Den dødeligste, men kunstig fremkalte tsunami30 min read
Om tsunamien i Indiahavet, 26ende desember 2004, skrevet av Joe Viall, egen oversettelse og bearbeidelse
Han må ha hatt omfattende kunnskaper på forhånd, dype innsikter i hva slags maktmidler det opereres med i den politiske verden og hva slags maktmisbruk man er villige til å ta på seg.
Han må med en gang ha visst hva som egentlig hadde skjedd. Han hadde vært mange år i etterretnings-vesenet, kanskje Mossad, hadde godt kjennskap til US Navy, US Army og deres spesialister i død og fordervelse.
Han var på det rene med at den offisielle forklaringen ikke stemte og brukt dagene til å få bekreftet sine bange anelser. Hans navn var Joe Viall (1944 – 17/7-2005), fra Perth, Australia. Artiklene hans var ikke populære hos dem som sto ansvarlige for misgjerningen, jeg antar at det var derfor han ble tatt av dage ca 6 måneder, evtl arrangerte sin egen begravelse og gikk under jorden etter at den første artikkel om tsunamien ble offentliggjort, og flyktet til Kanada.
Den offisielle forklaring: Den 26. desember 2004 skylte en mektig bølge innover strender, bymurer og landsbyer langs Thailands og Indonesias kyststriper, en bølge som var mange meter høy og som (iflg Wikipedia) skal ha kostet 345 000 mennesker livet og skadet, såret og lemlestet 125 000. Et jordskjelv forårsaket dette, med episentrum rett utenfor tettstedet Banda Aceh, noen kilometer ut i Det indiske hav, et punkt langs Den australske tektoniske plate, utenfor Nord-Sumatra, Indonesia. Det var et hovedskjelv og flere etterskjelv (se Wikipedia, her).
Sionistene har med sikkerhet allerede publisert mange bøker og artikler om hvor ofte (naturlige) tsunamier finner sted, og spredd dem utover på internett, men også i bibliotek og arkiv. For det er sionistene som sensurerer opplysninger på fjernsyn, internett, Facebook og Google, i bibliotek og i aviser, det er bare derfor de vil eie media. Jeg går utfra at de også har funnet opp en del fantasi-tsunamier som skal ha funnet sted i tidlig middealder, renessansen og nyere tid med mange omkomne, bare for å gi inntrykk av at det er noe som regelmessig forekommer. De er flittige og ivrige og vil via det skrevne ord og film, etablere «sannheter» som bekrefter deres løgner. De forbereder så og si fremtiden gjennom løgnmedium nummer ett, film/kino/video. De forfalsker uten å nøle også kart og kompass, for å få folk til å gå på limpinnene deres. De produserte også månelandingen i 1968 og utstafferte teknikken med gaffatape, aluminiums- og gullfolie.
Den største forbrytelse i historien
«Mens vestlige medier desperat prøver å avlede offentlig interesse med stadig økende Richter-tall nå opp til en hysterisk 9,3, beviser BBC, HMS Scott (krigsskip, Royal Navy) og andre helt klart at den grufulle hendelsen 26. desember 2004 var den største enkeltstående krigsforbrytelsen i registrert historie,» skrev australieren Joe Viall i innledning til sin artikkel om Tsunamien. Han hadde allerede på nyåret 2005 forstått at her var det skjedd noe forferdelig, men skjedd fordi det var en bevisst, planlagt handling med tydelig målsetting:
Med Afghanistan og Irak allerede tapt, lette alle Wall Street-bankfolk desperat etter andre måter å kontrollere verden på, da Sumatran-graven plutselig og veldig praktisk eksploderte [26. desember 2004]. Var det planlagt, var det et bedrag?
«Andre engasjerer seg selv i en øko-type terrorisme, der de kan endre klimaet, sette i gang jordskjelv eller vulkaner eksternt ved bruk av elektromagnetiske bølger, » sa den amerikanske forsvarsminister William S. Cohen, april 1997 (stor overraskelse! Antagelig visste Cohen allerede at et atomvåpen genererer akkurtat det han omtalte).
Til tross for en naturlig menneskelig tendens til å bli sjokkert til taushet av det store antallet døde og skadde over hele Asia den 26. desember 2004, og til tross for at man også var litt redd for å miste personlig troverdighet på grunn av omfanget av den tilsynelatende forbrytelsen, er det mange påviselige uregelmessigheter i den offisielle amerikanske tsunamihistorien som rett og slett må registreres nå, ellers vil de for alltid forsvinne i tidens rennende sand.
