Jødisk religiøs motstand mot sionismen (utdrag)
Av Edward C. Corrigan, et utdrag fra Jødisk kritikk av sionismen, 22. mai 2010
Mye av den hardeste motstanden mot sionismen kom fra det jødisk religiøse samfunnet som angrep dets sekulære nasjonalisme. Akiva Orr, som karakteriserer seg selv som en jødisk flyktning fra Israel, beskriver denne konflikten mellom religion og sekularisme slik: Staten Israel er en sekulær stat: dens lov, dens lovgivende forsamling (Knesset), og flertallet av befolkningen er ikke-religiøse. Dette er neppe overraskende da Israel ble til på grunn av innsatsen til en sekulær politisk bevegelse motivert av ikke-religiøs nasjonalisme, nemlig politisk sionisme. I sine tidlige dager kom sionismen i voldsom konflikt med religiøs jødedom. Sionistene avviste religiøs underdanighet; de religiøse så det ateistiske forsøket på å opprette en sekulær jødisk stat som blasfemi.19
En ikke-religiøs jødisk identitet er selvmotsigende sett i forhold til en religiøs definisjon av jødedom. Dette faktum presenterer en uforsonlig motsetning mellom de religiøse og sekulære strømmene i det jødiske samfunnet. Theodore Herzl, David Ben-Gurion, Golda Meir og mange andre ledende sionister var ikke-troende som aktivt forsøkte å omformulere grunnlaget for jødisk eksistens som rase og territoriell nasjonalisme.20 De ville med denne prosessen «normalisere» det jødiske folks eksistens. 21 Den antireligiøse komponenten i den politisk sionisme forklarer den voldsomme motstanden til de fleste troende jøder da bevegelsen først dukket opp.
For religiøse jøder kunne gjenopprettelsen av Sion bare oppnås ved guddommelig inngripen; menneskelige forsøk på å gjenopprette Israel var kjetterske. Rabbiner Samson Raphael Hirsch, den religiøse lederen for tyske ortodokse jøder fra det nittende århundre uttalte at det var synd å fremme jødisk emigrasjon til Palestina.22 Sionister ble av Rabbiner Joseph Hayyim Sonnenfeld fra Brisk kalt for «skurker» og «onde menn.»23 I 1898 skrev Rabbiner Sonnenfeld at sionistene har hevdet det syn at hele forskjellen og skillet mellom Israel og The Nations ligger i nasjonalisme, i blod og rase, og at tro og religion var overflødig. . . . Dr. Herzl var ikke Guds sendebud, men kom fra forurensningens side.24 Andre ledende jødiske religiøse ledere som motsatte seg sionismen inkluderte Moritz Gudemann, sjefrabbiner i Wien,25 Dr. Herman Adler, sjefrabbiner i Storbritannia,26 Lubbavitscher-rebben, rabbiner Shulem ben Schneersohn,27 den hellige Gerer-rebben, Stas Emes,28 og rabbiner Isaac Mayer Wise, lederen av den amerikanske reformbevegelsen.29 Mange andre jødiske religiøse ledere var også motstandere av sionismen.30
Religiøse jøder i Palestina og den ortodokse jødiske organisasjonen Agudas Yisroel, grunnlagt i 1912, motsatte seg også det politiske sionistiske koloniseringsprogrammet i Palestina. De protesterte til den britiske administrasjonen (British Mandatory Administration), mot den sionistiske påstanden om at de representerte hele det jødiske samfunnet.31 Nathan Birnbaum, en tidlig sionist som er kreditert for å ha laget begrepet sionist, brøt senere med bevegelsen og ble en troende ortodoks antisionistisk jøde. En kort stund tjente han som en av Agudas talsmenn.32
Den 30. juni 1924 ble Jakob Israel De Han, et medlem av Agudas eksekutivkomité, myrdet i Palestina av undergrunnssoldater fra Haganah. Han hadde meddelt at han «voldelig fordømte sionismen» i telegram til britiske aviser og «angrepet Balfour-erklæringen,» men også britiske koloniale tjenestemenn som var «pro-sionistiske». De Han ble en martyr for Jerusalems antisionistiske ortodokse jøder.33
