For å bli kjent med det som tildrar seg i verdenen, er det viktig å ha de riktige språklige instrumenter til disposisjon. Det er en sann lettelse å ha det riktige begrep parat, når et tilsynelatende uforståelig fenomen opptrer. Demoner er et slikt fenomen. Vi mennesker har demonlignende vesen som fotfølger oss. James Morrison forteller slik han ser dem i sin musikkvideo, se vedlaget foto og musikkvideo. Men de kan også komme utenfra, skapt av andre omkring oss.
Et kjennetegn er at de mobber, latterliggjør og bruker hersketeknikk, mens de samtidig har helt klare målsettinger som de alltid holder skjult, de kan kalles maktdemoner av mindre rang, ufarlige, vel og merke hvis du overser dem; men pass på; hvis du blir lokket til å ta opp kontakt med dem, kan det snu seg. Det finnes også større og mektigere demoner, noen av dem er sogar farlige for helsen. Og så finnes de riktig ondskapsfulle. De bør vi mennesker holdes oss unna; får vi øye på dem, bør vi snu og gå dem av veien. Men marxistene har blendet oss, flere av oss kan ikke lenger se dem, og det er ikke lett; derfor bør vi trene og øve oss opp til å bli flinkere. Her skriver Hege Fredriksen om det hun opplever som demoner:
Om demonen Even
av Hege Fredriksen
Min beste venn Even, er en demon. Han sa ingenting om det (hvorfor skulle han det??), – men jeg fant det ut senere, da jeg fersket ham mens han stod og beundret de sorte vingene sine, – en natt han sov over, og glemte å låse baderoms- døren. Senere enn det igjen, oppdaget jeg at demoner virkelig liker meg. De flokker seg rundt meg, og de lytter til og med til meg, når jeg snakker. Det virker som om at de føler seg trygge i mitt nærvær. Nå er jeg altså ingen fordømmende person (folk må få være som de er, er mitt motto) men i tillegg til det, synes jeg å ha en slags beskytter- ting ved meg.
Demoner blir vennlige i mitt nærvær, -til og med snille. Selv om de prøver å angripe, erte og latterliggjøre meg, – og også prøver å få meg til å skamme meg, eller føle skyldfølelse, lar jeg dem aldri vinne. Jeg lar dem få gjøre hva de vil (unntatt å servere meg dårlige vitser, for jeg har null toleranse for stupiditet), – og fordi jeg ikke er redd dem, kjeder de seg fort, og begynner faktisk å oppføre seg. Dette får meg til å lure; – er jeg verdens første (og eneste?) Demon- Hvisker? Vet ikke. Men kanskje. Jeg tror også at demoner er ganske retarderte; – de trenger virkelig opplæring, selv om noen av dem faktisk er «lærere» i det virkelige liv (!).
De har også et nivå av skadefryd, som er sjeldent, – og veldig intenst. Så intenst at det skremmer selv dem. De fleste demoner er veldig redde for sitt eget nivå av ondskap (jeg vedder på at du ikke visste det!),- som sikkert er grunnen til at de føler seg trygge rundt meg. Demoner er nesten som små barn, – bare SÅ mye verre! Demoner er på konstant jakt etter en far, – men de leter pa alle de gale stedene. De er trengende, grådige og veldig brysomme. De sliter deg ut, hvis du lar dem, – som er grunnen til at jeg, når jeg er VIRKELIG dritalei dem og deres evinnelige idioti, – må kaste dem på dør. Dette respekterer de, – men bare en liten stund (med ettertrykk på liten). Jeg tror deres oppfattelse av tid er veldig forskrudd, – fordi hva som må synes å være flere evigheter borte fra meg, i realiteten bare er etpar minutter, i min- tid. De liker å se deg feile, – og hvis de er årsaken, liker de det enda mer. Iallefall til de får det igjen, som de alltid gjør.

Men de kommer seg fort, og er ikke kompetente til å forstå sammenhengen mellom årsak og virkning. Som er grunnen til at de kommer etter deg igjen og igjen,og igjen og igjen. Demoner må leve de kjedeligste livene i hele eksistensen, for de slutter aldri helt å plage deg. Kanskje er deres egentlige habitat en slags spirituell fengsels- celle, – og det kan jeg forstå er noe som de raskt kjeder seg i. Demoner er full-tids, – uten noe bedre å foreta seg, i livet. De lever for ødeleggelse, – og de dediserer all sin tid, energi, fokus og oppmerksomhet til dette, og til å ødelegge målskivene sine. Har du en demon etter deg, er det enten dem, eller deg.
De gjør alt i sin makt, for å drepe deg. Noen ganger glemmer de at de er demoner, og kan begyne å snakke fornuft, – ja, selv visdom. Overvinn demonene dine.», sies det. Nei til det, sier jeg. Den eneste måten å håndtere demoner på, (dine egne, og andres), er å elske dem til de blir små engler. Når alt kommer til alt, er det alt de vil (å gå tilbake til det de var), – de vil bare ikke at du skal vite det! Jeg tror de skammer seg over at de ønsker å gå tilbake til å være det de var. Dette er imidlertid deres skam, – ikke din! Demoner er tiltrukket av Lyset i deg, fordi de selv pleide å være Lys. De vil ha det tilbake, men de prøver å stjele det, – fordi de ikke er villige til å transformere seg selv tilbake til det de var.
De er ikke villige til å ta det nødvendige ansvaret for sine handlinger, og med det gå igjennom og forløse smerten det medfører. Derfor prøver de istedet å stjele ditt Lys. I tillegg til dette: ALDRI, ALDRI synes synd på en demon! De synes synd på seg selv, og det til gangs. Men hvis du ikke deltar i synes synd på – en deres (ved å grine sammen med dem), hopper de raskt over på en av sine andre tilstander, – og så er det på’an igjen! Det alle demoner egentlig vil og trenger, – er god gammeldags disiplin og skikkelig oppdragelse. Demoner trenger en fast hånd. De trenger å bli holdt ansvarlige for hver eneste lille dritt-ting de sier og gjør. De kommer ikke til å like det, men du gjør, – og det er alt som betyr noe, når alt kommer til alt!
Toppfoto, her. Fra «All you need to know about demons.» H/F- 22. (Alt du trenger å vite om demoner»).