Vi drepte 30 sivilister i Irak8 min read
En US Marinesoldat, Sgt Jimmy Massey, forteller fra Fallujah i Irak (2004): «Vi drepte 30 sivilister (min tropp og jeg) i løpet av 6 uker. Jeg opplevde vi gjennomførte et folkemord.» Gjorde hver tropp dette? Vi kan gå utfra at mange gjorde det, for mange ble helt unødvendig drept. Altfor mange. På måfå. Hvor tilfeldighetene avgjorde om irakerne skulle få leve eller dø, det var åpenbart ikke mange av soldatene som hadde tenkt igjennom dette. Fienden var barn, kvinner og menn, de ble alle behandlet overfladisk med altfor ofte tragiske følger. Var det kanskje også meningen? Hør marinesoldaten Jimmy Massey fortelle hvordan han kom til sans og samling:
I løpet av 12 år i US Marines, inkludert tre år med å kurse nye rekrutter på boot camp, stilte stabssersjant Jimmy Massey knapt spørsmålstegn ved sin rolle. Men det han fikk se i Irak forandret ham. «I løpet av halvannen måned drepte min tropp og jeg mer enn 30 sivile,» sa Massey.
Han så lik bli vanhelliget og ranet, sårede sivile som ble dumpet ved veikanten uten medisinsk behandling. Etter at han fortalte sin overordnede at han følte at «vi begikk folkemord», ble han kalt en pyse. Massey, som ble diagnostisert med posttraumatisk stress og depresjon, forlot US marines i november 2005. Hjemme i Smoky Mountains i North Carolina sier han at årsaken til opprøret i Irak mot amerikanerne var at «vi drepte mange uskyldige mennesker».
Hans 7. Marine Weapons Company, bevæpnet med maskingevær og missiler, var en av de første som kom inn i landet i mars i fjor. «Vi ville okkupere landsbyer og etablere sjekkpunkter,» sa han. «Mine menn og jeg ville avfyre varselskudd mot møtende kjøretøy. Men hvis de ikke stoppet, hadde vi ingen betenkeligheter med å skyte dem i stykker.»
Marinesoldatene ble fortalt at irakerne fylte ambulansene sine med eksplosiver, og at soldater var kledd som sivile, men etter å ha brukt flammekastere inn i kjøretøyene og ikke fått noen eksplosjoner, begynte de å tvile på sannheten i disse påstandene.
«Irakiske militærleire hadde ingenting, bortsett fra demonterte stridsvogner, utstyr som knapt fungerte, og brakker som så ut som spøkelsesbyer,» sa Massey.
Hendelsen som hjemsøker ham mest fant sted tidlig i april, nær et irakisk militæranlegg fem mil fra Bagdads flyplass. «Det var omtrent 10 demonstranter i nærheten av en tank,» sa han. «Vi hørte et skudd i det fjerne og vi begynte å skyte på dem. De døde alle bortsett fra én.
Vi lot likene ligge igjen der. «Vi la merke til at det var noen RPG-er [rakettdrevne granater] omtrent 200 meter unna dem – de kan ha kommet fra militæranlegget. Demonstrantene hadde kunnet skyte mot oss eller mot tanken, men det gjorde de ikke.
Den overlevende gjemte seg bak en kolonne omtrent 150 meter unna oss. Jeg pekte på ham og viftet med våpenet mitt for å be ham komme seg unna. Halvparten av foten hans var kuttet av. Han gikk bort og dro foten.
Vi lo alle og jublet.
«Så kom en 18-hjuls [lastebil] fartende rundt. Vi skjøt på den. En av gutta hoppet ut. Han var i full fyr. Sjåføren var død. Så kom en Toyota Corolla. Vi drepte sjåføren, den andre kom ut med hendene opp. Vi skjøt ham også. «En leiesoldat fra Lima Company kom løpende og sa til oss:
«Hei, du skjøt akkurat den fyren, men han hadde hendene oppe». Min enhet, sjefen min og jeg ble fritatt fra vår kommando resten av dagen. Ikke mer enn fem minutter senere inntok Lima Company vår stilling og skjøt en bil med en kvinne og to barn. De døde alle.»
Dagen etter voktet pelotongen et sjekkpunkt ved Bagdad stadion. «En rød Kia Spectra satte fart mot oss i omtrent 45 mph. Vi skjøt en varselsalve over den, men bilen fortsatte å komme. Så siktet vi mot bilen og skjøt med full kraft. Kiaen stoppet rett foran meg, tre av de fire mennene skutt og drept, den fjerde såret og dekket av blod.
Vi ringte legene, men han døde før de ankom.
