En vandring som også gjorde inntrykk på mange, undertegnede inkludert, var Fridtjof Nansens skitur fra Bergen til Oslo (Kristiania) i 1884 for å delta i et hopprenn i Husebybakken. Han var 22 år gammel og 2. konservator ved Bergen Museum og luta lei av det ustoppelige bergenske regnvær i februar måned. Han lengtet etter sneen og den skarpe kulde. Med ski, en skistav og bikkje, litt mat og noen penger i skreppa la han avsted. Beskrivelsen av hans vandring ble trykket i avisen Aftenposten i 1884. Dette ble lest over det ganske land. Folk var henrykket over hans naturbeskrivelser. Og det å gå fra Bergen til Kristiania og tilbake for et hopprenns skyld, det sto det respekt av. Dengang, men også idag, 134 år senere.
Han skrev i avisen fra turen mot Kristiania:
«Vi var ved Stalheim. Fjell-dalen med furu-skogen opefter sidene lå tynget unner sneen, nede i bunnen rant elven, og ovenover lyste fjellene veldige og hvite i solen mot den blå himmel. Forut til høire skar en trang kløft sig inn i fjell-massen, omgitt av ville, forrevne topper. Jeg gikk lenge og undret på hvor vel den kunde bære hen; bunnen så jeg ikke, den forsvant langt under, men fjellsidene var noe av det mest stupbratte jeg kunde minnes » (fra boken Nansens røst, artikler og taler, 1884-1905, Nasjonalbiblioteket).
Nansen fikk 7ende plass i hopprennet og gikk derefter med hunden tilbake til assistentjobben ved Bergen Museum. Men den turen bød på utfordringer, han kom ut av kurs på ski over fjellet og havnet på en gård i Raundalen, han var både sulten og tørst:
«En stunn efter kom det en kone. Hun gløttet på døren, og kom innenfor, men ble stående tvilrådig, bak henne tittet noen av de forskremte jentefjesene. Jeg nikket vennlig:
«Goddag, du får unskylle; jeg har nok tatt for mig av melken din jeg, mor; men jeg var så tørst at jeg kunde ikke vente.»
«Å gudsjelov, da æ kristne folk, me trudde du va eit trodl, å dan honden trudde me va eit gråbein, eldo nokko anna styggety. Så stor ein hond ha me aldre set.»
Det var en rød-brun irsk setter som fulgte mig.
«Å, du behøver ikke være redd, hverken han eller jeg biter folk.»
«Men korleis æ du kommen her dao?»
«Å, jeg kommer over Vosse-skavlen, fra Hallingdal.»
«Nei, no har eg aldre haurt pao makjen». . .
De hadde nok sett meg komme på ski langt oppe i bjerkelien, med en sky av den løse sneen omkring, og så hunnen langt efter i en a’en snesky, selv var jeg helt tilføket og hvit. Så hadde de tatt meg for et berg-troll, som hadde en gråbein med sig, og så hadde de rømt avsted til nærmeste nabogården, for det var bare kvinnfolk hjemme.»
Nansen minnes også at det hadde vært kjentfolk der før i disse øde trakter: «Over disse fjell-viddene ensteds skulde det altså være at Sverre, efter sagaen, fôr vill med sine menn i november for en syv hundre år siden (i 1177), da de ble nøtt til å dra unna for fienden og op Raundalen.» Det var ikke så enkelt for kongen og birkebeinerne, for været hårdnet til. Der «tok Sverre konge fem veivisere, som var mest veikjent. Men det trengtes og, for været ble så ilt, som sjelden treffer. Der kom sne så meget, at det var uhørt . . . Der mistet de hundre og tyve hester med gyldne saler og bisler, mange slags kostbarheter, kapper, våben, og mange andre gode ting (fra Kong Sverres Saga skrevet av abbed Karl Jonsson, gjengitt av Fridtjof Nansen).»
Vår lokale avisredaktør, en bergenser fra Skien er ute til fots fra Bergen til Telemark nå i juli 2018. Også der hvor han går, treffer han helt sikkert i et lite land som vårt, på historiske jaktmarker, om kanskje ikke på Kong Sverre og birkebeinere, så andre fasinerende personligheter. Hardangerfjorden, som han må krysse, er jo et av de mest befruktede stedene i Norge, full av de både frukter og bær og har sikkert hatt mange større handelssteder der i hundrevis av år. En reiserute fra Bergen flittig benyttet gjennom historien var over Odda, Røldal og Haukeligrend for å komme ned i lavere og gjestmildere strøk. Det det nok også her kommer an på, er hvem han treffer underveis og kanskje blir det med sjefsredaktøren som også Nansen fikk oppleve med rypejegerne hos gamle Knut Bjøberg, ikke bare ble det «fersk rensdyrstek, gjemt unner sneen siden høsten», men også både øl, dram, melk, rødvin, sherry og curaçao. Særlig melk. Nansen elsket den søte melk.