Gjengangere i Valebø3 min read

Now Reading
Gjengangere i Valebø3 min read


Av Frank Ralle

Denne opplevelsen var av en mer skremmende karakter og første del opplevde jeg alene. Katten vår Sofus kom til oss før han hadde åpnet øynene, han var forlatt av sin mor som hadde tatt med seg søsknene hans og Sofus var alene igjen i en vegg inne i låven, årsaken til at han ble forlatt var sannsynligvis at han hadde betennelse i et øye. Vi bestemte oss for å fore ham med tåteflaske og spesialmelk til katt, Sofus ga meg lov til å stelle øyet hans og det ble etterhvert helt bra. Vi tenkte stadig på søsknene hans som kanskje ikke hadde det like godt som Sofus, så jeg bestemte meg en mørk kveld å lete i låven utstyrt med infrarødt kamera og en kraftig led-lampe. Vi hadde ennå ikke flyttet til gården så jeg var alene her.

Utenfor høy-laet fikk jeg se varmestråling men når jeg satte på led-lyset var det ingenting der, jeg gikk ned i kjelleretasjen for å se om varmestrålingen kunne komme derfra men nei. Jeg gikk opp igjen og varmestrålingen var omtrent den samme men det så ut som om den beveget seg noe. Jeg satt på led lyset igjen og svingte det mot høy laet og hørte et fryktelig skrik, Jeg hadde ikke hørt noe liknende fra noe levende vesen og bestemte meg for å lete videre i dagslys. Som nevnt sist er jeg vanligvis ikke skvetten, men nå kjente jeg en uhygge. Nakkehåra sto rett ut, Jeg gikk ut av låven, (løp ikke) lukket og låste dørene etter meg og kjørte tilbake til Skien, nakkehåra strittet helt til jeg var framme i byen.

Jeg fortalte om episoden til mine nærmeste og fikk som vanlig er en masse forslag til hva det kan være fra folk som ikke hadde opplevd det og som mente at dette hadde en naturlig årsak. Noen måneder senere fikk vi besøk av en motorsykkel kamerat og kona hans, begge pensjonister. Vi gikk opp på en høyde bak huset og kona kjente den gode energien på furutoppen. Vi sitter og ser ned på låven og hun sier at jeg må ned der, kan jeg? Selvfølgelig kan du det sier jeg og vi gikk begge ned til låven og opp den nordre låvebrua og hun sier, her er det mange som jobber, men de ser ikke meg. Vi gikk deretter ned til det stedet hvor jeg hadde hørt skriket og hun sier: – Her er det noe jeg må ordne, hun konsentrerer seg og rygger brått tilbake da hun opplever en aggressivitet fra den som gikk igjen, han hadde blitt drept der for mange år siden.

Hun mente denne hadde psykiske problemer da han hadde et uvanlig uttrykk i ansiktet. Hun måtte ta frem et ekstra verktøy, en krystall, for å håndtere denne karen. Jeg fulgte med og så at krystallen svingte i sirkler, den hang i en snor fra handa hennes, men handa beveget seg ikke. Plutselig gjorde krystallen kraftige utslag men handa var like rolig. Nå har jeg kontroll sier hun, nå skal jeg åpne en portal for avreise som skal stå åpen i 24 timer slik at de som går igjen her og ønsker det kan komme videre. Da må dere ikke gå hit de neste 24 timene sier hun. det gjorde vi ikke. Jeg har ikke hørt noe skrik siden og jobber med gulvet i låven ikke langt fra der dette skjedde.


Denne opplevelsen kommer jeg ikke til å glemme, jeg føler fremdeles at det er noen rundt meg når jeg jobber på eiendommen men det føles som gode krefter, kanskje de hjelper meg fra det stedet de er på nå. Kanskje vi kan be disse som ser hva vi gjør, men som de fleste av oss ikke ser, om råd, for å rette på utfordringene verden har nå.


Toppfoto, Uthuset på Persbråten, her.

About The Author
Sven-Inge Johansen
Hvis du synes min tekst var av betydning, gi gjerne et lite eller større bidrag for fremtidige artikler, hvis du kan: Vipps til 41743388 eller konto 6250 12 02377.
Comments
Leave a response

Leave a Response