Forfulgt av rett-troende
Det er i vår tid skjeldent at forfattere blir forfulgt av myndighetene. I 1948 var statsadvokat Lauritz.J. Dorenfeldt etter Knut Hamsun og klarte å få ham idømt en stor bot, mens det han egentlig ville var å få erklært Hamsun sinnsyk og få ham tvangsinnlagt. Jeg takker Gudene for at det ikke gikk.
Siden fikk Agnar Mykle en dom i retten for boken Sangen om den røde rubin; flere deltagere i den saken klarte å få en fornuftig avrunding på den. Jens Bjørneboe var mislikt av de samme sentrale maktpolitiske kretser, særlig hans bok om rettsoppgjøret, Under en hårdere himmel falt ikke i god jord. Siden var det mer eller mindre stille på den fronten.
Men dorenfeldtene forsvant ikke. De har i det stille virket fra sine skjulested i det norske samfunn frem til idag. Den politisk korrekte mening er deres verk, og deres maktgrep sitter først og fremst i sentrale deler av statsapparatet. I 2022 ble det åpnet jakt på en forfatter i kystbyen Haugesund, via stråmenn. Det var denne jakten Frode Barkved sluttet seg til.
Det politisk korrekte, forhistorien
Det begynte merkelig, et innlegg i Haugsund avis, forfattet av noen som sto fullt og helt inne i Woke og Prides idealer, det nye «ultramoderne» livssyn, det nystatlige. Før pandemien fantes ikke noe «statlig» livssyn, nå hadde vi det på ett brett, Pride og Woke. Brødrene hadde begge satt sitt navn under brevet, brødrene Holtsmark. Siden en av dem sto nært Forsvarets høyskole og brevet var skrevet i et for oss nordmenn fremmed woke-språk, var det nærliggende å anta at brevet egentlig var forfattet av en ansatt i en sentral posisjon på Forsvarets høyskole, kanskje sogar som norsklærer, en som allerede hadde identifisert seg.
For brevet var mildt sagt en underlig hendelse, artikkelen om den ikke navngitte steinerskolelærer var som et skudd ut i tåkeheimen, midt på mørke natten. Men innholdet var kjent. Temaet mellom linjene var konspirasjoner eller rettere sagt, Politisk korrekthet. Brevet gjorde et dypt inntrykk, da brevet nettopp var formet slik, hver setning var full av nettopp det politisk korrekte, kjønnsløst. Et slikt brev pekte da på den sentrale plassering Forsvarets høyskole hadde i myndighetenes pandemi- og vaksinestrategi, noe jeg inntil da ikke hadde visst noe om, at militæret var involvert. For det var åpenbart pandemien og vaksinene det gjaldt.
Forfatteren må ha ant vinteren 2019 at noe var i gjære og hadde boken om tvangsvaksinering ferdig til salg våren 2020. Det falt nok Forsvarets høyskole tungt for brystet, for myndighetene hadde nettopp satt igang forberedelsene til den store folkevaksinering som skulle begynne for fullt i januar 2022. En «tilfeldig» hendelse, en skjebnesvanger utgivelse, forfatteren hadde uten forvarsel kastet en svær skiftnøkkel i statsmaskineriet, han advarte mot å tro på vaksinering, for myndighetene et gedigent helligbrøde. Han var den omtalte steinerskolelærer, etter woke-grammatikken kalt hen i artikkelen, les avisinnlegget til brødrene, her.
Det var slik jeg oppfattet forhistorien som var grunnlaget for Barkveds klagebrev, les her. Som utgangspunkt for en besvarelse til Barkved, passer utsagnet om at de fleste steinerskole-lærere ikke lenger interesserer seg for antroposofi, artikler om temaet, her og her. Siden dette har blitt en realitet, er steinerskolene for mange blitt en alternativskole på linje med andre alternative skoler, som Montessori, kristne privatskoler, internasjonale skole m.fl., de fleste uten betydelig åndelig kraft og finansiert av den norske stat.
