Saken mot bonden fra Ler i Trøndelags Tingrett, var rar. Hva hadde skjedd? Dreide det seg om et skjult straffetog, skjult bak forordninger og dyrevelferdsregler? Det gikk slike rykter, for både aktor, prosessfullmektig Hammersvik og regionsdirektør i Mattilsynet (MT), Røthe Knudtsen hadde innledningsvis uttalt at dyrene ikke led noen nød hos bonden, alikevel ble bonden fradømt å ha dyr (toppfoto fra bygdebok, Bygd i forvandling, 1946, se Nasjonalbiblioteket, her).
Var beskrivelsene i domskjennelsen fra 22. juli 2019 overdrevne nettopp for å kunne gi en veterinærutdannet og erfaren gårdbruker yrkesforbud? Hadde det kanskje hatt betydning at hun tenkte alternativ husdyrdrift og var engasjert for villreinen på Hardangervidda? En venn skrev: «I forbindelse med saken der hele villreinstammen i Nordfjella ble besluttet utryddet på ordre fra Mattilsynet, sendte hun en anmeldelse av Mattilsynet på vegne av Miljøvernforbundet. Dette var i 2017.» Satt det noen i de bakre departementskontorer som ønsket å straffe bonden, så det hørtes vidt og bredt?

De hadde satt inn en knipetangsmanøver. Den skulle gripe offeret fra to sider samtidig; ett var yrkesforbudet, gjeldende for evig og alltid. Det som skulle svi dypt nede, var total-regningen. Normalt var det både uhøflig og skammelig å sende en regning til et offer for en redningsoperasjon, for vi hjelper hverandre i våre samfunn. Alikevel hadde MT stampet opp denne underlige ordning; lønn så det monnet hadde de fra statskassen, nå skulle de ha godtgjørelser, kost og losji fra bonden, i tillegg, slik at de satt igjen med overskudd. Dyrevelferd? Seilte de under falsk flagg? Var dette stenhjertene som ville skvise så mye som mulig ut av en bondes siste åndedrag? Og samtidig knekke en gjenstridig negl, en gang for alle?
Bonden ble ilagt en regning på nærmere syvhundretusen, inkludert moms til statskassen; mer enn nok til å slå gårdsdriften konkurs. En av de mindre postene var oppsiktsvekkende; tyve matpakker hadde MT kjøpt på veien, tre enkeltskiver i hver, fint pålegg. I tillegg hadde de samme kveld unnet seg store velduftende pizzaer med godt drikke, for tilsammen over to tusen kroner. Slakthuset Eidsmo Dullum ville også tjene på elendigheten, som åtselgribber svevet de over vannene, forlangte nesten en halv million for nedslaktning av de ca tohundre dyrene, deriblant 16 utrydningstruede rørosfe. Gikk noe av det med til hundemat?

Var ikke dette å ligne med dengang de hogde ut gullet av de ihjelgassedes tenner? Den hensynsløst tilintetgjørende grådighet? Men ikke bare statstilsynet hadde satt bonden i klemme. Også kommunens landbrukskontor hadde bidratt; de hadde fjernet produksjonstilskudd for beitebruk og husdyr. I tillegg som stikkende smådrypp hadde noen regelmessig tjuvåpnet gjerdeportene da kuene var på vei hjem; slik at dyrene hadde havnet på annen manns eiendom, det finnes fastholdt på film; «politi og Mattilsyn hadde blitt varslet,» skrev journalisten; gjaldt det å grave en grav for bonden? Var det dette Adresse-avisa i utgave 24/10-19 så treffende kalte bygdedyret?
Var det overraskende at statsapparatet ble misbrukt til slikt? Brukte passende avisoverskrifter og pressefoto for å få aksept for fatale beslutninger, et statstilsyn som nedlegger yrkesforbud: Kom du på kant med en muggen statsfunksjonær, kunne du risikere yrket du hadde påkostet utdannelse til. Var ikke dette skriften på veggen? Gav ikke dette god nok grunn til å reise seg opp til kamp for frihet fra dyrevelferdsforordningenes tyranni? For gjaldt ikke dette bonden idag og fiskeren imorgen? Men i overmorgen resten av oss? Måtte bonden møte forståelse og kunnskap hos dommeren slik at skapet kan settes på plass. Bonden fra Ler fortjener full oppreisning. Hun har vært sin stand verdig, en bondekvinne fra Melhus, en å bygge på. Det er ikke alle unt å gå motstrøms som bonden, jeg vet det har kostet. Bonden anket, saken hennes blir behandlet i Frostating Lagmannsrett i begynnelsen i mars måned 2021.