Kommunismen, George Floyd og opptøyene i USA, 4 av 427 min read

Now Reading
Kommunismen, George Floyd og opptøyene i USA, 4 av 427 min read

Forord

Guillotine øredobber fra 1790 (foto, her)

Kommer guillotinen tilbake?

Å kjenne historien er avgjørende. Det gjelder å ha orden på tingene, betydningen av å kalle et avkom med sitt rette navn, i dette tilfelle den fascistiske kommunisme, er vidtrekkende. Kommunistene skjulte seg bak slagord om sosiale forbedringer, vakre fortellinger og glanspapir i mange år, mens det i virkeligheten var et ekstremt brutalt tyranni.

Var ikke de fulle fengsler og mange konsentrasjonsleire, den utstrakte bruk av tortur og utenomrettslige henrettelser tegn på at noe var forskrekkelig galt? For kommunistene hadde en stri strøm av død og fordervelse i sine fotspor, store utryddelser. Men det sto det ingenting om i skolebøkene, ingen hadde sagt noe og lærebøkene hadde blitt omskrevet for å skjule sannheten.

Kommunismen er statssystemet som er iferd med å bli tredd nedover våre hoder, akkurat nå. Et statssystem med fine skuffer, blanke skap og dype arkiv. Men det de byr på er maktmisbruk og løgn. Dette ble satt ut i livet av folk helt uten skrupler; de samme står nå utenfor og banker på våre dører.

Lovløse, ukristelige tilstander er det de bringer med seg. Får vi innsikt i dette og begriper alvoret, forstår vi at Georg Floyd-opptøyene i USA, men også Lockdown og Covid19-virus-affæren sprang ut fra det samme miljø. Hadde kommunistene fått blod på tann?


I artikkelens del 3 av 4 (her) ble sentrum i spredningen av verdenshat, -hets og -terror beskrevet. Det er komplisert å nærme seg dette, da de passer på å holde seg godt skjult mens de arrangerer, kokkelerer og trekker i trådene i sine mange terrorprosjekt. Mitt inntrykk er at oppbyggingen av Tedros Adhanom Ghebreyesus, hans Tigrayan People’s Liberation Front (TPLF) og den nåværende etiopiske statsmakt var ett av deres prosjekt, Covid19-prosjektet et annet, hvor verdens sentrum skulle bli Jerusalem.


Splitt og hersk, rök och speglar

An Analytical Critique of the Covert Model Utilized by Israel’s Mossad in Orchestrating 9-11, the Oklahoma City Bombing and the Assassination of John F. Kennedy (fra bok av Michael Collins Piper, kan lastes ned, her.

Svenskene har uttrykket «rök och speglar», et uttrykk fylt av mystikk, skjeve smil, tivoli og tvilsomme tryllekunstnere. Den av oss som har vært i et speilhus på et tivoli vet følgende, kanskje av smertelig erfaring, at det var orienteringsevnen de ville sette ut av spill. Som om en skjult person dro i en spake og plutselig visste du ikke lenger hvor du var, visste ikke hva som var opp og var som var ned, visste ikke hva som var foran og hva som var bak; du visste ingenting, lenger. Den som hadde lært den leksen, skjønte at det som gav orientering var å nøyaktig vite hvor du var, selv om det var lite å se. Hadde du mistet den, var det ofte nok for et lite barn til å ta til tårene. Det var ingen tvil om at det å miste seg selv og orienteringen, var smertefullt også for voksne, det var kunnskapen som gav oss tryggheten, som måleinstrumentet sekstanten gav kunnskap og trygghet langt der ute hvor havets bølger var det eneste øyet kunne se.

Vi glemmer ofte at vi er like fortapt som ute på havet, hvis vi åndelig ikke klarer å skjelne det som skjer rundt oss. Det er da vi lett kan bli offer for narrespill, kløktig gjort med «rök och speglar», gjerne også imponerende, bevegende silketørkler i de flotteste farver, flittig bruk av scenebelysning og forskjellige nyttige kulisser. Det ferdes folk blandt oss som er spesialister på dette (Carl Norberg om vilseledning, her). Noen var utspekulerte og beregnende. De brukte uten å nøle alle slags slags midler for å forvirre og avlede, slik at vi andre gikk feil: Og vi gikk feil, vi bedømte feil, tok feil beslutninger og landet på feil sted i vår oppfatning. Våre feiltrinn var feil i forhold til virkeligheten. Var vi på kant med virkeligheten, var det lettere å narre oss enda lenger bort. Men kanskje ønsket disse et enda sterkere middel enn bare forvirringen, en enda sterkere lut, noe som bandt oss sterkere fast til løgnen, som om vi var bundet med tau og rep, som om vi var helt fastlimte, uten at vi selv visste noe om det?

