Noen er iferd med å bli sint. Det kan man forstå ved å høre på vedlagte video, særlig hvis man hører mellom linjene. Mange er meget forarget over at de småskårne med venner har overtatt. Hvordan kunne det skje? Flere og flere i Australia har blitt klar over noen har overtatt styringen av landet. Noen som forårsaker ting de ikke liker. De er kulturfremmede, muldvarper med en særegen kultur og stor finansiell og politisk makt i ryggen. Ble det australske statsapparat, representantenes hus og senat «hijacked»? Er det derfor det blåser kalde vinder i de australske seil? Er det derfor de blåser sterkt? Det så ut til å ha skjedd fort, kanskje var det lenge forberedt; infiltratørene var dyktige, glatte; snek seg som skygger i gangene, vekket ikke oppsikt stor nok til at noen tenkte på å stoppe dem. Og plutselig var de der, mange nok klare til å overta styringen. Folk som David Coleman, Kate Ashmore og Josh Burns. At døren i siste liten ble lukket i ansiktet på David Icke, høsten 2018, var ikke det tegn tydelig nok?
Var det ikke det samme som skjedde her i Norge? Stortings- og bystyrepolitikere (Oslo) politikere som hadde «glemt» å stikke fingeren i jorda? Hadde de mistet kontakten med virkeligheten? Bydeler truet av nedleggelse fordi folk ikke fikk kjøre bil, gater som ble stengt, butikker som måtte legges ned, fordi politikere ville ha bedre luft. Biler som nesten ikke hadde utslipp. Var ikke dette begynnelsen på en ond sirkel? En nedadgående spiral? Å miste virkeligheten av syne straffer seg. Men var det folket og deres samfunn som skulle straffes? For spiralen tok ikke slutt: Politikere som bevilget seg selv penger av felleskassen. De elektriske sparkesyklene, de elektriske syklene. Var ikke dette tegn på livsfjerne avgjørelser? Biler som ble påtent. Vandalene som fikk herje fritt. Ble ikke ordensmakten bundet på hender og føtter? Så vi ikke samfunnet revnet undenfra og ovenfra, forfra og bakfra på en gang. Det var klart at kaoset var planlagt, det kunne ikke være annerledes? Var politikerne også ofre? Men det hjelper ikke å bli sint. Ikke det minste. Bare innsikt hjelper. At vi skjønner hvem som trekker i trådene. Først da kan vi gjøre noe som monner.