Den politisk korrekte Steinerskole
Og det eneste steinerskolene har igjen av åndelig substans idag, sett bort fra enkelte lærerindivider hvis skjebne og biografi har gitt dem mere enn gjennomsnittet, er den geniale timeplanen Rudolf Steiner selv utviklet i 1919, altså for over 100 år siden. Resten av innholdet er det lærerne setter ut i skolens liv i «beste mening», tatt litt herfra og derfra, men ikke utfra et systematisk erkjennelsesarbeid, som mange uttalt ikke ønsker seg. Dette var en utvikling som etter min mening begynte i det øyeblikk skolene fikk statsstøtte. Resultatet av en slik utvikling ser vi idag, den «politisk korrekte» steinerskole, en privatskole med lydige lærere som tok imot myndighetenes dekret som en troserkjennelse, som utførte til punkt og prikke det myndighetene (an)befalte.
Det var som om se geniale pedagogiske grep grunnet i den enkelte lærers erkjennelse i løpet av årene dø stille hen; mange lærerers hoder ble glattbarbert, uniformene kom på, alt fikk et likt ytre, på barn som på voksne. Kanskje hadde vi ikke vært voksne nok til den store oppgave, kanskje var vi ikke modne nok til å tørre å være lysbærere for hverandre?
For å få belyst Barkveds brev om konspirasjoner, er ingen bedre enn André Bjerkes engasjement for nettopp antroposofien, godt beskrevet av Peter N. Waage i boken André Bjerke i Kampens Glede. Bjerke og hans nærmeste fektet de viktigste kamper for norsk åndsliv, kamper for åndslivet som mange av oss lever godt av ennå idag, en bevisshetskamp, de politiske maktfolk i landet etter krigen hadde ikke en sjans å stå opp mot disse godt utrustede krigere. Men deres slagmarker var ikke på gateplan, men på et annet, et bevissthetsplan. Det er her høvisk adferd, ridderlighet og de kongelige høyheter hører hjemme.
Det var også her folk som Asbjørn Dyrendal og John Færseth hoppet av, referansepersoner i Barkveds artikkel og antagelig også i argumentasjonen, for slikt var ikke noe for dem. Begge hadde brukt mye av sin livstid i kamp mot alt som smakte av kristenmanns blod. Pussig at en mann som Barkved gav folk som disse kjellermennesker ordets makt. For det var de kristne sosiale idéer som var de helt sentrale elementer i steinerskolenes pedagogikk, på samme vis som idéene bak opprettelsen av de aller første sykehus i middelalderens kloster, en helbredende pedagogikk, noe som taler woke-ånden, hvis tildekkede fundament er destruktivt, rett imot.
André Bjerke var en sporhund etter hendelser som lå tildekket, dvs ikke tilgjengelig for øyet, men skjult for de fleste av oss. Han var en lidenskapelig engasjert detektiv på jakt etter det sannferdige. Dette talte til tusenvis av nordmenns hjerter, også mitt. Kriminelle handlinger hvor det hadde skjedd justismord kom under lupen, han arbeidet meget grundig og tok seg tid til å endevende hver sten, for livet selv var ham alvorlig.
I Fasting Torgersen-saken om skyldspørsmålet vedrørende mordet på den 16 år gamle Rigmor Johnsen i 1957, skriver Bjerke følgende om boken til VG journalist Michael Grundt Spang (1973, s.686): «Her får man for første gang – oversiktlig og i klar sammenheng – en komplett, journalistisk briljant redegjørelse for aktoratets hypotese om det grufulle som skjedde i Skippergaten en desembernatt for mer enn 15 år siden.
…At denne hypotese er så fantastisk har jeg hittil ikke visst; selv ikke Jens Bjørneboe har maktet å tegne et så avslørende bilde. Jeg må si det som det er: Først efter å ha lest Grundt Spangs bok er jeg blitt helt overbevist om at Torgersen soner straffen for et mord han ikke kan ha begått» (Torgersen ble løslatt i 1974, etter 16 år i fengsel, Aftenposten, her).
Et slikt engasjement som Bjerke utviste, er ubetalelig, hadde vårt samfunn hatt mange av disse, er jeg sikker på at forbrytelser som denne ikke hadde skjedd ofte: For mordet i Torgersen-saken i 1957 var forbausende likt mordet på vakre Shada Al-Bargouti i 2019, 16-åringen som i Barnevernets varetekt i Stavanger ble funnet myrdet, de kalte det selvmord, det skjedde mens Bent Høie utøvde overoppsyn som helse- og omsorgsminister (om saken, se video, her, rapport her).