Var dette noe som ble kastet over oss utenfra og tok vår frihet, som et bann. Var det dette de kalte for hjernevask? Er det ikke mer sannferdig å kalle det svart magi, nettopp fordi det tok vår frie vilje og virket magisk. For ble vi ikke til en slags automater, nettopp fordi det virket så meget sterkere enn de vanlige velmenende ord og gode ønsker på veien? Kanskje kunne dette sammenlignes med at noen kastet et usynlig, klebrig nett over oss, et nett som bandt oss fast i noe uten at vi visste det? Et klebrig rødt silketeppe, også over øynene, slik at vi plutselig så tingene gjennom røde briller? Noe som tok friheten fra oss.

Georg Edward Griffin i 1969 om verdens-kommunismen: «Amerika kan bli tvunget på knærne i løpet av 90-dager gjennom strategisk planlagt sabotasje, massive brannstormer og bevæpnede geriljakamper,» (31:13), her.

Hadde den svarte magien også med sosiale spørsmål å gjøre, siden dette alltid var inngangsdøren til den såkalte kommunisme, som utenforstående hadde brukt for å forsøke å tvinge oss, men uten at vi ble klar over det, til å tenke visse tanker og utføre visse handlinger? For var det ikke nettopp dette kommunismen hadde gjort med titusener? Kanskje var det som den kommunistiske propagandaspesialist Yuri Alexandrovich Bezmenov (1939-1993) fortalte, et spørsmål om demoralisering? Å sørge for at folk mistet behov for og tilgang til fakta og syntes det var greit å oppholde seg i en fantasiverden (hør Yuri Bezmenov intervju med G. Edward Griffin fra 1984 i The Great Reset exposed, 29:22, her)? Var det bakgrunnen for at så mange, kanskje særlig kommunistene, havnet i et indre ingenmannsland hvor de ikke var istand til å bedømme noenting sannferdig, lengere? Tusener av statstjenestemenn, funksjonærer og lærere slått av forvirring, helt ute på glattisen?

Bill Gates var ikke bare besatt av vaksiner, var ikke han en av hovedmennene bak å besette våre hjem med datamaskiner; var ikke dette bare ett av flere klebrige fangnett som limte oss alle fast i visse tankebaner og handlinger, som gjorde oss alle besatte av algoritmenes standarder enten de var på Facebook, Google, Youtube eller Twitter (Edward Snowdon om algoritmer og kjærlighet, videosnutt, her)? Var ikke det et avgjørende skritt for å gjøre oss alle like? Skåret over med samme kam?

Og tok vi ikke alle tok imot velsignelsen, var vi ikke alle lydige og sto med ryggen rett, mens øynene våre lyste av begeistring, interesse og spenning? Var vi ikke allerede langt inne i kommunismen? Var ikke den rigorøse sensurering av upassende informasjoner og upassende meninger på internet , men også i dagsavisene, også forsøk på å fjerne grunnlaget for kritikk ved å etablere den «politisk korrekt» mening, typiske kommunistisk trekk (etablert av det psykopatiske forbilde for mange av dagens ledere, Lev Trotskij, her, Jordan Peterson om political correctness, her)?

Skåret opp, fra øre til øre

Fra US forfatteren Eustace Mullins bok: De var kjent som cut-throats over hele Midtøsten, The New History of the jews, nedlastning, her.

US forfatteren Eustace Mullins undret seg lenge over de mange som ble funnet drept, forblødd med halspulsårene skåret over, fra øre til øre. Han lette og søkte etter sammenhenger der hvor dette hadde dukket opp: Hva kunne bakgrunnene være til at noen hadde som metode å kutte opp halspulsårene til folk de foraktet? Hvorfor var slikt en metode for å ta livet av andre?

