og klart, samtidig så meningsfylt og tydelig som barn. Deres språk går langt utover det å transportere ren informasjon. Barn interesserer seg lite for opplysninger, men går som oftest rett til det vesentlige. Det skulle vi voksne ha gjort oftere. Men vi kan lære av jazzen, for den er også slik. Jazzen kan kommunisere viktige sider av livet, sider som hos mange ofte dessverre lander i glemmeboken. Om dette kan jazzen tale til alle slags mennesker over den hele verden. Her kommuniseres det gjennom toner, akkorder og rytmer rammet inn i tid. Tiden er noe jazzen beskjeftiger seg med. Derfor er begrepet time et grunnleggende begrep. Noe helt spesielt for jazz er sving. I sving er bekkenet markant vibrerende og svingende og løfter musikerne opp på et nytt nivå inn i tiden. Svingens foroverlente bekkenrytme gir oss mulighet til å heve oss opp, til å løfte oss. Men ikke bare sving gjør dette, den holdte tid bærer like langt, slik at den majestetiske melodi kan få sin fulle kraft og rettmessige tyngde som kongelig byrd alltid bør ha. Tiden er det bærende element. Når forestillingen begynner, oppstår et rom av tid, av time. I dette rommet blir enhver melodi presentert, den er båret frem på tiden, som på et sølvfat. Tiden er som en dør som kan åpnes opp for noe langt mere vesentlig og virkningsfullt. Trappen opp til døren, den trappen alle jazzmusikere går frem og tilbake på, er improvisasjonen. Den er lekens høydepunkt og begynnelsen på alvoret. Presentasjon av tema i sin fullende, ofte enkle form, er bare forberedelsen, er den riktig påkledning, er å innta den riktige ærefrykt, før man kan få slippe inn i det hellige rom, improvisasjonen.

En jamsessions glød
Allerede fra starten var jamsession en del av jazz. Musikere møttes så å si til inspirativ samtale, hvor det innimellom oppsto lykkelige øyeblikk hvor musikk ble født som før ikke var verken sett eller hørt. For den som var lydhør ble dører uventet åpnet kanskje bare for små sekunder, men de hørtes ut som store evigheter. Derfor var mange tiltrukket av den stemning som lå over en jamsession på en jazzclub. Den som fikk høre jazz av slik eksistensiell kvalitet, gjenkjente noe i seg selv, formulert på et språk som bare halvt kunne begripes, men kanskje helt forståes. Som John Coltrane sier det (JC Biography 2007, JC Foundation): «There were many things that people like Hawk, and Ben, and Tab Smith were doing in the ’40s that I didn’t understand, but that I felt emotionally.» Thelonius Monk var en av jazzens førstefødte. Hans egenrådige vei inn til akkordene var enestående. Hans komposisjoner som hadde et stort spenn i seg, som en mektig hengebro over et vanskelig strede. Historikeren Robin D. G. Kelley skriver i sin biografi om Th.Monk, The Life And Times Of An American Original: «…witty, intelligent, generous, politically engaged, brutally honest (min uthevning) , and a devoted father and husband.« Hva var det som fikk Thelonius Monk til å gløde slik, at han trakk til seg alle ører som var i mange mils omkrets? Hadde han kontakt med noe som fylte hans musikk så sterkt at andre hørte det? Var han et menneske som interesserte seg for sannhet og for skjønnhet? Var sannhet å foretrekke fremfor skjønnhet? Time Magazine skriver om The Lonliest Monk den 28.februar 1964: “Rouse (Monks saksofonist) is a hard-sound player who knows that his instrument suggests a human cry more than a bird song, and he plays as if he is speaking the truth.” Senere i same artikkel står følgende: “Lyrical and polished players are accused of «playing white,» which means to pursue beauty before truth.” Sannhet var altså et begrep de brukte, et uttrykk som beskrev det forhold musikerne hadde til hvordan de gikk inn i prosessen. De svarte musikere spilte mer sant enn de hvite som holdt en knapp på det skjønne. Begge begrep hører hjemme i spørsmålstillinger om det eksistensielle. At Europas øyne tidlig var sterkt rettet mot Monk er klart: “his quartet could get bookings 52 weeks a year, and his present tour of Europe is almost a sell-out in 20 cities from Helsinki to Milan.” Interessen for jazz skjøt i Europa eksplosivt i været (Times skrev den 20.juni 1960): “Last week the German jazz season was in full swing: thousands gathered in Berlin for the Amateur Jazz Festival, following a Frankfurt bash that made the U.S.’s Newport Festival seem like a Sunday musicale.”