Det er hevet over enhver tvil at en gigantisk flodbølge (tsunami) slo seg gjennom Sør- og Sørøst-Asia, og fortsatt hadde mange nok bein til å fortsette hele veien over Det indiske hav til Afrika, hvor den drepte og skadet noen hundre flere. Så det eneste spørsmålet vi må stille, er om denne tsunamien var en naturlig eller en menneskeskapt katastrofe? En naturlig hendelse ville vært forferdelig nok, men hvis tsunamien var menneskeskapt, så ser vi utvilsomt på den største enkeltstående krigsforbrytelse i verdenshistorien.
For i det hele tatt å kunne finne en mening i disse uregelmessigheter, må vi starte helt i begynnelsen, og deretter forfølge hendelsesforløpet mens det utspiller seg, spesielt hendelser i umiddelbar nærhet av det virkelige tsunami-episenteret, fordi sistnevnte faktisk er forskjellig fra det sted som ganske frekt forsøkes solgt av New York Times og CNN.
Ved middag lokal australsk tid, registrerte jeg trofast størrelsen og posisjonen plottet av Jakarta Geophysical Office i Indonesia. Et jordskjelv som målte 6,4 på Richters skala hadde rammet nord på den indonesiske øya Sumatra. Jakarta Geophysical Office bemerket omhyggelig at episenteret for hendelsen var lokalisert 155 miles sør-sørvest for Aceh-provinsen.
Denne plasseringen er omtrent 250 miles sør for posisjonen som senere ble valgt av amerikanske NOAA, som plottet episenteret nord-vest for Aceh, og opprinnelig hevdet en Richter-avlesning på 8,0. Akk, selv det var ikke nok til å dekke skaden forårsaket av denne ekstraordinære hendelsen, så oppgraderte NOAA gradvis avlesningen til 8,5, deretter til 8,9 og til slutt til 9,0 – i det minste for øyeblikket.
Så de første påviste uregelmessighetene ble offentliggjort av amerikanske tjenestemenn ved NOAA (The National Oceanic and Atmospheric Administration), som plutselig oppfant en ny «fleksibel» toppseismisk bølge for hendelsen, av langt større omfang enn Jakarta, mens Jakarta-kontoret var «på stedet», lokalisert mye nærmere. Tro meg når jeg forteller det; det ikke finnes noe slikt som en ny ‘fleksibel’ seismisk måling på Richter skalaen, som NOAA hevder. Den første seismiske toppen du registrerer er den eneste virkelige toppen, med mindre du senere manuelt trekker inn noen egne topper for å matche en konstruert agenda. Selvfølgelig er også bare ett episentrum, som ble samvittighetsfullt registrert av dusinvis av indonesiske og indiske seismografer.
Den indiske regjeringen visste godt at dette ikke var et «normalt» jordskjelv.
Den 27. desember nektet India å slutte seg til George Bushs planlagte eksklusive «klubb på fire», som effektivt ville ha trukket den asiatiske atommakten ut av det nye samarbeidet med Russland, Kina og Brasil. Den 28. desember advarte den indiske regjeringen høflig det amerikanske militæret om å holde seg unna indisk suverene territorium, og 29. desember stilte India Daily Editorial offentlig spørsmålstegn ved hendelsens natur:
«Var dette et oppvisning for å vise regionen hvordan kaos kan skapes?» … «Gitt nivået av ødeleggelse og gitt det faktum at India er en regional makt i Sør-Asia, har [den] indiske marinen en forpliktelse til å undersøke og fortelle omverdenen hva de fant.»
Bortsett fra den enorme forskjellen i Richter-verdier, fant indoneserne og inderne det merkelig at den normale jordskjelv-‘innledningen’ manglet på seismografkartene deres. Alt dette betyr at det normale, jevnt økende antallet tverrgående S-bølger som alltid går foran et jordskjelv, manglet, og det samme gjaldt de senere etterskjelv, som på samme måte alltid fulgte med et naturlig forekommende eller Tesla-stående (Nikola Tesla, her) bølgegenerert jordskjelv.