Om ikke psykologien i dette kunne være en vei å gå? Kanskje lå noe meget gammelt bak slike særegne uvaner; et dyptliggende mindreverdighetskompleks, så sterkt at man kontinuerlig svettet det ut av huden, at man bare var en skygge av seg selv, så kuet og hundset. Hadde de blitt drevet inn i et slags lukket rom, fått alle dører til omverdenen stengt igjen og hvor skyggen i dem selv var den som bestemte? Ble halshugging, «cutthroat», en forferdelig uvane for en hel folkegruppe og ble til en ukultur, “the bandits from across the river”?

Var både fattigdommen, den krypende underlegenhet og det å føle seg sterk med en kniv i hånden, tegn på sjelelig svakhet, på en ryggrad uten kraft til å holde seg oppreist særlig lenge av gangen? Var dette kombinert med den umettelige grådighet etter penger og verdier som kommunistene viste hvorenn de fikk makt? Trotsky fikk ingen glede av den formue han hadde stjålet fra russere da han lå kald på det flisbelagte gulv i Mexico, med isøksen i bakhodet, 61 år gammel. Heller ikke Lenin eller Stalin. Men det finnes ytterligere karakteristikker man burde se nærmere på, fordi de er så tydelige at de kan utdype vår forståelse.

Hirsch Apfelbaum eller Grigorij Zinovjev (1883-1936), her.

Den ukrainske jøden Hirsch Apfelbaum, som senere kalte seg Gregorij Zinovjev, beveget seg fra ett ytterpunkt til det andre; fra å være tyrannen, den grusomme og nådeløse ovenfor «klassefiender» da han selv satt med makten, til å bli den sleskt, krypende underdanige og skrike hysterisk om nåde da han selv ble ført til henrettelse i 1936. Kanskje beveger mange av hans folk seg nettopp mellom disse ekstreme ytterpunkter, på samme måte, de følte seg sterke og mektige når de sto med skarpladde våpen ovenfor barn og ungdommer? Kanskje glemte vi at dette kunne ha sin motvekt i en grunnleggend følelse av å være mindreverdig, betydningsløs og en ingenting. Det er en meget vanskelig og komplisert situasjon, for var de allerede voksne var det forsent å gripe inn. Ikke engang psykiatrien kunne hamle opp med det, bare mødrene kunne.

Litaueren Valdas Anelauskas skriver: ‘Denne kalde, kalkulerende og kyniske grusomheten, det logiske resultatet av en uforsonlig klassekrig presset til det ytterste, ble også delt av andre jødiske terrorist-predikanter. Andre forrykte på den jødisk-bolsjevistiske himmelen gjentok Trotskijs refreng. Hirsch Apfelbaum (som kom inn i historiebøkene som Grigory Zinovev), en av de viktigste jødiske bolsjevikiske lederne, erklærte i september 1918:

«For å fjerne våre fiender er vi tvunget til å skape vår egen sosialistiske terror.” Han skrev en sjarmerende artikkel i Krasnaya Gazeta under rubrikken «Blod for blod»: «Vi vil gjøre hjertene våre grusomme, harde og urokkelige, slik at ingen nåde kommer inn i dem, slik at de ikke skal skjelve ved synet av et hav av fiendens blod. Vi vil åpne flomportene til slikt et hav. Uten nåde, uten å spare noen, skal vi drepe våre fiender i hundrevis. La dem være tusenvis; la dem drukne seg i sitt eget blod! La det komme flommer av blod fra de borgerlige – mer blod! Så mye som mulig!» Han proklamerte da massedødsdommen: «Borgerskapet kan drepe noen individer, men vi skal drepe hele klasser av mennesker.» Apfelbaum ønsket å sende ti millioner russere (ti av hvert hundre) til klassekrigens ulmende ovner. Hans uttalelse av 17. september 1918 høres nesten utrolig ut i sin monstrøsitet; Apfelbaum-Zinoviev formulerte denne holocaustsetningen: “Fra befolkningen på hundre millioner i Sovjet-Russland, må vi vinne over nitti millioner på vår side. Vi har ingenting å si til de andre. De må utryddes.’ (fra Anelauskas Zionism and Russia, s. 169).

Rachel Corrie 1979-2003, foto, her og rettsaken, her.