Med tiden klarte sionistene å vinne store deler av det ortodokse jødiske samfunnet til sin sak. Dette ble delvis gjort ved å gi de ortodokse politiske og økonomiske innrømmelser og ved å implementere et proporsjonal representasjonssystem i sentrale sionistiske organisasjoner og i det israelske Knesset. Denne typen politiske mekanismer ga de ortodokse jødene en viktig rolle i å bestemme forløpet til jødiske anliggender i sionistiske institusjoner. De ulike religiøse partiene i Israel i dag representerer ortodokse jøders mening som har tilpasset seg det sionistiske synet. Imidlertid er den religiøse orienteringen til disse partiene ofte i strid med majoritetens sekulær-nasjonale tolkning av «jødedom» i Israel. Denne motsetningen er kilden til mye politisk konflikt.34
Det kan til og med sies at de israelske ultraortodokse religiøse partiene som deltar i israelsk politikk fortsatt er antisionistiske, til tross for dette engasjementet. De ultraortodokse partiene er Shas (det sefardiske religiøse partiet), Aguda (det hasidiske) og Degel Hatorah (Torahens flagg eller det «litauiske partiet»). De støttes av mellom 250 000 og 300 000 ortodokse israelske jøder og vant 13 Knesset-seter i valget i 1988.35
Disse tre religiøse partiene er motstandere av det sionistiske målet om å skape et sekulært jødisk hjemland, og som sådan anses av noen som antisionistiske. Dette synet holdes til tross for at de støtter den fortsatte okkupasjonen av Vestbredden og Gaza og forhandler om økonomisk støtte fra staten. Det nasjonalreligiøse partiet, som vant fem seter i det israelske valget i 1988, regnes som sionistisk og har med årene blitt stadig mer nasjonalistisk.36 Mens mye av det ortodokse religiøse jødiske samfunnet til slutt ble vunnet i den grad det ga minst nominell støtte til staten Israel,finnes det betydelige grupperinger av motstand. Neturei Karta («Vokterne av murene») i sine store enklaver i Jerusalems Mea Sharim-kvarter og i Bnai Brak nær Tel Aviv, bevarer den ortodokse jødenes voldsomme motstand mot sionismen. De nekter å ha noe med israelske statlige myndigheter å gjøre.37
Følgende er et utdrag fra en Neturei Karta-annonse som dukket opp i The New York Times 15. juni 1981:
Foruten de millioner av jøder som er ikke-sionister, er det mange hundre tusen jøder som er brennende anti-sionister. De er motstandere av sionismen og selve eksistensen av den sionistiske staten fordi sionismen søker å endre essensen av jødedommen og erstatte den med sjåvinisme og militarisme og lojalitet til den sionistiske staten. Den jødiske nasjonen ble ikke grunnlagt av sionistiske politikere, men karakteren til den jødiske nasjonen ble bestemt på Sinai-fjellet, og det jødiske folket så vel som hver enkelt jøde er forpliktet til å oppfylle Mitzvos (budene) i den muntlige og skriftlige loven i Toraen. Jøder er sikre på at den jødiske forløsningen vil komme med Moshiachs komme. Etableringen av den sionistiske staten før den tid er kjettersk og faktisk blasfemisk. Våre største rabbinere har lært oss at sionismen er en av de verste ulykkene som noen gang har rammet det jødiske folk.38
Se notene og les resten av originalartikkel på engelsk, her. Hele teksten er egen oversettelse fra utdrag av originalartikkel. Toppfoto, herfra: https://www.theguardian.com/world/2018/feb/25/jerusalem-rabbi-shmuel-auerbach-utra-orthodox-jews-funeral