Joachim Ernst Berendt
De band som turnerte i Europa hadde åpenbart noe å komme med, noe som så og si var hørbart mellom linjene. Tar vi det faktum på alvor at tusener i Europa ble tiltrukket av dette, er det klart at noe viktig ble formidlet. En tysker som tidlig forsto mye av jazzens budskap var Joachim Ernst Berendt. Han ble født i 1922 og arbeidet for jazz i Tyskland i 37 år helt til han ble påkjørt og drept av en bil i Hamburg den 4.februar 2000. Han var da 77 år gammel, det var en lørdag, han gikk ubetenkt og uoppmersom på rødt lys,  han var litt sent ute til bokpresentasjon av sin bok Es gibt keinen Weg. Nur gehen: “Das ist dieses Buch eigentlich: Variationen über das Sein; es ist das, was das Sein ohnehin ständig tut: sich selbst variieren.”
Som medinitiator til SWF, SüdWestFunk og med ansvar for jazz, hadde han i årenes løp avgjørende betydning for tusenere på tusener av mennesker og deres kjennskap til jazz. Av tre av hans boktitler ser man straks hva jazz var for ham, hva han hadde skuet og hva han ville formidle. I 1983 offentliggjorde han boken Nada Brahma, die Welt ist Klang: Boken fikk i den engelske oversettelsen tittelen The World Is Sound: Nada Brahma, Music and the Landscape of Consciousness; det engelske publikum fikk henvisning til mer om det det handlet om, bevissthetens landsskap. Fra dette standpunkt så han den improviserte musikk, jazz. Fra boken Kraft aus der Stille, vom wachsen des Bewusstseins: «Wahrheit geschieht nicht, wenn es laut um uns und in uns ist. Wenn wir in Hektik und Lärm leben. Wir alle leben so, und doch kann jede und jeder Inseln der Stille entdecken und für sich schaffen – in sich und in seinem Leben.»
Denne helt særegne og meget modige personlighet arbeidet for jazz i et Tyskland som var sterkt nazistisk preget i ennå mange år etter at krigen var slutt. De var slett ikke begeistret for jazz (…entartete Kunst). Det var da som idag uvanlig å snakke om tilværelsen (das sein), om bevisshet og om livets hemmeligheter i forbindelse med jazz. Hans litterære arbeider ble inspirert av improvisasjonens omfattende og dype betydning.

Spirituell
John Coltrane satte allerede i ung alder tydelige spor etter seg. At suiten A Love Supreme skapte så mange overskrifter, hang også sammen med den spirituelle ansats Coltrane hadde funnet. Det gjorde jazzlyttere over hele verden nyskjerrige. Det var noe spesiellt i hans spill, det hadde jeg også den gang fått med meg, men hva det egentlig dreide seg om leste jeg aldri et utsagn om. Han sto godt skodd i det spirituelle allerede i ung alder, fordi han var alltid meget opptatt av disse spørsmål. Han var et menneske som spurte og grov om alt mulig. En riktig espen askeladd. Coltrane var omfattende skolert og ikke bare i musikkultur. Han kjente ikke bare Koranen, hinduisme, buddhismen og kristendommen, men også jødenes Kabbalah, teosofene og Krishnamurti, ikke minst også Platon og Aristoteles (med Plation selvfølgelig også Sokrates). Antagelig kjente han til Demosthenes og Homers Odysséen og Iliaden også. Han vokste opp i et hjem med kristne verdier iblandet afrikanske, som står i umiddelbar kontakt med det skjønne. Han var som menneske så våken, at han var forberedt på at viktige hendelser kunne inntreffe hvert øyeblikk. Samtidig var han meget tilbakeholden og nesten sky. Han omtalte aldri offentlig hvor han indre sett befant seg. Han sto aldri i en definert leir, til det følte han at det ville bli for trangt. Slik er også ordet spirituell et meromfattende begrep for forståelse for ordet som han bruker i det følgende sitat: religious. For det var åpenbart at John Coltrane hadde funnet en kilde for sin musikk, slik at hans innspillinger ufortrødent kunne fortsette å inspirere årtier etter årtier?