Men da Hirsch Apfelbaum selv ble ført til dødsellen dømt til henrettelse av Stalin i 1936, var det helt andre toner å høre. Robert Conquest skriver om henrettelsen: «Zinoviev var uvel og feberaktig. Han fikk beskjed om at han skulle overføres til en annen celle. Men da han så vaktene, forstod han det med en gang. Alle som har studert hendelsen nærmere er enige om at han kollapset og ropte med en høy skingrende stemme en desperat appell til Stalin om å holde det han hadde lovet. Han ga inntrykk av hysteri, men dette er sannsynligvis ikke rettferdig, siden stemmen hans alltid var veldig skingrende når han var anspent, og kanskje prøvde han å holde sin siste tale. Han led i tillegg fortsatt av hjerte- og leverproblemer, slik at en slags kollaps er forståelig. Det sies at ansvarlig NKVD-løytnant, i frykt for reaksjonene av dette opptrinnet kunne forplante seg langs korridoren og ned i kjelleren, skjøv ham inn i en nærliggende celle og skjøt ham der og da», (i bakhodet, min bemerkning), (side 104, The Great Terror).

Hva kunne ligge bak dette, hvorfor klarte han ikke å gå i døden, akkurat slik han hadde levd? Hadde han mistet fotfestet i ideologiens og fanatismens høyder, hadde medvinden stoppet og motvinden hadde begynt å seile opp? Kanskje følte han seg ikke like sikker lenger? Hadde grunnmuren i sjelen begynt å bli så svak at den brakk fra hverandre, særlig da det begynte å bli fare på ferde? Og mellom mursteinsrestene og ruinene dukket mindreverdet på nytt, opp fra eldgamle tider, fra noe som hadde forplantet seg ned igjennom slektsledd etter slektsledd i hundrevis av år? Mindreverdet som en følge av å være forfulgt og jaget, som en følge av å ha blitt sett som et utskudd?

Var følelsen av mindreverd og feighet forbundet med hverandre, som hånd i hanke? Hvorfor følte noen seg sterke og uovervinnelige ved nettopp å stå ovenfor barn og ungdom, de som ikke bare var mindre av vekst, men også var svakere av muskelstyrke? Hvorfor likte de å forfølge små barn og ungdommer fordi de kastet sten? Lenge undret jeg meg på hva som fikk voksne menn, soldater utdannet til skarpskyttere, til å skyte på barn og ungdommer. Ikke bare for å drepe, men også for skadens skyld, for å invalidisere; de skjøt på en kilometers avstand med kikkertsikte for å treffe kneskålene til fotballspillende barn og ungdommer i Gaza med skarpe skudd (fra Haaretz, her og her, fra Guardian, her). Visste de ikke at det en skyter forut, også slår bakut, inn i skytterens egen sjel? Visste de ikke at de ikke bare for offeret og dets familie skapte tragedier, men også for skytteren? Da Israel som nasjon rundet 70 år den 18. april 2018, hadde IDF-soldater under urolighetene drept minst 58 palestinere og såret flere enn 2400 ved Gaza stripen, ubevæpnete folk (artikkel, her, videosnutt fra 2020, her). Om Israelske soldater som feiginger (Haaretz, her).

Bare kast, Go ahead, throw it (her)!

For er ikke dette underlig? Ikke bare har vi med folk å gjøre som forsyner seg uhemmet av andres gods og gull og opptrer spyttutsondrende mens de troner som kongen på haugen, sålenge de har makten. Det gjelder ikke bare kommunistene under den russiske revolusjon, men er også dagens korrupsjons hovedpulsåre i de mange vestlige land hvor kommunistene har bitt seg fast, også i Norge. Men de bærer samtidig et feighetens gen; forvandler seg øyeblikkelig til krypende, sleske og hulkende svake hvis makten (og våpnene) plutselig er utenfor rekkevidde.

De mange lenker man ved søk kan finne bekrefter at folk er engasjerte i nettopp denne vinklingen, at flere har merket seg at dette er en karakteristikk som gjelder større deler av et helt folk. Den omfattende fengsling og torturering av barn og unge (palestinere), bekrefter at feighetens gen er organisert helt inn i kommunistenes rettsvesen (her, her og her). De ante nok at de var helt ute i villnisset på bærtur, for de lette til og med med lys og lykt for å finne noe som kunne forsvare dette. Drapet av den amerikanske 23-åringen Rachel Corrie i 2003 i Gaza med en bulldoser er en slik hendelse (her og rettsaken, her). Dette var en så ugjennomtrengelig og mørk materie og hadde ligget lenge som et stinkende uhyre i oppløsning. Dette var nok hovedårsaken til at psykiatriens far, Sigmunds Freud (1856-1939) allerede som ung mann bestemte seg for å etablerte sitt fag, for dette skjønte han ikke, han heller.