Det var «advarsler» om etterskjelv fra NOAA, men ingen opptrådte virkelig. For å forenkle dette for ikke-tekniske lesere, utløses et jordskjelv alltid av en elektromagnetisk vibrasjon, en frekvens («triggered by a resonant electromagnetic frequency») i området 0,5 til 12 Hertz, men dette er ikke en øyeblikkelig prosess, fordi resonansfrekvensen må være presis. Dermed når den ekte resonansen nærmer seg, begynner bruddlinjen å skjelve som et taustykke under spenning, og sender ut advarsler til seismografene i form av stadig økende tverrgående S-bølger.
Hvis alt du får er en klynge av P-kompresjonsbølger, så har du nesten helt sikkert med en underjordisk eller undervannseksplosjon, å gjøre. Dette var faktisk også de eneste rikelige seismiske signalene som indoneserne og inderne mottok, og de så overraskende nok like de som ble generert for mange år siden av de store underjordiske atomvåpensprengninger i Nevada. Vi kommer senere tilbake til den relativt enkle oppgave det er å plassere et multi-megaton termo-nukleært våpen på bunnen av Sumatra-graven, og deretter detonere det med en forferdelig virkning, men akkurat nå må vi gå tilbake til vår første oppgave med å følge sporet av rare hendelser og uforklarlige uregelmessigheter.
Først skal vi reise sørover til den fjerne øde øya Australia, for øyeblikket styrt av en obskur Wall Street-skikkelse kjent som Little Johnny Howard [Australsk statsminister John Howard, 1996-2007]. Til intens misnøye fra mange av hans australske «undersåtter», gjør Little Johnny aldri et trekk utenfor Australia med mindre han først mottar eksplisitte instruksjoner fra en av Wall-Street-sjefene i New York. Behold akkurat dette i hukommelsen, fordi det er ekstremt viktig i forhold til hva Australia gjorde i neste omgang.
Om morgenen den 27. desember gjorde australske (New York-eide) medier det veldig klart at den hardest rammede nasjonen i regionen var Sri Lanka, en øy på sørspissen av India, som i likhet med Australia er en medlemsnasjon av det britiske samveldet. Derfor la Tim Costello, leder for en av Australias største veldedige organisasjoner, umiddelbare planer om å fly til området og vurdere behovet for bistand.
Men samme morgen danset Little Johnny til en helt annen melodi, som, basert på hans kjente underdanighet, som må ha nådd ham via hans sikre telefonlinjen fra Wall Street.
Som en som hadde noe å skjule sendte Little Johnny i all hemmelighet to RAAF Hercules-transportfly fullpakket med forsyninger til Malaysia på «Stand By», og dirigerte to til til Darwin i Nordaustralia. Vær oppmerksom på at hvis Lille Johnny hadde noen humanitære bekymringer i det hele tatt, kunne alle fire Hercules ha fløyet direkte til Commonwealth-partneren Sri Lanka, hvor annenhver australier allerede hadde blitt fortalt av media at hjelp var nødvendig.
Men nei, det skulle det ikke være, og Lille Johnny ventet tålmodig på ordre fra New York. Ventetiden var kort, og etter at et høytflyvende rekognoseringsfly bekreftet at rullebanen var fri ved Medan øst på Sumatra, invaderte alle de fire australske Hercules komplett med tropper, våpen og annet utstyr Sumatra like sør for den ødelagte provinsen Aceh.
På sin side, med 90 % av befolkningen drept av tsunamien, kan Aceh kanskje en dag bli Indonesias eget Guantanamo Bay, med hundrevis av tungt bevæpnede australiere og amerikanere. Men husk nøye at på det tidspunktet disse fire Hercules kom ned i Medan, hadde den vanlige australske offentligheten fortsatt ingen anelse om at Sumatra hadde blitt hardt rammet. Bare Lille Johnny visste det, og selvfølgelig hans trofaste spåkoner i New York.
Til helvete med Sri Lanka, sjefene hans ønsket en hovedbase for de enorme gjenoppbyggings-kontraktene i Asia, designet for å erstatte det mislykkede oljetyveriet og gjenoppbyggingen i Irak, og holde stakkars gamle Zion på sine vaklende New York-bena i noen uker eller måneder til. Til slutt, hva i helvete spilte det for en rolle hvor mange Goyim som måtte dø?
Og hei, på kredittsiden hadde de allerede klart å drepe mer enn 100 00 muslimer på Sumatra med en enkelt flodbølge, som kunne sees som en delvis tilbakebetaling for de egne rungende nederlag i Afghanistan og Irak.