John Coltrane skriver (johncoltrane.com): ”My goal is to live the truly religious life, and express it in my music. If you live it, when you play there’s no problem because the music is part of the whole thing. To be a musician is really something. It goes very, very deep. My music is the spiritual expression of what I am – my faith, my knowledge, my being.” Hvis jeg lytter bak de ord han bruker, så hører jeg følgende: Et sant, ekte og ærlig spirituellt liv (live the truly religious life), sier han, vil han leve. Det skal være meningsfylt, han vil bruke tiden godt til viktige ting i livet, ikke kaste bort ett eneste minutt. Hans bruk av ordet truly, viser at han ser seg selv som et søkende menneske og musiker, en som tar riktige skritt, men også flere gale. Han vil være (my goal) en ærlig og sannferdig musiker, i takt med seg selv (if u live it…). Hvis han oppnår det, ville han ikke ha problemer med å være sannferdig i sitt musikalske uttrykk (music is the spirital expression…). For ved å være seg selv i sin spirituelle søken kunne han komme frem til et eget sannferdige musikalske uttrykk; å være seg selv i sin spirituelle søken (…expression of what I am). Dette ble båret av tilliten til hans egne valg (my faith), til hans egne innsikter, kunnskaper og erkjennelser (my knowledge) og av sin egen tilværelse, dvs det faktum at han er, at han hadde gått langs en livsvei et stykke tid og at han er et søkende menneske og musiker (my being).

David Liebman om Coltrane: http://www.allaboutjazz.com/coltrane/article_002.htm Knut Borge i Studio Sokrates, 29.10.2005 (10.04):…det brant liksom en ild i Coltrane…: http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/121221) .

Var det dette som var jazzens dypere innhold; sannhet (de svarte), skjønnhet (de hvite) og bevisst spiritualitet (de færreste)? Var det bakgrunnen for at europas befolkning åpnet både øyne og ører og møtte mannsterke på konsertene? På slutten av 50-tallet og inn i 60 tallet slo musikken ned her til lands som en bombe. Bjørn Stendahl skriver i sitt arbeide med jazzhistorien i Norge: ”Jazzinteressen slo ned i folk uten hensyn til sosial status. Enten ble de tent – eller ikke. Musikere kom fra alle samfunnets klasser, de ekte jazzentusiastene like så.” Bjørn Stendahl i Jazzbasen (Cool, Kløver og Dixie): http://www.jazzbasen.no/jazz.php?side=jazzhistorie.html

Hva var det med jazzen som gjorde at folk på et visst tidspunkt strømmet til nesten med rødblussende kinn, at det lignet en vekkelse, en religiøs bevegelse? Hva fanget jazzen fra den gang egentlig opp, hva var det som fikk den til å gløde? Hva var det som fikk en Robert Normann eller en Svend Asmussen (begge fødte i 1916) til å velge jazz som livsvei, vokst opp som de var i en komplisert sosial tid? Da de var 14 lå den vestlige verden i ruiner etter det katastrofale økonomiske krakket i 1927, mens millioner av usikre, sulte og lidende tyskere endelig var i ferd med å finne en sterk leder i Hitler. Hva var det som fikk en Rowland Greenberg og en Charlie Parker, født som de var i samme år, men på to forskjellige steder i verden, til å sette sine liv inn for den samme jazzen, til å la være å velge en borgerlig karriere med sikkerhet og penger som første bud, men istedenfor en usikker karriere som omreisende kramkarer med lav status? Hvorfor gav vår storsynte tenorsaksofonist Bjarne Nerem, født i 1923 og vår fantasifulle og melodioppfinnsomme jazzpianist, Einar Pastor’n Iversen, født i 1930, sitt liv til jazzen i en tid da kultur og sosialt liv hadde gitt næring til nazisme?