Som om dette ikke var nok, lå det mere bak: De likte aldri å bli lest i kortene, de kunne ikke fordra intellektuelle som gjennomskuet det som foregikk. For det forstyrret dem i deres selvoppfatning: Mens vi vanlige var av simpelt jern som kunne ruste og forgå, var de av det reneste, skinnende gull å regne, en verdiklasse for seg selv som sto langt over de andre at de ikke kunne annet enn å se ned på dem. Det er slik jeg forstår følgende utsagn: «Mossad forakter sine danske kolleger så heftig at de omtaler dem som «fertsalach», det hebraiske ordet for en illeluktende fjert… de forteller tilogmed Mossad alt de gjør,» skriver James Petras i boken The Power of Israel, s.138. Dette var så usedvanlig, så uventet og ukjent at jeg først ikke ville tro det, kunne ikke ta det alvorlig. Men det var tilfelle. Den som tittet to ganger nettopp for å dobbeltsjekke, så at det faktisk var virkelighet, at en rekke tekststeder i deres helligste bøker, selveste kilden, Talmud bekreftet dette:

Bekreftet at for dem var alle de andre den store, gemene hop, og den store hop var dumme som brød. Og det var den store hop eller folket som de også kalte dem, de henvendte seg til med sine bedragsoperasjoner; de som slurpet i seg av fjernsynsnyheter og overskriftene i fortaus- og tabloidavisene, det var dem som frivillig gikk i de bedragerske fellene, klart at de var dumme som nek.

Mokhtar Belmokhtar, den forferdelige terrorist fra Afghanistan, oppfunnet og siden fjernet fra scenen av Mossad. NRKs brennpunkt sendte en utførlig tåredryppende sørgesending i 2013, en dekkoperasjon, kanskje visste noen at dette var Mossads oppfinnelse, slik at Mossad på logisk vis fikk fjernet uønskede personer, her?

At de fikk gjerningsmennene til å rope Alluh Akhbar, var like intelligent som det «uskadde pass». Det som uten noen form for skader eller brennmerker, skulle ha ramlet ned fra et av flyene som hadde eksplodert rett inn i World Trade Center. For gjennom dette fint utseende pass, hadde man gjerningsmannen, med foto, navn og nummer. Passet tilhørede Satam al-Suqami, en gjerningsmann fra fly eksploderende inn i WTC, 9/11-2001, funnet i Vesey Street, nær Ground Zero, New York, «critics all along rightfully suspected Al Suqami’s passport was an FBI hoax and now, without question», artikkel, her.

Eller det å ringe avisredaksjonene og si at det var oss som hadde utførte terrorhandlingen, lå på det samme lave nivå; de hadde arbeidet lenge for at denne enkle mekanisme til bruk i slike bedrageri skulle bli godtatt av avisleser- og fjernsynsfolket, for den åpnet dørene på vidt gap for alle slags skrøner; om de mente dette var et genialt trekk? Det statlige mord planlagt av de samme folkene, av Osama Bin Laden var like plumpt, likedant måten Jeffrey Epstein forsvant ut av historien på. Det var pinlig, vi var ikke særlig imponert, de hadde det ikke høyt under taket; selv om innsatsen var høy, var sluttsummen skremmende lav.

De utstyrte også en gjerningsmann slik at han ble en fryktinngytende, brutalisert og råskåret landeveisrøver, akkurat som i en billig filmproduksjon. Den enøyde Mokhtar Belmokhtar i Amenas i Algerie i 2013 var konstruert slik (fra Bergens Tidende, her). At han ble drept og forsvant fra den offentlige scenen, var selvfølgelig planlagt på forhånd, fordi det var enklest slik. Så fikk han rett, statsminister Menachem Begin, det gjaldt ikke bare terror i Midtøsten, men terror over hele verden; «in all ze world». Ekstremsionistene hadde sine kontor og folk i alle land, gikk inn og ut av NATO-hovedkvarter utenfor Brussel, men også de forskjellige lands etterretningskontorer. De anså seg selv bedre enn alle de andre statlige etterretninger og la ikke skjul på det, heller.

