Vårt lands statminister talte med dobbelt tunge. Hun var fra begynnelsen av en representant for De forenede nasjoner. Det var ikke Norge det gjaldt, for henne, men FNs sosialistiske jernhånd (se toppfoto, her). Men fordi hun lot som om hun var nordmann snakket hun den ene øyeblikk til de som elsket dugnad, mens i det andre skjelte hun til sin stol i FNs sikkerhetsråd. Hun kjøpte seg godvilje. Hun øste ut i øst og vest med skattebetaleres penger. Bare den som hørte etter, igjenkjente de som sto bak henne, de hvis tjener hun var.
For hvem var det som ville viske ut de nasjonale grenser, hvem var det som vil skifte ut hele befolkninger? Hvem var det som ikke likte de hvithudete nordmenn, men som ville forsyne seg av deres penger? Hvem var det som ville ta av vår natur og våre ressurser og umyndiggjøre oss? Hvem var det som snek seg innpå oss i nattemørket, som stengte oss inne og skyldte på virus, bare for å komme til makten? For det var ingen pandemi det gjaldt, det gjaldt statsmakten.
Hvem var det som demonterte våre verdier? Hvem tok vekk våre jobber og oppgaver, litt etter litt? Hvem var det som vil ha et lydig og smørevillig folk, et folk uten ryggrad og kristendom? Hvem var skyggene i kulissene? Kjente vi dem ikke?
De bar et merke. På dette merke kjente vi dem igjen. «Dette er ikke tiden for ‘jeg’, sa statsminister Erna Solberg, «dette er tiden for ‘vi’ «, sa hun i sin tale til det norske folk. Vi hørte at det ikke var fellsskapet, men FNs kommunitarianisme, skrevet ned i FNs Agenda 2030 (om monsteret, her), den løgnaktige brekkstang de vil bruke. Det var tiden for «vi»; men de ville narre oss til å tro at det var oss det gjaldt, men det var bare en løgn for å kunne skyve oss dit de ville ha oss.
For bare to ting betød noe for dem; det var makt og det var penger. De elsket sine svarte limousiner styrt av hvithanskede sjåfører som brøytet seg vei med høy hastighet og forkjørsrett gjennom byene. De var globalister, ærgjerrige, hensynsløse og maktglade. De danset rundt gullkalven. De trodde det også skulle dryppe på dem. De var alle små av natur, men vokste seg store på makt. De kalte seg globalister, og bak dem sto kommunistene og gned seg forventningsfulle i hendene. For kommunistene var diktaturets og maktmisbrukets folk. De likte ikke folk med andre meninger; de kvittet seg med opposisjonelle. Kunne de ikke drepe dem, fylte de fengslene og konsentrasjonsleirene med dem. De lot dem sykne hen eller sultet dem rett og slett ihjel. De holder standrett på gatehjørnene og henrettet i bakgårdene. De smykket seg med pene klær, store ord og blanke biler, mens deres tale hadde løgnen som far. De var slue som reven og slangen, men grusomme som sultne ulver og kjente ingen medlidenhet.
De sitter nå og venter på kontorene sine, i korridorene i våre departement, i direktoratene med mobiltelefonene og venter på klarsignal. Mange av våre mødre og fedre har allerede blitt kjent med dem, for de kom og hentet deres barn. Mange av bøndene våre har møtt dem da de kom, skjult av mørket, for å jage dem fra gård og grunn og slakte deres dyr.
«Å sette grunnloven til side er ikke god ledelse», sier advokat Lippestad (her). Er det tilfeldig at angrepene kommer fra flere hold på en gang (se brått fall kronekurs, her)? «Jeg synes det er veldig merkelig at en så vidtrekkende lov hastebehandles uten offentlig debatt» (se her).