Hvorfor strømmer slipskledde menn og kvinner kledd i Jacqueline Kennedy-drakter inn i Universitetets aula i Oslo på 60 tallet for å høre profetene Charles Mingus, Thelonius Monk eller en Bill Evans tale? Bjarne Nerem, Cherokee, solo fra 1958: http://www.youtube.com/watch?v=tnSH1ukv9fU

Frihet og improvisasjon
Mange mener at jazz tilhører det fløyelsmyke whiskymiljø. Mange mener at det i jazzmiljøer i årenes løp ble nydt mye narkotika. Det har i klubb-, restaurant, konsert- og baromgivelser, blitt spilt mye jazz. Det var en tid mange jazzmusikere kom inn i misbruk, men ikke ut igjen. Det kan ha hatt sammenheng med at jazzen vokste frem i en tid hvor livsvilkårene for mange mennesker i USA var meget dårlige. Jazz vokste frem i et land bebodd hovedsakelig av innvandrere fra alle verdens hjørner som prøvde å finne et felles utgangspunkt som frie borgere. Friheten hang høyt, mens virkeligheten, akk, var forferdelig langt nede. Et land hvor friheten lenge ble presset inn i et hjørne av uvettig og usmakelig maktmisbruk, av uverdig rasediskriminering, av drap som samfunnsreformatoriske virkemidler og av en usømmelig grådighet og krig. Det var en tid hvor mange av dets borgere aldri hadde hatt verken borgerrettigheter eller menneskeverd, men var blitt skjøvet ut i grusom fattigdom og misbruk i både arbeids- og kulturliv. Det var som friheten de hevdet seg, ble gitt de aller verste kår som noen gang kunne ha blitt gitt mennesker, hvor misbruk, manipulasjon og vold var det som preget hverdagen. Kanskje var det nettopp derfor at jazzen kom? For jazz var aldri en musikkform, det var en livsform. Boken ”Amerikanske bilder,  en personlig reise gjennom det svarte Amerika”, av Jacob Holdt (1978), gir et lite inntrykk av hvordan altfor mange av menneskene egentlig hadde det i Amerika i det 18. ,19. og 20. århundre og den elendighet europeerne hadde ansvaret for. Men det er altfor snevert å betrakte jazzens fødsel som en flukt fra en uutholdelig hverdag. Negro sprituals var en trøst og lindring i en slitsom hverdag for mange og skulle bli et av jazzens viktige røtter. For her oppsto noe som skulle ha en meget større rekkevidde. Jazz ble en livsinnstilling, en holdning og en verdensanskuelse. Men ikke mange har tatt dette opp. Enn så lenge er dette faktum skjøvet i bakgrunnen.

Keith Jarreth (Mike Dibb 2005, Intervju ): ” There has never (min utheving) been a time where improvisation was given the respect it deserves…by virtue of the holistic quality of it, it takes everything to do it…” Intervju 13 deler, del 1: http://www.youtube.com/watch?v=sZHfRjvpPxQ&feature=related
Improvisasjon innbyr en musiker å hente det umiddelbare ut fra det våkne øyeblikk. Å rette alle sine sanser inn i tiden er helt vesentlig. Å høre seg inn i mangfoldet av det musikalske forløp hvor det er gitt rom for å finne uhørte uttrykk inspirert og basert på den gitte melodis ansikt og sjel, å lete frem en ny farve, en ny klang, følgende den sammenheng de gitte harmoniers hele tiden skiftende verdener gir, å finne en meningsfull relasjon til den gitte rytmikk som vandrer og forandrer sitt forløp i forhold til det som er gitt, er en utfordring på et høyt nivå. Det krever stor indre ro, konsentrasjon og oppmerksomhet å manøvrere under nye konstellasjoner som kontinuerlig oppstår i øyeblikkene. Det er som om antall karaktér- og farvenyanser skrues oppover i mengder som bare kan sammenlignes med stjernene på himmelen og sandkornene på stranden, en hyggelig utfordring for den menneskelige hjerte og hjerne. Men en improvisasjon kan være så meget mere enn det. Det som kan skje her er ennå ikke nevnt engang.