I tillegg kunne vi merke oss at rett etter drapet av Samuel Paty flommet internett, aviser og fjernsyn over av hat mot Islam og muslimer, plutselig det ikke måte på alt muslimene hadde fått. Tidligere var det tvert om, men nå snudde media snudd på ei fjøl. Stusset vi? Nå gav de plutselig alle kritikere av innvandring rett? Merkelig? Hvem hadde gitt dem beskjed om å si det? Jo, selvfølgelig eierne. Ekstremsionistene var styrtrike folk og besitter aksjemajoriteten ikke bare i en mengde aviser i Norge (Schibstedt og A-media), men har også av grunner jeg ikke gjennomskuer, bestemmelsesretten i norsk fjernsynet (NRK, TV2). Når det kommer en telefon fra en innehaver av aksjemajoriteten, er hans ønsker befaling. Han er større enn Gud. Se Steigan artikkel, «Hvis vi ser bort fra statskanalen NRK, eies mediene stort sett av en liten gruppe milliardærer», her, rapport fra Medietilsynet 2018, kan lastes ned, her. Jeg har selv i en årrekke kjøpt og lest aviser, og oppdaget ganske sent at fjernsynets og avisenes hovedhensikt ikke var å formidle nyheter, men å påvirke det folk tenkte om dem.

Se opp for parasittene

Snylteveps, et vakkert kreatur, kvinnelige former, lar sitt eget avkom fødes av «fremmede». Så spennende: En parasitt på leting, som søker en utvalgt som skal nære dens avkom og garantere den kommende slekts videre gang? Vi mennesker lærte å fly av fuglene, hva kan vi lære av parasittene, her.

Se opp for parasittene: De lurer deg med et «false flag»-bedrag, slik at du tror noe annet enn det du med dine egne øyne selv kan se. I insektenes verden var de kjent som parasitter. Et insekt med en meget besynderlig oppførsel, som denne: En historie om en slags veps som ble ledet inn i et intimt forhold med en edderkopp. Det skulle bli en kostbar affære for edderkoppen. Vepsen ble kalt for snylteveps, fordi den snyltet på andre. Snyltevepsen sto ute ved en av hovednettets fangtråder, dyttet bort i tråden slik at edderkoppen trodde vepsen var dens sikre bytte, langsomt ble edderkoppen lokket ut fra sitt gjemmested. Da den hadde kommet helt frem til sitt bytte som så ut til å være langt innviklet av de ubehagelige limtråder, snudde vepsen brått på taktikken og angrep edderkopp overraskende fra bakhold; slik var dens strategi, et «false flag»-bedrag, edderkoppen ble stygt narret (studie her , her og her).

Snyltevepsen var rask og helt direkte i angrepet, tok et kunstgrep om edderkoppen og injiserte målrettet sitt egg inn i dens bakkropp. Ut av dette forhold krøp en larve inne i edderkoppen og spiste seg veien oppover, mens den vokste underveis, helt opp til edderkoppens hjerne og se: Edderkoppen mistet etterhvert helt evnen til å være en edderkopp, larven, parasitten, hadde forandret den. Den hadde forandret dens natur og dens bestemmelse, nå gav edderkoppen til slutt den siste rest, også sitt bare liv, for parasitten. Den spant før den skulle dø, en kokong for den fremmede larve, slik at den skulle kunne komme videre i sitt liv (nærmere opplysninger, her).

Meget fasinerende: Naturen selv viste oss sine små skapninger og deres intime forhold til hverandre, helt åpenlyst. Det kunne ikke være uten grunn. Vi mennesker hadde bygd våre flymaskiner etter forbilde av fuglene, hva kunne vi lære av parasittene? Kanskje hadde vi parasitter rundt oss i det menneskelige samfunn? Mennesker som hadde valgt å oppføre seg og leve som parasitter? Som hadde valgt å leve på andre? Ja, kanskje kunne de ikke annet? Og kanskje var de også en helt naturlig del av vår tilværelse, slik insektene var det? Kanskje var det også slik at jo mindre selvstendige vi var, jo flere parasitter myldret på vår sjel? Men selv om det kunne være vanskelig å se dem, fantes det flere måter å igjenkjenne dem på; en av dem var at de ikke likte det vakre.

Det vakre ville de ikke ha

Vinter 2012, det vakre vinterlys, fra privat samling

«En representant for sovjetmakten fortalte til meg, sovjetmennesket behøver ikke vakker musikk, fordi vakker musikk er utfordrende. Da bolsjevikene tok over Russland ble musikk av Johan Sebastian Bach forbudt,» fortalte Jüri Lina, video (07:38), her.

