Det er et stort apparat å holde styr på, å være husdyrbonde. Ikke minst, må bonden holde dyra fornøyde. Og dette gjør han for oss andre, for de kjøttspisende av oss, vi som er kundene hans. Vi er alle glade for at han liker å holde på med dyr. Lilleøien vil ha orden på tingene og ingenting er bedre enn det. Han til og med advarte; «det blir en tragedie tilslutt,» men det så ut som om det ikke hadde nådd frem til Mattilsynet; de brydde seg ikke om det. Normalt sett, mener jeg, skulle vel Mattilsynet trå til for å hjelpe, hvis det var nødvendig, støtte husdyrbonden (toppfoto, her).
Men da jeg leste det Bondebladet skrev (i nr 4), skjønte jeg var det ikke var hjelp de tilbød, men de la inn snublesteiner og fallgruber, bundet opp av forordninger og regelverk de selv hadde skrevet. Var det ikke merkelig?
Husdyrbonde Lilleøien forteller at han ikke får lov å verken selge eller sende dyr til slakt. For en husdyrbonde må dette være verre enn den rene terror, hvorfor plager de folk så ettertrykkelig? Verre er det når vi leser hvorfor dette har skjedd, en bagatell blåst opp til fem høns. Sporing? Dyrevelferd? Ærlig talt, er ikke dette det reneste paragraf-rytteri? Regler lagd for å kunne tøyes i hvilken som helst retning? Ikke engang uttalelsene fra MTs leder høres troverdige ut, mon tro om de skjuler andre hensikter? Skal en statsbedrift få lov til å terrorisere bønder? Er det ikke på tide å etablere et uavhengig kontrollorgan for Mattilsynet; noen som kan kikke dem over skuldrene, noen håndfaste bønder. Det kan virke som om de trenger føring, for ser man på noen av de utarbeidede lovtillegg og forskrifter virker det unektelig som om de ønsker mulighet til å plage folk. «Tilstrekkelig utredet», 9 måneders ventetid for en husdyrbonde; og hvorfor? Satt de der i statsapparatet og snudde papirbunker? Det virker latterlig å hevde at Mattilsynet er et seriøst kontrollorgan (Bondebladet, innlegg, her).