Språk fra det tidløse
Det er som om det er en reise med flere maktfulle, da det under den musikalske samtale, en musikalsk reise mellom musikere uventet kan vokse frem mektige uttrykk. Det er de lyttende, publikum, som slipper inn verdenene. Da kan improvisatøren våkent gripe det vesentlige i det som oppstår underveis, med ytterste oppmerksomhet og åpenhet og stille seg splitter naken inn i melodi, inn i klang, i rytme og tid og skape mulighet for fødsel. Det som kjennetegner jazz er nettopp fødslene. Alle som har fått ta del i den store glede en fødsel er, vet at det er en storslagen hendelse. Det være seg et menneskebarn, et dyr eller en plante om våren. Det være seg fødselen av en idé. Dette er det det dreier seg om under jazzens improvisasjon. Også en nyfødt idé er naken og har lys omkring seg. Derfor stråler en improvisasjon når noe nytt blir født. Det er som en gudstjeneste hvor noe høyere trer inn i kirkens rom. For alt som fødes inn i tiden kommer uten klær og uten beskyttelse. Det er omgitt av et indre strålende lys som bare er synlig for det åpne indre øyet eller det åpne hjerte. Et slikt lys er større enn oss, derfor bøyer vi nakke og kne og merker gjennom det ydmyke at vi kan komme nærmere det, kanskje til og med inn i det. Først da kan det vokse seg frem og være grunnlag for den integritet som kan bli sterk nok til å skape form.
Vi lever i tiden. Det heter seg i mang en dødsannonse at vi går ut av tiden når vi dør. Det høres fint og fornuftig ut, dét. Men det som ikke står beskrevet der, er hvor vi går hen. Inntrykket denne korte setning etterlot var at dette mer eller mindre var en tom frase. Spørsmålet er, hvor kommer vi, når vi går ut av tiden? For vi går jo et sted hen, nemlig ut av tiden…Hvis vi tar opplevelsene av jazz på alvor, vil en jazzmusiker gjerne gå ut av tiden hver gang vedkommende står på en scene og vil fremføre noe, alene eller med andre.. . bevisstheten om at det er nettopp dette som skjer, vil skjerpe sansene betraktelig. Men det er ikke gitt at det skjer. Hvis det skjer er det en gave. Den må man ha forberedt seg til for å kunne ta imot. For det er det det kommer an på; opplevelsens dybde og klarhet. Den kan bare bevisstgjøres gjennom full tilstedeværelse og våken iakttagelse. Har en kunstner en eneste gang merket seg nøyaktig hvordan det var å være i det tidløse, vil kunstneren vite meget mere om denne kvalitet. Først da kan musikeren formidle bevisst det de store musikere gjorde før oss. Nemlig fra det sannhetens , skjønnhetens og fra spiritualitetens hjemland, det tidløse.

Det er gripende hemmelighetsfullt, dette språk, fordi det kan nå hjertene til de forskjelligste mennesker fra de forskjelligste land. Det er et språk som binder ulikheter sammen langt utover hverdagens mas. Gripende melodier, gulvet av lys- og fargerike, mangesidig skinnende akkorder, søylet opp i høyde av kjellertoner fra dypet, vegget av rytmiske karakterer og taket av tid. Som et vakkert bjørkeblad, friskt grønt og prøvende stikker det seg frem en vårdag, lokket av den skarpe nordiske påskesolen. Bladskuddet som er båret av grenen, grenen som er en del av treet og treet som har fått sin plass i jordens monn og kan sees som en del av jorden. Naturligvis finnes det også enkelte skudd som synes seg svært så enestående og også gamle ærverdige, modne som liker å være kongen på haugen. Men når vinden blåser, er det bladene som til sammen gir bjørkens vidunderlig, vakre bladspill med de fine varsommelige husjende, hviskende toner. Det er et språk som er eget, forskjellig fra musiker til musiker, samtidig som ethvert av disse forskjellige språk taler til alles hjerter. For det gjelder å finne sitt eget språk. For å finne det, er det å kunne et av de gamle språk fra før av, et trygt sted å begynne. I det gamle finnes strukturer, bånd og innfall; hvis man berører det med den største respekt, så lyser det ennå. Gamle geniale innsyn med åpninger rett inn i evighetenenes engleflukt har virkning langt utover det som måles i tid. Det kan være ting som f.eks John Coltrane, Charlie Parker og Miles Davis og mange andre gjorde i slike storslagne øyeblikk. De bøyde seg intuitivt i støvet for melodiens makt, for intervallenes vesentlighet, for akkordenes påkledning og rytmikkens karaktér. De viste tilhørerne hvor veiene kunne gå, at de var utallige, men at de alikevel førte tilbake til Rom. De pekte på alt som et menneskehjerte formådde å formulere av poetiske uttrykk, alt som kunne sies til folk over den ganske jordklode. For det var i slike øyeblikk at evighetens dør ble åpnet på gløtt, som en Shirley Horn kunne trylle frem gjennom et tempo som nesten sluttet å pust, mens det gikk over i de milelange stillehavsdønninger. Shirley Horn in The Very Thought Of You: http://www.youtube.com/watch?v=pbSoQuEnZSk&feature=related

