Sustainable Development – Gro Harlem Brundtland, UN Earth Summit in Rio, 1992
«We need a new form of collective engagement»…
Gro Harlem Brundtland trodde på det hun sa i 1992. Hun trodde at hun gjorde menneskeheten en tjeneste. Hun beskrev utryddelse av fattigdom som hennes motiv. Et edelt motiv, ingen tvil om det. Hun har ikke forandret seg siden. Som hun sa på Arbeiderpartiets landsmøte i 2019: Jeg ble født inn i en familie hvor det var «frihet, likhet og solidaritet», som gjaldt. Sto hun noen gang forankret i virkeligheten? Skjønte hun ikke at hun hadde blitt båret frem av kristne tradisjoner? Eller sto hun i forestillinger høvlet til av sentralstyret om samfunnet? Så hun noen gang hvem som egentlig trakk i samfunnets tråder og hvor de ville ha samfunnet hen? Så hun noen gang det mørket som romsterte bak i samfunnskulissene, helt på egne premisser? I talen i 1992 kledde hun inn sine gode hensikter, den ene etter den andre; det som i virkeligheten kom ut av det, enten hun ville eller ikke, var den ondskapsfulle ulv i fåreklær, som tørstet etter ødeleggelser.
Hun synes faktisk ikke engang å vite at dette var en forkledning; «Sustainable Developement». Om hun avskrev ulven som konspirasjonsteori? For det er merkelig og nesten ikke til å tro at hun kunne si det hun sa. Om denne livsfjerne tenkning ble grunnlagt i partistrukturen? Om noen hadde planlagt det slik? At man sto på en avsidesliggende balkong og skuet ned på et fjerntliggende hjørne av virkeligheten, «sosialdemokratiske verdier»? Men sies skal sies, AP var med på å støpe mye av det som hadde blitt til vårt samfunn. AP var med på legge forholdene til rette for rettigheter og plikter enkeltborgerne har idag. Men ikke som parti; de tok i bruk det som ble liggende igjen etter at kampene personligheter imellom hadde stilnet av. Men den tid synes nå å ha vært over en stund, allerede. Om personlighetene har trukket seg ut?
Er det de flaue etterdønninger som subber over oss? For meg var synet av stemmesankende politikere i Oslo’s prideopptog i juni 2019, marsjerende under overskriftene frihet og toleranse, den siste spikeren i parlamentarismens kiste som sådann. Å omfavne en så markant og tydelige degenerasjon uten en klar holdning, er å miste seg selv; det er for samfunnsinteresserte og våkne folk helt uinteressant. Dermed har partiene latt seg akterutseile, båten, tiden og virkeligheten gikk fra dem. Nå kan vi ta på oss svartdressen, kneppe mansjettknappene, ta med røde roser og gjøre oss klare til begravelsen.