Det burde være unødvendig å si at australierne bare var fortroppene, som snart skulle få selskap av et merkelig godt forberedt og utstyrt amerikansk militær, selv om det er tvilsomt at noen av offiserene og mennene som var involvert virkelig forsto hva som foregikk. Bare en håndfull tenkte å stille spørsmål ved hvorfor de hadde brukt et helt år på å trene for et «humanitært oppdrag», når hele poenget med US Navy and Marine Corps normalt er å drepe mennesker i svært store antall. Bare se på Fallujah, folkens, se på Fallujah (om Fallujah, les her).
Som ved et trylleslag klarte Pentagon å ha to kampgrupper klare til å seile på et øyeblikk fra Hong Kong og Guam under den normalt kaotiske jul- til nyttårsperioden. Jøsses! Militær disiplin har kommet langt siden mine dager, da alle inkludert skipets katt sov den av på et eller annet svært tvilsomt herberge. Ikke disse 10 000+ amerikanerne, som må ha stått i giv akt og våkne, oppmerksomme ved siden av hengekøyene dag og natt, og kjemmet på plass håret hver gang en underoffiser kom til syne.
Den neste biten var ypperlig orkestrert, fordi den fant sted ute på havet, langt unna nysgjerrige øyne til havnespioner eller imaginære KGB-agenter. Men stopp opp et øyeblikk; først må du vite hvem som var involvert. Ut fra Hong Kong skyndte team nummer ett seg, de besto av den atomdrevne USS Abraham Lincoln og hennes eskortefartøyer, mens det langt mer interessante team nummer to hastet ut fra Guam, ledet av USS Bonhomme Richard, et marine-amfibisk angrepsfartøy stappfullt til randen med våpen. Og det er ikke alt, tro meg, for Bonhomme Richard leder faktisk en veritabel armada kjent som «Expeditionary Strike Group 5» (Angrepskommando 5).
Vi får bekreftet hvor USS Bonhomme Richard var på tidspunktene Joe Vialls angav. Her tekst fra USS Bonhomme Richards «dagbok» som ligger tilgjengelig på internett: «Fra og med 6. desember 2004 forlot Bonhomme Richard Operation Iraqi Freedom og seilte til Sri Lanka for å gi støtte til hjelpearbeidet etter jordskjelvet i Det indiske hav i 2004 og dets påfølgende tsunamier. Den 4. januar 2005 hjalp skipet med å frakte nødhjelpsforsyninger til kysten av Sumatra, Indonesia. Bonhomme Richard ble utplassert i Operation Unified Assistance fra 5. januar 2005 til februar 2005. På et havnebesøk i Guam 28. desember ble skipet og hennes Expeditionary Strike Group (ESG) beordret til Det indiske hav for å hjelpe til med hjelpearbeidet etter 2004 – tsunamien. Helikoptrene hennes fløy forsyninger og medisinsk personell inn i forskjellige områder av Indonesia, i tillegg til å evakuere de sårede.» Søk i original tekst, her.
Flaggskipet USS Bonhomme Richard ble akkompagnert av: USS Duluth, et amfibisk transportdokkefartøy USS Rushmore, en brygge for landingsskip den guidede missilkrysseren USS Bunker Hill, den guidede missilødeleggeren USS Milius og den guidede missilfregatten USS Thach. For å ta vare på undervannssiden av ting får de selskap av atomjeger-morder-ubåten USS Pasadena, mens den amerikanske kystvaktens høy-utholdenhets-kutter Munro også følger med, antagelig for å håndtere asiatiske toll- og avgifter.
Nå da, selv om ‘Strike Group 5’ kan ha nok atomvåpen til å ødelegge halvparten av den kjente verden, og tittelen kanskje mangler sett fra et strengt humanitært perspektiv, sier ingeniørsjef stabssgt. Julio C. Dominguez noe annet: «The Marine Service Support Group har forberedt seg på et humanitært oppdrag av denne typen i omtrent 12 måneder nå, og er mer forberedt på et faktisk oppdrag». Vel, ok sjef, men spurte du ikke hvorfor du ble opplært til et mystisk humanitært oppdrag et år før det faktisk skjedde, spesielt når hverdagsjobben din vanligvis er å skyte muslimer fulle av hull?
Til tross for at India hadde et stort antall tsunamiofre i sin egen delstat Tamil Nadu, konverterte India undersøkelsesskipet INS Nirupak fullstendig til et 50-sengers flytende sykehus på mindre enn 72 timer, og sendte det deretter ubevæpnet for å hjelpe det desperate folket i Aceh i Indonesia. Til direkte sammenligning sendte Amerika kampskip og væpnede marinesoldater. Den amerikanske marinen har to sykehusskip med 1000 sengeplasser hver seg, «Comfort» og «Mercy», men ingen av dem ble sendt.