Dette kjente jeg ikke til. Jeg var sjokkert. Men ante sporenstreks at dette var en nøkkel, en nøkkel til å forstå mere av det som skjulte seg bak kommunismen: Det vakre var dem meget langt unna. For dem hadde ikke vinterlysets spill over de snødekte fjelltopper større betydning, heller ikke elvenes strømmende vannmasser som kastet seg nedover et dalsøkk. De så ikke det vakre i lysets spill med snøen, i bevegelsenes dramatikk.

Det var særegent: En lysende fullmånes nærvær var for dem intet å regne, heller ikke de hemmelighetsfulle lyder fra ville dyr som bodde i skogenes dyp. Snødrev, de tusen krystallers stjerneglitter, var dem uvesentlig. Urkraften i havets store bølger, vindens og sjøfuglenes lek, var for dem for ingenting å regne, de hadde ikke engang lagt merke til det. Var det fordi det vakre var dem fullstendig fremmed?

Den vakre Betzy Dahl, Elizabeth, født 1922, død 2014 i Harstad, NRK, dokumentar, her og her.

Var det vakre forbundet med gode? Var mørke forbundet med det onde? Var lys forbundet med det sannhet? Var det dunkle forbundet med løgn? Var det derfor de mislikte, de som bar hat i sine hjerter, så skitne ut? Avviste ikke kommunistene både det gode og det onde, og tilskrev begge deler det de kalte for opiatet religion? Kanskje var det å kalle religion for opium for folket, et skalkeskjul for nettopp de hatefulle? De hatefulle, hvis hat aldri hadde blitt konfrontert av ansvarlige omgivelser? Var det en bjørnetjeneste at Torbjørn Egner (1912-1990) gav dem en håndutstrekning da han skrev Folk og Røvere i Kardemomme By, og gjorde røverne snille (Egners oppvekst i kommuniststrøket ‘Petrograd’ på Kampen, Oslo, se her)?

Det var et tankekors: Det vakre ga kraft og inspirasjon, ikke bare for kunstkritikeren, kirkegårdsgartneren, statsmusikanten og kommunearkitekten, men også for oss andre kvinner og menn, voksne og barn? Men ikke for kommunistene, var det ikke merkelig? Var det fordi de ikke kunne konfrontere sitt hat?

Lignet ikke kvinnene hverandre? Var kanskje de ytre uniformer noe som kom etter at de hadde utstyrt seg med tankegods som gav dem en lignende indre form, også en uni-form? «1917 oktober-revolusjonen var den viktigste hendelse for de russiske kvinners kamp for frigjøring i russisk historie.» Eller ble de som oss narret opp i stry av utenforstående (foto og historie, her)?

Det var rart: Det vakre kunne man ikke veie og måle, det levde helt sitt eget liv, ja, det var nesten umulig å fange, men kunne dukke opp i de forskjelligste forkledninger, noen ganger overraskende og uventet. Det så ut til at disse kostbare øyeblikk hadde med lyset å gjøre, som levende vesen i alle slags forkledninger, for de lyste på eget vis og dukker opp uavhengig av årstider og sted.

Meget hemmelighetsfullt. Men ikke for kommunistene, merkelig. Alikevel var det kommunistene som snakket om frigjøring av kvinnen? Hva mente det egentlig med det? For hva var resultatet av frigjøringen av kvinnen? Førte ikke frigjøringen med seg at både mann og kvinne ble drevet bort fra hverandre? Mens vi egentlig var ment for hverandre? Var ikke forsøkene på å tone ned betydningen av dette, et forsøk fra utenforstående på å skape forvirring? Hadde vi ikke fått våre kjønn fordi vi nettopp skulle føre slekten videre? Var det ikke også derfor kvinnene våre var vakre?

Kjente vi ikke kommunistene? De sa de hatet skjønnheten. Ikke kunne den måles, og ikke veies, da kunne den heller ikke verdsettes. Med andre ord, sluttet de, kunne den ikke brukes til noe som helst. Vi forfektet ivrig at all sann kunst hadde det vakre som drivkraft, men de ristet på hodene, for skjønnheten var og ble borte, den hadde gjemt seg for deres øyne.