Bevissthet og innhold
Eller som under en forrykende solo av den unge John Coltrane over tema fra Two Bass Hit i samlingen Milestones (1958), hvor tempoets tyngde forlates, legges til bakgrunnen og hans improvisasjon løfter musikkens drivende strøm opp mot en høyere bevissthet, fordi han kom inn i noe som bar, hvor Coltranes våkenhet gikk over fra å være intenst til å berøre det rene lys i noen korte, men av det evige åpnede sekunder, fordi han kunne gripe fatt i det han hadde funnet og grepet holdt. Coltrane selv var takknemlig for å få oppleve dette, ydmyk over at nettopp han skulle få være med til disse høyder. Han skjønte at han gjennom sitt vanvittige øvelsesarbeide ble skodd for å kunne gå i slike sko. Han behersket noe han aldri hadde behersket før. Han var en skapende midt i en strøm av noe vesentlig. Han fikk et øyeblikks glimt av den frihet han hadde arbeider for å oppnå.
En smakebit fra Coltrane’s solo (trykk startknappen) : http://www.amazon.com/gp/product/B00137TPM8/ref=dm_mu_dp_trk3
Å finne det nye, betyr ikke det samme som å kaste det gamle over bord. Den som mente at jazzstandardene ikke var verdt å beskjeftige seg flittig med, mistet barnet samtidig med at badekaret tømmes for vann. Først den som med ro, tid og besluttsomhet fordyper seg i musikk- og jazzhistoriens giganter, i de enkelte skalaler, intervaller og akkorder søkende og letende så lenge at en egen forståelse for hva dette egentlig er, våkner, er den som senere kan få gaven og den store glede det er å tale i forsamlingene om skattene i Alladins hule. For det er de lyttende som sørger for at dørene kan stå på vidt gap. Gjennom de tilstedeværende som lytter åpnes for musikken i musikken. Det er som om den først oppstår med vesentlighet når de tilhørende er tilstede og ærbødig tar imot det som skapes. Publikum er medskapande, de griper inn i øyeblikkets utøvelse, lyttende, aktivt deltagende. Ved avslutningen står konserten der som en reise inn i viktige spørsmålstillinger alle hadde vært med på.
Coltrane, intervjuet av Frank Kowsky, 1966, om publikum: ”..in listning, there is an act of participation going on there…maybe move the same way you are…just like another member of the group!” Hør etter her (05.01): http://www.youtube.com/watch?v=43vST-auKQ4&feature=related

