Av Frank Ralle
For snart 2 år siden overtok vi en jordbrukseiendom i Valebø. Dette er en gammel eiendom og som alt annet trengs det vedlikehold der. Stedet er vanligvis “fredelig”, men noe var ikke helt vanlig.
Den første uvanlige vi merket var i forbindelse med en familiesamling hvor vi satt i hagen og grillet. Etter en stund ringte det på døra og jeg gikk gjennom huset for å se hvem som kom på besøk, men det var ingen der. Dette gjentok seg 5 ganger, men ingen var på trappa. Jeg tenkte ikke mye over det, men fikk besøk av en kamerat og hans frue et par måneder senere.
Mens vi satt og spiste spurte hun om vi trivdes på gården, noe jeg bekreftet at vi gjør, men jeg sa at jeg føler at vi ikke er alene her. Det stemmer det, sa hun, det står en kar bak deg som ikke er begeistret for at gården er solgt ut av familien. Men han er ikke like skeptisk lenger for han ser at det blir arbeidet på eiendommen. Jeg ble selvfølgelig overrasket over opplysningen. Vi gikk en runde på eiendommen for å vise frem hva vi holdt på med og hun reagerte veldig positivt på 2 steder hvor det står noen kraftige furuer, hun følte at det var kraftig og god energi disse stedene.
Etterpå gikk vi inn i bryggerhuset, hun stoppet på utsiden og kikket opp på vinduene, hun fortalte etterpå at det var en dame som hadde levd der tidligere og passet på huset. Etterpå dro vi ned til kirkegården og så på en gravstein med bilder av et ektepar som hadde bodd der. Det er damen som jeg så i huset, sa hun. Mannen var ikke akkurat lik bildet, det var nok tatt en del år før han døde, men øynene var de samme, sa hun, jeg kan sende dem videre. Men jeg er ikke lettskremt og hvis de ønsket å følge med på hvordan vi vil utvikle gården er det helt i orden, jeg følte ingen fiendtlighet.
Hun var i kontakt med denne karen ved flere anledninger og brakte videre de planene vi har for eiendommen og som han så var fordelaktige for fremtidig drift. Hun sa også at han var en fyr med god humoristisk sans.
Neste gang vennene våre skulle komme på besøk til oss var en onsdag. Tirsdag kveld sitter jeg og kona i stuen og det smeller i ytterdøren, ytterdøren kan ikke smelle da den har påmontert en dørlukker: Nå kom det noen, sa kona og gav meg beskjed om å gå ut og ta imot dem, men det var ingen der. Dagen etter da vennene våre kom på besøk sa hun at nå er det stille her, nå har de tidligere beboerne reist videre. Vi har hatt besøk av flere mennesker med uvanlige evner som alle forteller om ting som har foregått på eiendommen. Eiendommen nevnes i gamle skrifter helt tilbake til 1529 og noen mener at det har bodd folk her hele 1000 år tilbake.
Jeg føler en tilhørighet til stedet og er takknemlig for å kunne bidra til å ta vare på stedet og å utnytte ressursene i harmoni med naturen, til beste for så mange som mulig.