Det virkelig slue triks kom da begge kampgruppene entret Det indiske hav. USS Abraham Lincoln så omtrent like uskyldig ut som et luftfartsselskap med 70 angrepsfly kan se ut, men fraktet altså allerede 2000 marinesoldater i stedet for det vanlige antallet på rundt 500. Det er en enorm mengde gryntende ildkraft å sette på de øde gatene i Banda Aceh, spesielt når Wall Street normalt forventet at disse marinesoldatene skulle dø ubemerket for Zion i Irak.
Nå, hvordan visste de at det ville være behov for ekstra marinesoldater før tropp nummer 1 forlot Hong Kong, for de overflødige 1500 marinesoldatene sto absolutt ikke bare tilfeldig på Kowloon-kaien og ventet på å få en tur.
Så mens de to kampgruppene (tilsynelatende) dro i to forskjellige retninger over det øde indiske hav, fant en enda merkeligere hendelse sted. Selv om Expeditionary Strike Group 5 (humanitær) skulle hjelpe folkene på Sri Lanka, ble marine-spesial-soldatene ombord på USS Bonhomme Richard overført til det amfibiske transportdokkefartøyet U.S.S. Duluth, som deretter delte seg fra ESG-5 og satte kursen mot tropp én.
Så uten at indoneserne egentlig var klar over det, hadde det (relativt) ufarlige og klumpete hangarskipet USS Abraham Lincoln blitt brukt til å skjerme ankomsten til minst 3500 tungt bevæpnede amerikanske marinesoldater i den lille Aceh-provinsen. Det bringer oss mer eller mindre oppdatert på kjent militær aktivitet, selv om en australsk TV-kameramann ved et uhell filmet noen av disse tungt bevæpnede amerikanske marinesoldatene (som prøvde å skyte ham bort), mens de gjennomsøkte en ødelagt indonesisk militærbase etter gjenværende våpen. Kall meg nå gammeldags, men hvis disse gutta og sjefene deres hadde væt fornuftige, burde de ha skjønt at den spesielle jobben burde ha blitt overlatt til den indonesiske hæren…
Selv om USNS Comfort ble utplassert til New York da 3 000 amerikanere døde den 11. september 2001, sendte denne mangelen på handling et sterkt signal om at 150 000 (for det meste muslimer) døde i Sørøst-Asia, og en halv million skadde, ikke bekymrer makthaverne i New York i det hele tatt. Den virkelig sleipe (uforklarlige) biten kom da begge kampgruppene entret Det indiske hav. USS Abraham Lincoln så omtrent like uskyldig ut som et luftfartsselskap med 70 angrepsfly kan se ut, men fraktet allerede 2000 marinesoldater i stedet for det normale antallet på rundt 500. Det er en enorm mengde gryntende ildkraft å sette på de øde gatene i Banda Aceh , spesielt når Wall Street normalt forventer at disse marinesoldatene skal dø stille for Sion i Irak.
Nå, hvordan visste de at det ville være behov for ekstra marinesoldater før kampgruppe 1 forlot Hong Kong? For de overflødige 1500 marinesoldatene sto absolutt ikke bare rundt på Kowloon-dokken og ventet på å få en tur. Så mens de to kampgruppene (tilsynelatende) dro i to forskjellige retninger over det øde indiske hav, fant en enda merkeligere hendelse sted.
Selv om Expeditionary Strike Group 5 (humanitær) skulle hjelpe folkene på Sri Lanka, ble kamp-marine-troppene ombord på USS Bonhomme Richard overført til amfibisk transportdokkefartøy U.S.S. Duluth, som deretter delte seg fra ESG-5 og satte kursen mot laget. Jeg ville være forsiktig med å beskrive nøyaktig hvordan et stort amerikansk termonukleært våpen klarte å komme til bunnen av Sumatran-graven, selv om alle seismiske bevis og beredskap for det resulterende oppdraget sterkt tyder på at dette er tilfelle. Tross alt er vi tilbake til det eldgamle spørsmålet om «hvem tjener på det?», og i dette spesielle tilfellet:
«Hvem er gal nok til å drepe mer enn 150 000 sivile bare for å beholde makten?» Basert på deres tidligere prestasjoner i Irak og andre uheldige land, ser det ut til at de eneste realistiske kandidatene er Wolfowitz og hans gjeng, som alltid har strevd for å skape en «One World Government».