Men hvem vil beskjeftige seg med dette og løfte det opp i dagslyset? Hvem vil belyse det som var tildekket av bortforklaringer og løgn? Andre enn Rune Fardal og Rodgeir Vinsrygg, begge hadde fått saken kastet rett i fanget. Politiet hadde fått beskjed fra oven om å holde seg unna, vi skjønte at noen høye politiske topper var involvert. Derfor er det passende og verdt å nevne, at ikke bare politisk styrte hendelser i våre samfunn bør undersøkes alvorlig, men også andre sider av livet, for livet er vår helligdom og mangesidig og fortjener grundighet.
I løpet av århundreder har begrepet okkultisme utviklet seg, et ord som peker mot noe som ligger skjult, som tradisjoner for det skjulte på mangt et livsområde, ikke bare i politikk og frimureri, men også Antroposofien har sine viktigste kammer i det skjulte.
Det personlige initiativ kan hente det frem. Som Johannes sa det: «I min fars hus er det mange rom» (Joh. 14.2). Dette betyr etter min oppfatning, bevissthetsrom, hvor man kan befinne seg, man kan komme dit. Og vi kan gjenfinne spor av nettopp dette i de enkle ting, ofte i form av symboler, som verdifulle perler og skatter i poesien og litteratur. Bjerke var inne på det. Han visste om dette. Han lot det skinne imellom linjene.
Nødvendig realitetssjekk
Modernistene ligner dagens materialister, mange av dem fullstendig blinde, de ser ikke hva som utspiller seg politisk og sosialt, fordi de ikke lever i nuet, men bærer på gamle forestillinger om det som binder verden sammen. De har droppet å teste seg selv regelmessig om de fortsatt oppfatter virkeligheten som det den er, en viktig oppgave, men likevel velger de å gå rundt og ingenting begripe. Men er ikke virkeligheten det livet dreier seg om, koker det ikke ned til det helt enkle? Til virkeligheten?
Og mange hadde over år droppet den åndelige vårrengjøring, hvor man satte alle vinduer på vidt gap og slapp inn den friske luft til gjennomlufting? For virkeligheten kunne man bare møte i samvær med andre mennesker, og uten dem, seilte man ufrivillig sin egen sjø, og bare gudene visste da hvor man da landet, kanskje på en eller annen holme, på et eller annet ensomt skjær. For det dreide seg om korrekturens avgjørende betydning: Var det ikke nettopp dette som hadde skjedd så mange aleneboende som ikke hadde en egen familie med barn å slipe sin virkelighetsoppfatning på?
Vippepunktet for Barkved synes å ha vært pandemien og myndighetenes ønske og krav om befolkningens vaksinering. Det synes som om det var her Barkved gjorde sine valg. Han formulerte ingen treffende spørsmål. Han lot ikke sin kunnskapstørst og vitebegjær få fritt spillerom. Nei, han fulgte med på fjernsyn, slukte dagsavisenes påstander og mente at de som ikke gjorde det, var på feil spor, slik også myndighetene hardnakket hevdet.
Det var myndighetenes talerør som sikkerhets skyld hentet frem begrep som høyreekstrem og konspirasjonsteoretikere. Og Barkved ble en trofast lagspiller på Helsedirektoratets, departementets og regjeringens parti; kanskje lot han seg også presse av brødrene Holtsmark, av dagsavisen Klassekampens redaksjonelle synspunkter, av den kjente advokat, for dette var alle folk med både titler og faglig tyngde. Det var slik jeg forsto hans artikkel.
Han så bort fra følgende hendelser
SMS’ene som forsvant hos det norske helsedirektorat, helseminister og helsedepartement. De var å betrakte som offentlige dokumentasjon, underlagt offentlig lovgivning i håndtering. Fra Nettavisen, her, fra Aftenposten, her, fra Steigan, her, men ikke bare i Norge, også i Danmark, hvilket for meg betød at bakenfor var det WHO som hadde regien, om den danske statsminister Mette Fredriksens sak, her.
Regjeringen Solberg som søkte om 100 år hemmelighetsholdelse av alle regjerings–protokoller om pandemien og vaksinenering. Om Bjørn Guldvog, Helsedirektoratet, her. Utvidet taushetsplikt for regjering og koronakommisjonen, 16/7/2020, de søkte om 100 års hemmelighold, her og her.
