Forord: Å sperre inn folk i leire er en skam. Men at kommunismens slaveleire var tenkt å bli langt større og omfattende, har vi hørt noen antyde. For var det ikke herrefolket som ville ha sine slaver? Slaver som gav alt de hadde, og hvis kreftene tok slutt og det gjorde de jo, for maten var kort sagt elendig, av billigste sort, for tilslutt måtte de bøte med livet, en skjebne også mange fikk. Men akk, hva gjorde vel det, for de hadde jo så mange å ta av. For meg er det helt tydelig at det er de samme folkene som står bak pandemien. Får de fritt spillerom, har vi det samme scenario i vente.
Eustace Mullins skriver i boken It is a Gulag In Your Future, side 6: «Siden det kommunistiske systemet ikke kunne fungere uten slavearbeid dukket det opp konsentrasjonsleire bare noen få måneder etter Lenin og bolsjevikene tok makten i Russland. Solzhenitsyn rapporterte at Lenin i august 1918 sendte ut et telegram til Penza Provisional Executive Committee, for bøndene var allerede i opprør mot bolsjevikene; «lås alle som tviler på oss inne i en konsentrasjonsleir utenfor byen». Ti dager senere ble det sendt ut et dekret som beordrer massehenrettelser. Den understreket: «Sovjetrepublikken må sikres mot sine klassefiender ved å isolere dem i konsentrasjonsleirer «. Tidligere hadde konsentrasjonsleirer blitt brukt for krigsfanger, men ingen nasjon hadde noen gang tenkt på å bruke slike leirer til å fengsle sine egne borgere. Og de såkalte klassefiender til den nye Sovjetrepublikken var ikke lenger «aristokrater» og «undertrykkere», men bønder og arbeidere som nå skulle bli slaver for å støtte det nye regimet. Slik begynte det store nettverket av leirer som ble kjent som Glavnoye Upravlenye Lagerei, eller kontoret for straffe-arbeidsleirer, hvis initialer ble lest som Gulag, og som skulle bli kjent som en bærebjelke i Sovjetriket, Gulag-Archipelagoet, hvor de mange millioner ansiktsløse slaver slet seg til blods og til døds for sine (nye) Sovjetledere.»
«Kart som viser plasseringen av disse leirene hadde vært i omløp i USA siden 1947, men Utenriksdepartementet nektet alltid for deres eksistens. Videre nektet USA vedvarende å ta opp spørsmålet om disse leirene i FN, og unngikk dermed at Sovjetunionen som den største slavedriver noensinne skulle bli tvunget til å tale om sin slaveri-politikk i offentligheten. Det er helt forståelig at Kissinger ble beordret av Moskva at forfatteren Solzhenitsyn for enhver pris måtte forhindres å få besøkt Det hvite hus. Tenk om Ford, han som aldri hadde klart å bremse sine forsnakkelser, senere skulle komme til å fortelle om slave-leirene til tilfeldige journalister!»
Kommentar: Vi ser at bevisstheten om konsentrasjonsleirenes egentlige mening og innhold allerede fra begynnelsen av var kjent i de sentrale makt- og finansmiljø. Men ikke bare var de kjent, de var også villet av de samme miljø. At millioner av lik kom ut på andre siden, enset de ikke, for de var ikke interessert i dem. De ville bygge opp et slaverisystem for å tilfredstille en altomfattende, sykelig grådighet.
» Solzhenitsyn identifiserte den viktigste tjenestemann som hadde utarbeidet driftsordningen for Gulag-skjærgården som Naftaly Frenkel, en tyrkisk jøde. Frenkel hadde blitt multimillionær på tømmer i Tyrkia, etter den bolsjevikiske revolusjonen bosatte han seg som sovjetisk etterretningsagent i Konstantinopel. Han skapte et stort svart marked som byttet sovjetiske papirrubler mot gull. Selv om han skaffet seg millioner til Sovjet gjennom disse transaksjonene var dette storskala svindel, og i 1927, mens han var i Russland, ble han arrestert og satt i fengsel. Etter noen måneder i Solovkifengslet, arrangerte han et personlig møte med Stalin, de snakket sammen i tre timer. Tiden ble brukt av Frenkel på å beskrive metodene han hadde tenkt ut for få det beste resultat av slavearbeidet. Stalin ble så imponert at han adopterte hele pakken. I utgangspunktet besto det av å sørge for at hver fange jobbet hver dag av hele straffen, og at et system for matrasjonering blir vedtatt som han hadde kopiert fra eskimoene, kort fortalt hang man én fisk på en stang foran hundekoppelet. Med Stalins velsignelse ble Frenkel frigjort og fikk ansvaret for byggingen av Det hvite hav- Baltic Canal, også kjent som Belomor Canal. Ett hundre tusen fanger døde i løpet av den første vinteren for å jobbe under jøden Frenkels kommando.»
Om Frenkels innsats som leder av kanalgravingen, skriver ANU, det jødiske folks museum (her): «Frenkel styrte prosjektet med stor dyktighet, og i løpet av to år i 1933, ble konstruksjonen av den 227 kilometer lange kanalen fullført i rekordfart. Til sammenligning – det tok 19 år å bygge Panamakanalen, som er 81,6 kilometer lang, og 10 år å bygge Suez -kanalen, som er 162,5 kilometer lang. Kostnaden var et marginalt spørsmål, bare fett på revolusjonens hjul – over 12 000 fanger døde under byggingen av kanalen (av totalt 250 000 arbeidere).»
Kommentar: Tallene på omkomne under disse vanvittige «kommunistiske» sosiale katastrofer, varierer sterkt. Det er som Churchill sa det; “du kan bare stole på statistikk du selv har forfalsket”. Man ikke engang bruke statistikk på slikt, det er som å måle Henrik Ibsens betydning i antall kilo. Kommunistenes døds- og ødeleggelsesleire gjaldt å gjøre en ørken ut av noe som var frodig i sin vekst. Alexandr Solshenitzyns egne lignende tallangivelser møtte tillit fordi han alltid hadde stått frem som sannhetselskende. Når Mullins oppgir at ett hundre tusen fanger omkom under arbeidet med den belomor-baltiske kanal, mens Det jødiske folks museum skriver 12000, har jeg i utgangspunktet større tillit til Mullins. Toppfoto og info, video Youtube, her. Boken There Is A Gulag In Your Future av Eustace Mullins, kan lastes ned, her. Boken Gulag, a History av Anne Apfelbaum, kan lastes ned (epub), her.