Absolutt ingen andre atommakter inkludert Russland og Kina kan tjene noe på et så opprørende massemord, så, som alltid til slutt, kommer vi tilbake til Arthur Conan Doyles Sherlock Holmes: «Når du har eliminert det umulige, da er det som gjenstår, uansett hvor usannsynlig det er, sannheten.» For sionistkabalen er det ikke noe stort triks å skaffe seg et termonukleært våpen i Amerika, spesielt når vi har presedensen med 100 små «nedlagte» luft-til-luft atomstridshoder som blir smuglet ut Pentagons (sivile) bakdør, for å danne kjernen av den jødiske stats nåværende atomarsenal.
Fra forhistorien
Når et våpensystem er utdatert og ute av drift, kan lojalt uniformert amerikansk militærpersonell ikke lenger spore at designeren av RAFs sprettende bombe (egentlig kalt «Highball») var en vitenskapsmann kalt Barnes Wallace, som allerede hadde fått et formidabelt rykte med sin Wellington-bombefly, som han konstruerte geodetisk, og dermed gjorde det i stand til å tåle skikkelig juling før det faktisk ble skutt ned fra himmelen. Mange Wellington-fly vendte tilbake til basen bokstavelig talt skutt i filler, mens mange uheldige søskenbarn som Stirling og Halifax altfor ofte ble sendt til Nordsjøens mørke dyp.
Wallace visste at å bombe demningene vertikalt var fullstendig bortkastet tid, og den eneste muligheten for suksess lå i å plassere et hull opp mot damveggen ved bunnen. Du skjønner, vann kan ikke komprimeres, noe som betyr at hvis hullet var gravd opp mot damveggen i detonasjonsøyeblikket, ville deler av energien automatisk bli brukt på selve veggen. For langt unna i det relativt grunne vannet, ville mesteparten av eksplosjonsenergien gå tapt til atmosfæren, selvfølgelig i en enorm eksploderende sky av vann.
Selv om det var åpenbart at demningsveggen ikke kunne ødelegges av en enkelt bombe fra et enkelt Lancaster-bombefly (det ville veie altfor mye for flyet å lette fra flystripen), festet Wallace sitt håp til det vitenskapelige faktum at kumulativ stress burde gjøre jobben, og han fikk rett. Selv om offisielt tre av bombene, som hver inneholder 6500 pund TNT, ble ansett for å være direkte treff, svingte en av disse litt, noe som ville bety at den gigantiske Mohne Dam ble fullstendig knust av totalt 13.000 pund TNT.
Det er spesielt vannets usammentrykkbarhet som betyr noe dypt nede i Sumatran-graven. På bunnen har du allerede 10 000 pund med trykk per kvadrattomme som presser ned på det valgte våpen, og over våpenet er det en vannkolonne på 20 000 fot, som er det som forårsaket trykket i utgangspunktet. Ikke bare det. Grøften smalner ned i bunnen, noe som betyr at våpenet er låst inne, med en svært reell sjanse for å flytte en tektonisk plate hvis tilstrekkelig tonnasje brukes.
I dette spesielle tilfellet var det ikke noe reelt behov for å forskyve en tektonisk plate, og vitenskapen antyder at hvis denne eksplosjonen hadde forårsaket en slik effekt, ville det ha oppstått flere veldig kraftige etterskjelv, som også har skjedd med alle andre store jordskjelv, tidligere. Men, som tidligere nevnt, og sett til side de tilsynelatende bevisste provoserende, men falske advarslene fra amerikanske NOAA, har det ikke vært et eneste etterskjelv som direkte og vitenskapelig kan knyttes til «hendelsen» i Sumatran-graven kl. 0758 lokalt den 26. Desember 2004. Senere skjelv kan være knyttet til våpenet.