At de virkelig bad om dette, var et sjokk for meg. De hadde altså noe å skjule. Og det var av et slikt omfang at de satte igang et stort offentlig apparat for å få loset dette sikkert i havn. De gjorde det åpent, rett foran øynene på oss alle. Hvor trodde de egentlig at de befant seg? Var de fanget i troen på den adelige hierarkiske samfunnsorden hvor de, aristokratiets utvalgte, sto øverst og befalte folket der nede på bunnen, plebeierne, hva som var rett og galt, hva de skulle få høre og hva som skulle forbli hemmelig. Det så faktisk sånn ut. Våre politisk valgte ledere hadde samstemmig gått ut av virkeligheten.
Vi ble vitne til en brutalitet, skjeldent sett i verdens offentlighet, denne gangen fikk vi se CCPs handlinger som skulle skape frykt: Chinese Government Capturing People with Wuhan Flu, se her og her. Videosnuttene som ble vist internasjonalt fra Wuhan og kanskje andre kinesiske byer av folk som ramlet sammen i gatene, av myndigheteter som sveiset igjen dører til familier i deres blokkleiligheter slo ihvertfall meg med skrekk og gru. Se video: her og her. At folk falt om på gatene i Kina dreide seg om for meg å skape frykt, internasjonalt, videosnuttene gikk over hele verden på noen få dager, men ved ettertanke dengang kjente jeg ingen sykdommer som fikk folk til å falle om på gatene, det kan ha vært skuspill, men det kan ha vært forgiftning eller bruk av biovåpen, se her. Kinas kommunistparti sto aldri tilbake for noe.
For meg hadde dette ingenting med sykdom å gjøre, men var et regissert skuespill, hvor myndighetene ikke gikk av veien for drap av sine borgere, for å ha noe skrekkelig å vise frem. Det var den styggeste misbruk av statsmakt, brutaliteten var den samme over hele verden, ekstrem, med samme karakteristikk, den samme som ble gjennomført under og etter revolusjonen i 1917 i Russland, for den som hadde studert dette nærmere. Barkved fattet aldri mistanke til at Event 201 (se her og her), som fant sted i oktober 2019 i New York, kunne være et tegn på forhåndsplanlegging og et plott av gammelt kommunistisk merke.
Barkved fattet heller aldri mistanke til avisoppslagens fete overskrifter i ukesvis etter 11. mars 2020, hvor det eneste som kom på alle avisers forsider var antall smittede, heller ikke PCR-testen, nøkkelen til smitten, hvis oppfinner Kary Mullis, detaljert hadde kunnet beskrive hvorfor den var ubrukelig til å diagnostisere infeksjoner, som han selv sa: «You can find anything, in anybody»; han mente at man kunne vri og vende på resultatene som man ville, se video hvor Mullis svarer på spørsmål, her.
Barkved viste kanskje ikke at tidl. departementsråd Bjørn Inge Larsen (fra tidsskriftet Dagens Medisin, her) allerede under svineinfluensa i 2009 var en sentral person, nå plassert langt fra skyttergravene på et halvmørkt kontor i Helsedepartementet, slik at færrest mulig, etter min oppfatning, skulle få med seg at han også denne gangen var sentral, den grå eminens. Svineinfluensaen var tenkt å skulle føre til nedstengninger, husarrester og massevaksinering. 43% av den norske befolkning tok vaksinen, Pandemrix, etter hva jeg husker. Over 300 ble skadet av narkolepsi, mange var barn og unge, flere ble alvorlig skadet. Også denne vaksinen var hasteutviklet.
Svineinfluensaen ble stoppet av flere som skjønte hva som var på gang, blandt annet av den tyske Dr. Wolfgang Wodarg (hjemmeside, her), dengang leder av Europarådets helsekomite, men også andre gjorde en betydelig innsats, som journalist Jane Burgermeister (artikkel, Nyhetsspeilet, her).
Barkved gennomskuet kanskje heller ikke løgnene helsedirektør Bjørn Guldvog serverte den norske offentlighet på NRK fjernsyn i beste sendetid om antall vaksinerte i Norge, høsten 2022, at 95% av den norske befolkning var allerede vaksiner, de som ennå manglet skulle ved hjelp av NRKs mediemakt få føle at de var noen «sinker».
Det riktige tall dengang lå kanskje rundt 65%, som de relle tallene var i England på den tiden.