Den dagen drepte vi ytterligere tre sivile under samme omstendigheter. Jeg snakket med kapteinen min etterpå og fortalte ham: ‘ Det er en dårlig dag. Han sa: ‘Nei, det er en god dag’.» Massey så på at hardt skadde irakere gjentatte ganger ble «kastet på siden av veien uten å ringe lege».
Hans reaksjon på hendelsen som utløste den nylige beleiringen av Fallujah – synet av de svarte, lemlestede likene til fire amerikanske private sikkerhetsmenn – var at «vi gjorde det samme mot dem».
Irakere, sa han, «ville se oss fornedre deres døde hele tiden. Vi ville rote rundt med forkullede kropper, sparke dem ut av kjøretøyene og stikke sigaretter i munnen deres. Jeg så også kjøretøy kjøre over dem. Det var vår jobb å se inn i lommene til døde irakere for å samle etterretning. Men gang på gang så jeg marinesoldater stjele gullkjeder, klokker og lommebøker fulle av penger.» Flere medlemmer av hans tropp uttrykte bekymring for at så mange sivile ble drept, men Massey sier at han sa til dem: «Vi har en jobb å gjøre.» Til slutt ga han imidlertid uttrykk for sin egen tvil til sin sjef. «Jeg fortalte ham at jeg følte at vi begikk folkemord i Irak, at vi gjorde skade på en kultur. Han sa ingenting og gikk bort. Jeg visste at karrieren min var over.»
Senere, sier han, beklaget hans overordnede seg ovenfor ham og sa: «Du er en dårlig leder. Du forfalsker det. Du tror på samvittigheten, du er en pyse.» Etter å ha blitt sendt tilbake til USA, ble Massey tilbudt en skrivebordsjobb. «Jeg hadde syv år til jeg ble pensjonist fra Marine Corps, men jeg fortalte dem at jeg ikke ville ha pengene deres, lenger,» sa han. Marinesoldatenes slagord – «No better friend, no worse enemy» – forbitrer nå den tidligere sersjanten, som forteller at angeren holder ham våken om natten. «En dag ville vi gå inn i en by og sette opp veisperringer der sivile tap ville finne sted, og neste morgen ville vi påta oss et humanitært oppdrag,» sa han. «Hvordan forventer vi at folk som har sett sine brødre og mødre drept skal skifte mening og plutselig ta oss imot med åpne armer?»
Fra Britannica leksikon: Amerikanerne mistet 27 soldater og offiserer under aksjonene (i Fallujah, Wikipedia, her); omkring 200 såkalte opprørere (menn og mannlige ungdommer) ble drept og omkring 600 irakiske sivilister (barn, kvinner og menn) ble drept, hvor 300 med sikkerhet var barn og kvinner, her. Offisielle tall på drapsoffer er ofte betydelig lavere enn de relle, skjemmer de seg for virkeligheten? Var dette en del av forberedelsene for Israels Nye verdensorden? Ruinene taler sitt språk, vi ser de i Libya, Syria og Irak. Og nå også i Ukraina. «Krigståka» er bare et løgn for å kunne myrde, sier Massey i videoen (her) , og etterlyser dermed en klar og tydelig justis. Originalartikkel, her.
Om bakgrunnen til irakkrigen av den kanadiske jøde Henry Makow: – Likevel i fjor utbasunerte Haaretz, en israelsk avis: «Krigen i Irak ble unnfanget av neokonservative intellektuelle, de fleste av dem jødiske (khazarjødiske, her) …Dette er ikke lenger en akademisk øvelse, sier en av dem. Vi er ansvarlige for det som skjer.» De nykonservative intellektuelle er agenter for Illuminati Rothschild-bankkartellet. Målet er å integrere Midtøsten i Den «nye verdensordenen» på bekostning av den amerikanske soldaten og skattebetaleren. En annen betegnelse for dette er «imperialisme».
Rothschild-agentene som trakk Bushs tråder inkluderte Richard Perle, Paul Wolfowitz, Douglas Feith, William Kristol, Eliot Abrams og Charles Krauthammer. Bare Wolfowitz fikk forbigående oppmerksomhet i Moores film. Richard Perle og Douglas Feith var medlemmer av en tankesmie fra Likud-partiet som i 1996 anbefalte «Israel å forme sitt strategiske miljø som begynner med å fjerne Sadaam Hussein». 9-11-angrepet (her) var designet for å mentalt forberede amerikanere til å være «formere» av Israels strategiske miljø i Midtøsten. Se også «De sionistiske røttene til krigen mot terror», her, originaltekst, her. Jeg mener Makow har rett.
Bare engasjement bringer samfunnet vårt videre.