For å tvinge Asia til underdanighet, og sikre brorparten av utrolig lukrative gjenoppbyggings-kontrakter, var alt som trengtes en veldig stor tsunami rettet mot de utvalgte nasjonene, som lett var innenfor evnene til en stor termonuke. Det er ikke noe nytt med «Sea Bursts» som de kalles, og for mer enn 30 år siden fantes det planer i både Amerika og Russland om å utslette hverandres kystbyer ved å bruke akkurat denne teknikken. Flodbølgen fra et dyphavsutbrudd er relativt ren, slik at angriperen kan overta både land og gjenværende bygninger etc. med et minimum av forsinkelser. Hvis alt hadde gått etter planen, ville Indonesia, Sri Lanka og India vært pantsatt til IMF og Verdensbanken i tretti eller flere år – tid nok til å vente på at oljeprisen skulle falle igjen etter den dødelige fiaskoen i Irak. På samme tid, hvis den indiske regjeringen hadde tatt agnet, ville den dødelige russisk-kinesisk-indisk-brasilianske koalisjonen vært død i vannet. Ikke en dårlig arbeidsdag.
Tsunamien ‘Just Missed’ Indias moderne jagerfly og atomkraftverk. Indias atomreaktor ved Chennai i Tamil Nadu-staten, flankert på hver side av toppmoderne Sukhoi SU 30-jetfly, som skal ha vært sårbart plassert på Nicobar-øyenes frontlinje da tsunamien brølte nordover fra Sumatragrøften. India har en stor flyvåpenbase på øya Car Nicobar, som vokter frontlinjen av indisk luftrom i Bengalbukta. Denne basen ble oppgradert som «hjem» til 25 av IAFs russiske Sukhoi SU 30-jetfly, som alle er i stand til å avfyre både Sunburn og Onyx Mach 2.0+ sjøskummende antiskipsmissiler.
Sukhoi-skvadronene skulle ankomme Car Nicobar 14. desember, men ble forsinket på grunn av byggearbeid, noe som er ekstremt ironisk. Til tross for flodbølgen som bruser over øya og bryter opp rullebanene, har India fortsatt sine utrolig verdifulle SU 30 hyperprestasjonsfly, nå plassert på fastlandet fullt bevæpnet, og innenfor slående rekkevidde for begge amerikanske kampflåter for tiden i Det indiske hav. «Vi vil få jagerflyene til å operere fra basen innen seks måneder,» sa en bestemt luftsjef Marshal S Krishnaswamy, mens han vurderte skadene som ble forårsaket av [Car Nicobar]-basen.
«Om et års tid vil vi gjøre basen fullt operativ. Problemet er å frakte hvert eneste byggemateriale med skip og fly igjen til dette stedet. Materialet inkluderer til og med betongen som vi må legge på rullebanen.» There could also have been a major catastrophe at Chennai in Tamil Nadu, India’s southernmost state and home to its fast breeder nuclear reactor. About another 0.2 on the Richter Scale, and the world (india in Particular) would very likely have been facing a second Chernobyl – yet another catastrophic ‘spin-off’ from the Sumatran Trench event. Fortunately, as if by fate, the tidal wave damaged only the cooling water inlets, which play no part in the nuclear process.
«Det kunne også ha skjedd en stor katastrofe i Chennai i Tamil Nadu, Indias sørligste delstat og hjem til dens moderne atomreaktor. Omtrent ytterligere 0,2 på Richterskalaen, og verden (spesielt India) ville sannsynligvis ha stått overfor en ny Tsjernobyl – enda en katastrofal «spin-off» fra Sumatran Trench-hendelsen. Heldigvis, som ved skjebnen, skadet flodbølgen bare kjølevannsinntakene, som ikke spiller noen rolle i atomprosessen.
Mens jeg legger ut denne oppdateringen tidlig den 6. januar, har Bloomberg nettopp bekreftet overføringen av makt til Expeditionary Strike Group 5 (kun humanitære oppgaver), til USS Abraham Lincoln kampgruppe utenfor Aceh. Nå er ikke én, men begge massive landingsfartøyer på vei til det fattige gamle Indonesia og dets 110 000 000 muslimske borgere…»USS Bonhomme Richard og USS Duluth ankom i dag Sumatrans farvann lastet med mer enn 200 000 pund (90 000 kilo) fra to varehus for distribusjon til områder som ikke er tilgjengelige via vei, sa den amerikanske ambassaden i Jakarta i en e-postmelding. Skipene frakter 25 helikoptre hver og mer enn doblet antallet amerikanske fly for å frakte hjelpemidler.»
Det har for meg vært en lengere vei frem til å begripe hvordan noen maktmennesker så lett griper til brutalitet. Hvem er det som har så stor makt at de kan ta ibruk US army, Navy, Airforce, Pentagon and Science for å planlegge og gjennomføre slike ting? Intervjuene til Kay Griggs fra 1998 har gitt undertegnede byggestenene til denne veien; hvor hun forteller hvordan seierherrene etter Andre verdenskrig brakte en helt annen ånd inn i US-Navy, US-Airforce og US-Army, enn den som hadde hersket der tidligere.
