«Britain first, britain first» var morderens avskjedsord idet han forlot offeret som døde, MP-politikeren Jo Cox. Hun ble skutt med ekspanderende kuler, drept den 16. juni 2016, et særdeles særegent faktum. Det var et forsøk på å sverte Nigel Farages Brexit og folkene som støttet dette. De skulle stemples som en høyreekstremistisk gruppe. «The next morning, I was responsible», Brendan O’Neill intervjuer Nigel Farage, se 30:16, her.
Samme konsept ble også forsøkt brukt på Utøya. At multikultur var det som ble understreket i Anders Behring Breiviks manifest, av draps- og bombemannen, var et forsøk på å skyve de som var mot innvandring over til «høyreekstremistene». Ut på sidelinjen. De myrdet på Utøya uten å oppnå det de hadde satt seg fore. De myrdet også Jo Cox uten å oppnå det de ville. Konseptet virket ikke lenger. Hva var det som forhindret det? Var det fordi nordmennene hadde begynt å våkne? Gikk det galt i England fordi det engelske folk hadde begynt å våkne? Ville de ikke lenger la seg skyve inn i en bås som andre hadde bestemt? La seg skyve inn i skuffen som ubrukelig av kommunistjødiske hersketeknikker? Den vakre Jo Cox ble drept av ekspanderende ammunisjon, akkurat som drapsmennene på Utøya brukte. Var det tilfeldig? Kan det ha vært de samme planleggere bak dette som bak Utøya? Kanskje var det de kritiske spørsmål som fikk folk til å våkne; kanskje hadde de kritiske spørsmål en sterkere virkning enn kuler? Kanskje er dette begynnelsen på slutten på en kultur ingen fornuftige er tjent med? Se mere om drapet på Jo Cox hos engelske Richard Hall (se her).