Hans Olav Brendberg skriver om «Kyrkjebrenning, I følgje statsreligionen i dette landet – det ortodokse rabbinatet – er kristendom avgudsdyrking, og alle kristne kyrkjer skal øydeleggjast. Usemjene handlar ikkje om prinsippet, men om j-dane har makt nok i verda til å gjera dette no. Det store fleirtalet meiner at ein ikkje har tilstrekkeleg makt.
Men nokre meiner at ein bør øydeleggja kyrkjer no. Og mangelen på reaksjonar blir tolka som ei oppmuntring.»
Hvem fikk mere enn 50 kirker i Norge antent og brent ned (fra 1992-2001, her); forbauses vi hvis det var de samme som forsøkte å antenne kristne kirker i Jerusalem (se Facebook, her og Palestine Chronicle, her)?

Da var det en marxist som fikk den gode idé, han hevdet at det fantes ikke skjønnhet, det fantes utelukkende nytte. Og det var logisk, mente han, da det vakre ikke var nyttig, var det overflødig. Var dette i mangelen av det vakre at kommunistene forvandlet kjærlighet til en åndelig ørkenvandring i pornografiens verden (New York Times, artikkel, Childen of Pornhub, her)? At det vakre var overflødig syntes alle kommunistene hørtes fornuftig ut, de nikket, stemte i og applauderte. Men det mennene ikke hadde regnet med var at da det kun var nytten som gjaldt, la heller ikke kvinnene lenger vekt på å ville smykke seg eller å være vakre, men bare nyttige.

Så tok det ikke lang tid før mange av dem ble preget av å være gråe, de ble lik hverandre, skjult bak en eim av grått. Tok de samtidig til seg de kommunistiske menns brutalitet? For hvems barn var brutaliteten? Kanskje kunne det ha vært slik (?): At først da det vakre var borte og nytten sto igjen alene, åpnet lyst til makt døren til brutalitet. Og lysten var sterk, det var alltid vanskelig å diskutere med lysten. Så fikk det vakre en slående, mektig betydning; som havdønninger som ubønnhørlig vasket inn i fjæresteinene under de lyse sommernetter.

Det var det vakre som fikk den sefardisk-jødiske forfatter Stefan Zweig i en fortvilet situasjon til igjen å finne troen på det gode. Han fikk høre Albert Schweizer spille orgel og forfattet teksten Uforglemmelig opplevelse, en dag med Albert Schweizer, skrevet i 1933: «På en dag opplevde du et av de mest perfekte underverkene i tysk arkitektur, Strasbourg-katedralen, et mesterverk i tysk maleri, Isenheim-alteret, og til slutt hørte du den usynlige katedralen (min utheving) i Johann Sebastian Bachs musikk, utført av en av de største musikalske mestre i vår tid – på en så fullendt dag finner man i disse vanskelige tider, igjen troen på det gode» (originaltekst, her).

Den som avviste Johann Sebastian Bachs storslåtte musikk, hadde avvist en vesentlig del av livet selv. Her forskanset seg noen som hadde lukket seg av og stilt seg inn i et hjørne som en forpjusket, gjenglemt flokk. De var brutale og frekke, ugreide og ustelte med upussede sko. De hadde avvist det vakre, hadde gjort seg invalide; men de trengte vår hjelp, slik ble de vår plikt, det var vår plikt å konfrontere dem, kommunistene. For det var vi som skulle hjelpe de som innehadde ansvarsfulle posisjoner i statsapparatet hvis oppgaver de ikke var istand til å løse på fornuftig vis, ut i det virkelige liv.


Forfatter

En takk til deg som leste betraktningene om kommunismens mange ansikt; de som alltid ønsker å bedra deg, hvis egentlige hensikter ikke tåler belysning. Men den som ikke vil bli ført bak lyset av dem, kan væpne seg; skoleringen består i å elske det vakre i alle dets former og å bygge opp en intuitive følelse for sannhet, slik at den blir trygg og treffsikker. Så blir de som sitter i halvmørket bak skalkeskjulene, synlige.

 

About The Author
Sven-Inge Johansen
Gode tanker og gode følelser betyr uendelig mye. De virker velsignende og varmende, noe jeg takker ærbødigst for. Hvis jeg kan inspirere til engasjement, slik at vi sammen også kan velte betydelige lass, er det fantastisk. Så kan vi kanskje i fremtiden slippe de store sosiale ulykker vi står oppe i idag, i 2020/2021. Hvis det utover det ennå er overskudd, sier jeg ikke nei, min paypal er: post@sveningejohansen.no
Comments
Leave a response

Leave a Response