Bondeopprør: «En optimistisk bondespire på 5 år Vi bønder er ikke sinte på forbrukerne, vi setter pris på forbrukerne. Vi bønder er triste og fortvilte over hvilken retning norsk landbruk er på vei. Vi er slitne og lei av å jobbe dugnad. Mange av oss er fremdeles optimistiske og velger å sette både hus, hjem, helse og slektsarv i pant for å satse og bygge nye fjøs for å produsere trygg norsk mat. Jeg har tenkt i mange år at det må snart snu for den norske bonden. Vi må snart begynne å tjene penger som «normale» folk vi også. Vi som biter tennene sammen og klorer oss fast som best vi kan har hatt trua. Men nå ser vi at bøndene klarer snart ikke mer og mange velger å avvikle drifta. Det legges ned i snitt 2 gårdsbruk pr dag i Norge i dag. Vi kan ikke overleve på importert avokado og ananas eller biff fra Botswana. Vi må ha norsk mat. Hungersnøden vokser i verden. Vi bønder er veldig takknemlig over all støtte vi har fått de siste ukene fra det norsk folk. Nå får vi håpe politikerne på Stortinget gjør det samme og gir oss bønder ett inntektsløft og vi nærmer oss ei inntekt vi kan leve av. Tusen takk til alle dere som velger norsk mat» (tekst fra Bondeopprør21, Facebook, her, toppfoto, her).
Den som skal hoppe over avgrunn, må først ta springfart: At bønder flest holder munn ved Mattilsynets løgnaktige framferd, vil få store ringvirkninger. For det spilles med skjulte kort. Staten har brukt milliarder på å koke sammen en suppe av regler og forordninger som brukes iht trygg mat, trygt drikkevann og dyrvelferd, mens det i virkeligheten var FNs agenda 2030 som gjaldt. I den har bøndene ingen plass. De mange triste historiene bøndene forteller, sist Farstad i Ålesund, bekrefter dette, blogger Tveters spørsmål i Heimkunnskap til de lave priser bøndene får betalt for sine varer, bekrefter dette, det nye bondeopprøret bekrefter dette.
En kvelningprosess ble igangsatt rundt 2003 og kommer bare til opphør hvis bøndene selv tar affære. Kan vi ikke si det som det er? At lederne av både Bondelag og Småbrukarlag egentlig er underavdelinger av Landbruksdepartementet, med oppdrage å passe på at bonden forblir i skrustikka til ingenting mere er igjen? Er det ikke det samme bedraget som høyre- og venstresiden i rikspolitikk? Et virkelighetens bondefangeri? Gir ikke utviklingen oss rett? Er ikke deres foreninger jukse-fagforeninger? For havnet en bonde i trøbbel, toet de, deres egne fagforeninger, sine tommeltotter i taushet. Det som er viktig, snakkes det ikke høyt om. Kunne det hende at Bondelaget og Småbrukarlaget egentlig representerte et destruktive syn på bøndene, for hadde ikke departementets bakfolk hele tiden bukten og begge endene? Og hvorfor skulle det være slik? Kanskje var det slik fordi nasjonen Norge ennå var en landbruksnasjon med et betydningsfullt landbruk; det skulle muskler og kløkt til for å knekke det, det var dette de forberedte seg på.
Glem ikke pelsdyrnæringens skjebne, du svelget den hel? Og våre folkevalgte var med på det, ikke glem det: Vår nasjons «kommunistiske» ledelse ønsker å avvikle landbruket, men tør ikke si det høyt; de kan ikke gjøre det åpenlyst, for landbruket er ryggrad i landet, bøndene er superviktige. Mange er altfor selvstendige og egenrådige. Derfor konstrueres bedrag som dyrevelferd, pris- og subsidiestrategier, de reneste glansbilder, gjennomsyret av løgn, en listig ulv i fårepels som tar ett skritt av gangen, mens den holder fokus; på overflaten skal man tro at det var ingen vei utenom. Uærlige bakmenn? Det er nok dessverre bare forbokstavene. Og er det ikke slik: Har ikke politikere, stat og ministre etterhvert blitt våre felles fiender? En unødvendig utvekst? For vil de ikke knekjøre bøndene til ingenting er tilbake, til aller siste åndedrett? Har de ikke snart klart det med kystfiskerne? Bekrefter ikke Mattilsynets hang til brutalitet at de vil lamme med frykt, gjøre bøndene ubevegelige? Et bondeopprør kan ha fremtid i seg, hvis det vil nytt land; men må ikke røttene da ha dypt feste i god jord?