Skal vi møte våre statsansatte og ledere med positivitet og tro dem på deres ord, eller har de kanskje ikke vært ærlige? Jeg mener det siste. De hadde noe meget viktigere å fremme, men som de ikke ville snakke åpent om. Prosjektet Event 201 passet som hånd i hanske med kommunistenes internasjonale strategi. Det hadde kommunismens fingeravtrykk som med sine fangarmer langt inn i de vestlige lands statsapparat, tok seg til rette. Uten lang tids forberedelser hadde det ikke vært mulig. Det var et internasjonalt komplott, mange gjennomskuet dem (hør US-Senator Ron Johnsen, fra 13/8-23, her og her). Men ikke flertallet.
I respekt for Barkveds integritet, holdt jeg muligheten åpen for at han kanskje hadde rett. Det var før jeg begynte arbeidet med hans artikkel; for kanskje var hans forståelse av myndighetenes handlinger sannferdig? Selv om de kinesiske videosnutter hadde slått meg i bakken, for det var et dramatisk nyhetsstoff, jeg hadde ikke glemt Event 201. Det hadde kunnet være sant. Men da det i tillegg kom frem at våre NRK, VG og Dagbladet samt lokalaviser brukte frykt som sitt første utspill, skjønte jeg at dette ikke kunne stemme, for hva slags myndigheter skremmer sin egen befolkning … og stemte det ikke, så lå det noe annet bak, noe som var dem viktig, for de hadde satt et stort og omfattende apparat i bevegelse.
De omtalte brødrene mente antroposofene skulle slutte rekkene, forsto jeg, slik det ble nevnt senere i debatten (les Smittsomme teorier, her). Barkved gav i sin artikkel i Samtiden inntrykk av å mene det samme. Selvfølgelig kan både de og han det, det er deres fulle rett (les Rusk i rørsla, her). Men å bruke begrepet antroposofi i denne sakssammenheng, er feil. Ikke bare er det feil, men det er også et skudd i tåka, på måfå. Da hjelper det ikke engang med innlegg i avisen Klassekampen, Schibstedts Haugensund avis eller antroposofenes Libra. For her har de skutt langt over mål. En ting må nevnes:
Mange med meg har blitt inspirert av Rudolf Steiners Antroposofi. For mitt vedkommende gjaldt det først og fremst Steiners forståelse av frihet, siden en sannferdig og dyp forståelse av kristendommen, en helt annen og langt mer dyptpløyende og omfattende enn jeg hadde møtt tidligere. Dette fikk jeg møte gjennom personligheter i steinerskole- og den antroposofiske bevegelse. Steinerskolens spirituelle kjerne var som å få oppleve en levende kristendom jeg ikke hadde møtt noen andre steder. Her kunne man finne det spirituelle grunnlag for den moralske oppførsel, for det moralske samfunn, den egne bevissthets bærebjelker. Men i redselen for marxistene og deres makt hadde mange valgt å stikker dette under en stol. Det tok lang tid for meg å begripe dette.
Forfatter André Bjerke har skrevet klokt, varmt og begeistret om dette, han var ærlig og åndsnærværende i sine iakttagelser, skjeldent. Etter min mening har han og miljøet rundt ham betydd uendelig mye for åndslivets kår i Norge under den tiden hvor marxistene søkte etter å få fotfeste i det norske statsapparat og samfunnsinstitusjoner, hvorfra de skulle utøve sine destruktive handlinger helt frem til idag. Her skriver Bjerke om grunntrekkene i Steiners Kristologi (s. 365): «Han (Bjerke) innleder med å hevde at de «vil få de gamle respektable teologer til å knytte hånden fast og sint om sin bibel»:
En umåtelig strålende jegkraft
Kristus er, sier åndsforskeren, en umåtelig jegkraft, summen av bevissthetsenergien i kosmos, solvesenet, som på et bestemt historisk tidspunkt er inkarnert i en jordisk skikkelse. Man må ikke her la seg forvirre av den utbredte, sentimentale og kvalmende forestilling om Kristus-skikkelsen, Lutherstiftelsens Jesus som trefarvet bønnebokomslag, oljetrykk-ynglingen med de foldede hender og det himmelvendte, sjelfullt svømmende blikk, » skriver Bjerke. Det tok mange år før jeg begynte å ane at dette dreier seg om sannhet og bevissthet.
Det var nok derfor egenrådige folk hadde det lettere å få tilgang til Steiners tanker. For fellestrekk hos de jeg hadde møtt i bevegelsene var at de tenkte selv, var opptatt av en indre frihet og av livets alvor. Ingen av dem sluttet noen gang noen rekker mens de var i live, såvidt meg bekjent. Jeg beundrer deres egenrådighet den dag idag.
