Porsgrunn og Skien, snart spøkelsesbyer?4 min read

Now Reading
Porsgrunn og Skien, snart spøkelsesbyer?4 min read

Er det ikke fint å spankulere langs bygatene i Porsgrunn og Skien, å se på de unge piker og de vakre damer, sommerkledd eller vinterkledd, med høye støveler, spaserende med sine menn og sine hunder. En gang traff jeg gammelkjæresten i bygatene, hun var kommet langveisfra, hun hadde lagt til ved bryggen med båt, nå ville hun og vennen se seg om hva byen kunne by på. Hun ville titte stjålent inn i butikkvinduer, hva varene måtte koste, om vindusutstillingen var fin, om de hadde salg, om de solgte espresso, sånn forskjellig, hun var ute på tur. Det var de ting som gjorde en byreise verdt. I gamle dager kom de fra indre Telemark reisende med kanalbåt. Det var skikkelig stas, å komme til bytorget (toppfoto, spøkelsesbyen St. Elmo i Colorado, USA, her).

Fra Storgata i Porsgrunn, februar 2021, et begynnende forfall?

Men nå er byen stengt ned. I noen vinduer står det håndskrevet stengt, lukket eller konkurs. I andre er det bare mørkt. En gullsmed titter ut i gaten fra en butikk tom for kunder, masse fine, blinkende gullsmykker og verditykke, finurlige klokker; han venter på kundene, forgjeves? Over noen butikkvinduer så vi allerede påspikrede digre trelemmer av gamle byggplater, det tok vi ikke feil av, frisøren hadde kastet inn håndkleet. Tenk når kanskje alle butikkvinduene gatelangs i storgaten, byens hovedgate, er igjenspikret? En bygate med trelemmene grinende mot folk på spasertur. Det hjalp ikke engang å ha verken vinmonopol eller matbutikk, for hvem orket å gå gjennom en bygate hvis by er iferd med å dø? De siste krampetrekninger, den siste olje, selve utåndningsøyeblikket, en hel by, samlingstedet.

Da skulle det ikke vare lenge før søppel samlet seg i bygatene; kommunene hadde jo ikke lenger inntekter og ingen penger til å sope og samle. Og med søppel og avfall kom måkene, kråkene og siden rottene, store som katter. Det var åtseldyrene, nå så de sin sjanse. Etter dem kom de som hadde gjort funn av rester til sin livsoppgave, de som lette etter de siste verdier, skrap- og brukthandlere og noen nyskjerrige medarbeidere utsendte fra namsmennene.

Det var da de rike i de dyreste utsiktsleilighetene langs elveløpet begynte å tvinne tommetotter av bekymring, for deres boligers millionverdi sank så det søg i mellomgulvet. For byen var tom for folk, det var uhyggelig, det var som en kald nordavind som gjorde det utrivelig, forfallet hadde snek seg inn som en sykdom, og ingen ville lenger kjøpe bolig nært elveløpet. Plankebyen. Var det fordi pandemien hadde lagt livet øde og gjort byen til en forfallen ørken, helt folketom, bare en og annen løpende rotte. Hvilken pandemi, kan du spørre? Var det ikke Korona den het? Ja, men det hadde jo ikke dødd flere under Korona enn ellers om årene? Nå, sier du det? Men vi har maskerplikt og restriksjoner, snart også portforbud og karanteneleir, også. Var det ikke ordførerne og bystyret som holdt sin beskyttende hånd over kommunene? Sa de ikke at de ikke visste når dette var slutt? Hva var det egentlig som hadde skjedd? Ingen flere døde og alikevel hadde vi snart klart å ødelegge byen? Hva er det du sier, gutt?

Storgata i Porsgrunn, februar 2021, et begynnende forfall?

Det finnes flere utdødde byer i USA, vinder og dører gjenspikret, ghost-towns, de eneste som gikk igjen der, hvis ikke en og annen nyskjerrige turist kom innom, var de døde, ihvertfall i St.Elmo, Colorado, USA. Der kom de døde, de som aldri hadde klarte å forlate byen, gjerne frem når mørket hadde falt på. Da knirket det i gulv, dører og vinduer åpnet seg og slo igjen helt umotivert, det klirret i glass som om det var fest, blåste ukjente kalde vinder gjennom ganger og loft, man hørte kjente skritt nærmet seg, men så aldri noen. Er dette fremtiden også for Porsgrunn og Skien? For vi har ennå to elvenære, vakre og elskelige småbyer, to små kystbyer som folk fra fjerne og nær gjerne besøker, fordi det er liv og røre her. Men kanskje er deres livstid nå begrenset, hvis vi lar dette fortsette, for det ser ut til at vi gjør det, gjør det ikke? Går ikke forfall fortere enn vi tror? Og har vi ikke selv skylden?

About The Author
Sven-Inge Johansen
Gode tanker og gode følelser betyr uendelig mye. De virker velsignende og varmende, noe jeg takker ærbødigst for. Hvis jeg kan inspirere til engasjement, slik at vi sammen også kan velte betydelige lass, f.eks. bidra til at psykopatene mister kontrollgrepet av våre samfunn, er ingenting bedre enn det. Så kan vi kanskje i fremtiden slippe de store sosiale ulykker vi står oppe i idag, i 2020/2021. Hvis du har lyst å bidra, vipps gjerne til 41743388 eller send via paypal: post@sveningejohansen.no
Comments
Leave a response

Leave a Response