Inspirasjon og arbeid
Å finne en kilde til inspirasjon, noe ethvert skapende menneske lengter etter, kan være å få tidens dør skjøvet litt på gløtt. En kilde betyr alt, i en ørken. Å begynne et fordypningsarbeide slik at musikeren i årenes løp kan bygge opp innsikt og bevissthet, gir nødvendig håp og glede. Man går ikke tom. For først når vi vet hva slags hus vi gjerne vil bo i, kan vi tegne og bygge det. Vi vet at det er usunt å finansiere det utelukkende på kreditt, på lånte midler. Det gir ingen bemerkbar styrke og heller ingen særlig innsikt. For det er det vi trenger når vi vil ta i bruk en none-akkord, slik at dens grunnleggende mening og oppgave står sylkvasst profilert i lytternes hjerter. Vi trenger en grunnmur av bevissthet hver gang vi tar i bruk bebop moll-septim skalaens herlige nyanser, slik at den står der like klart, selvstendig tematisert, som en Guds tale til Moses på Sinai berg. Historien har stor betydning for de oppvoksende. Men nettopp USA har ingen lang historie. Kanskje er det det som gjorde at bebopen fikk sin fødsel akkurat der, da nettopp amerikanerne var uforferdede og ublue nok til å ta i bruk store og små 9ere, 11ere og 13er som om det var melk de kjøpte i melkebutikken. Her i Europa har problemer nok med en stor 7. Hvordan skal vi da kunne hanskes med 9er,11ere og 13er? Det vi har felles er at vi ikke slipper unna arbeidet. Hvis det blir slik at vi bare flytter steinene fra den ene enden av jordet til den andre og tilbake igjen, slik sivilarbeiderne i Ålesund gjorde i sin tid, kommer vi ikke fremover, vi heller. For det er det det dreier seg om. Å komme fremover. Først når vi har funnet retningen, grått av fortvilelse, svettet av slitet og blødd sviende av de sjelelige sår vi pådro oss, kan vi med god samvittighet tilby publikum et virkelig resultat. Hadde utgangspunktet for musikerne på våre jazzscene i landet vært slik, hadde publikum stått i kø hver eneste kveld foran dørene på hver eneste liten fillete jazzklubb. Men det er pinlig å se hvor lettvint altfor mange blir applaudert av scenen uten ikke engang å ha lagt særlig arbeid eller fornyelse bak seg.
De som gikk foran oss og viste veien, de arbeidet hårdt. Charlie Parker, en gutt med en mektig intellektuell hunger og stor kapasitet, bearbeidet skalene og akkordene lenge og inngående, han som ville lære å lese og skrive, ville kunne alfabetet skikkelig. Skulle han skrive selv, måtte han kjenne litteraturen, måtte knytte seg an til det som hadde vært, til de personligheter som hadde preget jazzhistorien. En tidlig jamsession var så skammelig for han, han spilte en låt uten å kjenne akkordvekslingen godt nok, at han ønsket å bli oppslukt av jorden. Han gikk hjem med knyttnever og sverget at det aldri skulle skje ham igjen. Både Parker, Davis og Coltrane lærte smertefullt å stå på egne bein, men endte opp med sin egen oppfatning av hva som var best til enhver tid.  Knut Borge i Studio Sokrates, 05.11.2005 ( 02.32) : …John Coltrane hadde en måte å regulere arbeidsdagen på, som var helt rigid…: http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/123055  Ingen av dem fikk noe gratis. Men de visste hva sannhet var, fordi det var det som gav den fandenivoldske ånden i musikken, som kontrast og opplysning for løgnens aksept og utbredelse. Hadde de ingen jobber og ingen penger, så hevdet de ihvertfall den.

Disse steder i internett hadde betydning for arbeidet med artikkelen:

Steinar Kristiansen omtaler også fenomenet i artikkelen Jazz i Norge etter 1960 som jazzkrakket i 1965: «… jazzens egen musikalske utvikling bidrog til å redusere interessen blant publikum som var opptatt av dans»: http://www.jazzarkivet.no/index.php?option=com_content&task=view&id=37&Itemid=48.
Charlie Parker, All The Things You Are: http://www.youtube.com/watch?v=UTORd2Y_X6U&feature=related

Magne Stolpnessæter om det eksistensielle: http://vindskeivt.com/2010/01/10/sannhet-og-diktning/
Thelionus Monk, John Coltrane, Ruby My Dear: http://www.youtube.com/watch?v=jmwjpHJHolM&feature=related
Carmen McRae (f.1920) synger Monk, 1990 (trykk på knappen): http://www.last.fm/music/Carmen+McRae/Carmen+Sings+Monk
Historikeren Robin D. G. Kelley skriver i sin biografi om Th.Monk, The Life And Times Of An American Original: «…witty, intelligent, generous, politically engaged, brutally honest (min uthevning) , and a devoted father and husband.« Fra Kelleys biografi: http://www.monkbook.com/the-book/

Time Magazine about Monk (28.februar 1964): http://www.time.com/time/magazine/article/0,9171,873856,00.html

Thelonius Monk med Straight No Chaser:

Joachim Ernst Berendt presenterer Tribute To Charlie Parker(1964): http://www.youtube.com/watch?v=DElK0O7bBQo

Joachim Ernst Berendt presenterer Miles Davis Quintett (1967): http://www.youtube.com/watch?v=kH2EMOXnAX0

John Coltran med A Love Supreme (1964) : http://www.youtube.com/watch?v=558bTG0D-xg&feature=related

David Liebman om Coltrane: http://www.allaboutjazz.com/coltrane/article_002.htm
Knut Borge i Studio Sokrates, 29.10.2005 (10.04):…det brant liksom en ild i Coltrane…: http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/121221) .