Hun fikk førsthånds kjennskap til dette gjennom sin dengang ektemake, oberst i marinen, George Griggs, skarpskytter og oppdragsmorder for US-government, brutalisert og fullstendig alkoholisert gjennom sitt yrke. Lær denne verden å kjenne: 3 videoer ligger ennå uten på Youtube, part 1: her, part 2: her og part 3: her. Personlig fikk jeg dengang gjennom intervjuene ryddet opp i en del ukorrekte oppfatninger jeg hadde om dette.
Hvem planla og arrangerte Tsunamien? Hvem taler den dag i dag med brutalitetens språk og vil utfra frykt, tvinge andre? Svaret er: De samme miljø som fikk krigen mot Irak, Libya og Syria etablert, som idag trekker i trådene bak krigen i Ukraina, som bruker USAs militære styrker og våpenarsenal (proxy) til å utføre sine egne kriger. Sionistene har med sikkerhet allerede publisert mange bøker og artikler om hvor ofte (naturlige) tsunamier finner sted, og spredd dem utover på internett, men også i bibliotek og arkiv. For det er sionistene som sensurerer og regulerer opplysninger på fjernsyn, internett, Facebook og Google, i bibliotek og i aviser, det er bare derfor de vil eie media. Jeg går utfra at de også har funnet opp en del fantasi-tsunamier som skal ha funnet sted i tidlig middealder, renessansen og nyere tid med mange omkomne, bare for å gi inntrykk av at det er noe som regelmessig forekommer, de er helt naturlige. Sionistene er flittige og ivrige og vil via det skrevne ord og film, etablere «sannheter» som bekrefter deres løgner. De forbereder så og si fremtiden gjennom løgnmedium nummer ett, film/kino/video. De forfalsker uten å nøle også kart og kompass, for å få folk til å gå på limpinnene deres. De produserte også månelandingen i 1968 og utstafferte teknikken med gaffatape, aluminiums- og gullfolie.
Om forfatteren: «Joe Vialls var en etterforsker som ble rapportert å ha avgått ved døden på Royal Perth Hospital i Vest-Australia 17. juli 2005 av et hjerteinfarkt. Joe Vialls hadde spesialisert seg på israelske «Black Ops». Hvis det var en større hendelse, og andre kilder begynte å stille spørsmål ved israelsk involvering, dukket Vialls straks opp som «Johnny on the spot», klar til å gi sin ekspertise. Da han ville delta i etterforskningen av Port Arthur Massacre, ble de andre som etterforsket mistenksomme, og omtalte ham som en desinformasjons-agent. De hevdet at Vialls bare så ut til å grave opp alle slags troverdige teorier, og fikk de andre til å se ut som konspirasjonsteoretikere.»
Hans omfattende kunnskaper om våpen, krigsskip og troppebevegelser, men også om jordskjelv vitner om en bakgrunn i etterretningen. Joe Vialls kan være et pseudonym, i tilfelle har han registrert navn og har pass, identifikasjonspapirer og bankkonto på samme navn. At noen mener han var en tidligere Mossadagent, kan stemme, men det er vanskelig å si med sikkerhet, da dette er en verden med mange identiteter og mye løgn (se her og her). Også agent Victor Ostrovsky forlot Mossad, hans to bøker har gitt leserne viktig innblikk om denne ondskapens organisasjon fra helvetet, støttet av det Norske arbeiderparti.
Jeg utelukker ikke at Ari Ben-Menasche og Vialls er en og samme person, men jeg har ikke funnet noe som bekrefter det. Min intuisjon forteller meg at Joe Vialls beretning om tsunamien ligger meget nærmere sannheten enn den offisielle forklaring, det er det eneste jeg har funnet. Flere artikler av Joe Vialls, her.
Toppfoto fra Banda Aceh, Nord Sumatra, rett etter flodbølgen og ett foto under tatt 10 år senere, i 2014 (her). Om bruk av jordskjelv som våpen, OSS/Cia 1945, 14-siders dokument, les, her. Video-opptak fra Nord-Sumatra, kyststripen mellom Banda Aceh til Padang, her, sprengingens nære nabo, video-opptak fra Racha Resort på øya Racha, i Thailand, her. Originalartikkel av Joe Vialls, her.