Bjørn Stendal i Jazzbasen (Cool, kløver og dixie): http://www.jazzbasen.no/jazz.php?side=jazzhistorie.html

Bjarne Nerem, Cherokee, solo fra 1958: http://www.youtube.com/watch?v=tnSH1ukv9fU

Keith Jarreth (Mike Dibb 2005, Intervju ): ” There has never (min utheving) been a time where improvisation was given the respect it deserves…by virtue of the holistic quality of it, it takes everything to do it…”

Intervju 13 deler, del 1: http://www.youtube.com/watch?v=sZHfRjvpPxQ&feature=related
Cannonball Adderley, Worksong: http://www.youtube.com/watch?v=VBxAC4ywaJ4

0For det var i slike øyeblikk at evighetens dør ble åpnet på gløtt, som en Shirley Horn kunne trylle frem gjennom et tempo som nesten sluttet å pust, mens det gikk over i de milelange stillehavsdønninger.

Shirley Horn in The Very Thought Of You: http://www.youtube.com/watch?v=pbSoQuEnZSk&feature=related

En smakebit fra Coltrane’s solo (trykk startknappen) : http://www.amazon.com/gp/product/B00137TPM8/ref=dm_mu_dp_trk3

Coltrane intervjuet av Frank Kowsky, 1966, om publikum: ”..in listning, there is an act of participation going on there…maybe move the same way you are…just like another member of the group!”

Hør etter her (05.01): http://www.youtube.com/watch?v=43vST-auKQ4&feature=related
Nancy Wilson og Cannonball Addderly in Safe Your Love For Me: http://www.youtube.com/watch?v=pbSoQuEnZSk&feature=related

Charlie Parker in Parker’s Mood (1948) : http://www.youtube.com/watch?v=srMZYVW0T4c
Cheryl Bentyne in Parker’s Mood : http://www.youtube.com/watch?v=74O_XOHn8dE

Knut Borge i Studio Sokrates, 05.11.2005 ( 02.32) : …John Coltrane hadde en måte å regulere arbeidsdagen på, som var helt rigid…:http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/123055

Biografi Charlie Parker: http://www.jazzine.com/jazzstuff/biographies/charlie_parker.phtml
Herbie Hancock, Wayne Shorter, Corinne Bailey Mae: River: http://www.youtube.com/watch?v=4WjUr0sBO0M

About The Author
Sven-Inge Johansen
Gode tanker og gode følelser betyr mye, fordi det virker velsignende på både den som gir og den som får. Men ikke bare å ta vare på andre er vesentlig, å være tålmodig med seg selv er avgjørende. Husk vi er mange under dronning Victorias (1819-1901) tunge åk. Kan jeg inspirere til engasjement, slik at vi mange små sammen kan velte betydelige lass, f.eks. bidra til at psykopatene mister kontrollgrepet over våre samfunn, er ingenting bedre enn det. Så kan vi i fremtiden slippe de store sosiale ulykker vi står oppe i idag, i 2020/2021 og få leve fruktbart med hverandre. Hvis du har lyst å bidra, vipps gjerne til 41743388 eller send til sven-inge johansen, konto 9722 17 58963. ...akkurat nå før påsken fikk jeg vite følgende: Jeg fikk den ære å bli satt i samme klasse som mange andre fremragende krigere for sannhet, folk jeg beundrer meget; Paypal har varslet at jeg "bryter PayPals retningslinjer for akseptabel bruk" og at de avslutter min konto: Vel, jeg kan bare oppfordre våkne folk til å holde seg vekk fra Paypal; de har foretatt et valg; sensurens kalde og klamme hånd har slått til.
Comments
Leave a response

Leave a Response