Den sannhet hver enkelt fant, var orienteringen som gav veien. Den var som vinterstormenes brøytestikker som ofte ble borte i snødrivet, men så du bare skyggen av dem, var det nok, for da visste du hvor veien gikk. Dette var folk som hadde ryggrad, hadde moralske formkraft, som viste andre mennesker veien bare ved sin være- og tenkemåte, noe som gledet undertegnede som dengang med skjebnen i venstre og livsappetitt i høyre snublet over deres livsvei.
Det var først i en slik sammenheng jeg innså hva slags katastrofer løgnen utgjør for ungdom som orienterer seg, for der hvor det skulle være noe, var det dørgende tomt. Bjerke var en talsmann for sannheten: «Du vil vel forundre deg over at jeg ofrer en så bred plass på dette kosmologiske hjernespinn; du vil finne det besynderlig at jeg i det hele tatt har orket å beskjeftige meg med slike virkelighetsfjerne spekulasjoner.
Antroposofene er jo tydeligvis en sekt blant mange andre i denne forvirringens tid, en menighet av «de siste dagers hellige», en gruppe forskrudde svermere og eksegeter, – hvorfor vie sin oppmerksomhet til denslags» (fra s. 365).
For det kan enhver iaktta som åpner døren inn til dette selskap. Jeg fikk mange år sammen med alle slags mennesker, og fikk lære mye om mangt, manges utsagn glemte jeg ikke, men forsto likevel ikke sammenhengen utsagnene hadde stått i før det hadde gått mange år. Ved tilbakeblikk har dette vært en kunnskapsvei, en vei hvor man samler skatter, akkurat som i eventyrene, hvor fattiggutten Espen Askeladd finner en skosåle, men ikke aner hva han skal med den. Og noen har hjelpere som uventet dukker opp og peker på nye, skjulte skatter, mens andre finner lite, mindre og kanskje ingenting, langs sin livsvei.
Derfor er det helt urimelig å snakke om konspirasjoner, men kanskje kunne man kalle dette å være akterutseilt. Man har blitt stående igjen på brygga, i den gamle verden, mens båten seilte videre mot nye oppdagelser, og det er en mer eller mindre normal foreteelse som har truffet mange av oss; vi trodde på dette eller hint, men så viste det seg at det ikke var sant, alikevel.
Virkelig kunnskap
Virkelig kunnskap har noe hemmelighetsfullt ved seg. De fleste av oss flyter omkring i livet på en flåte av propaganda og har ingen sans for virkelig kunnskap, men må opparbeide dette kanskje gjennom mange smertefulle konflikter, ubegripelig mye motstand eller også alvorlig sykdom; den antroposofisk bevegelse tiltrekker seg mange som begynner sin kunnskaps-søken som troende. Men det er da også helt normalt og fint. Tro er tillit og kan være de viktigste byggestener.
Sånn sett var André Bjerke ikke bare av stor betydning for mitt liv, men også for mange andre. Han var en skikkelig klippe i brenningen. Som jeg ser det idag: Det norske samfunn hadde stått meget lengere inne i et statstyranni, hadde det ikke vært for ham og hans nærmeste.
Etter min oppfatning finnes ingen «konspirasjonisme», som Barkved hevder, men det finnes en kunnskapsvei hvor folk står på helt ulike steder. Det hjelper ikke å true, banne og hytte med neven for å få beveget folk på denne veien, det er det som er så velsignet, man kan bare gå den i full frihet og med ettertanke. Men noen ganger har ettertanken ingen kraft og da heller ingen innflytelse. Da kan det ta lang tid før man kommer til en erkjennelse. Kunnskap forutsetter nyskjerrighet, vitebegjær, evne til å kunne formulere gode spørsmål, du skal være godt våken for å kunne det.
Hendelsene rundt pandemien gav anledning til å stille dem, for hendelsene traff mer eller mindre alle mennesker som hadde tilgang på aviser, fjernsyn eller internett. Men pandemiens følgesvenn, vaksinasjonen ble en hengemyr for mange. For her ble det truet på alle plan. Det var i kjølvannet av den at presset oppsto, press til å la seg vaksinere med en eksperimentell og som det skulle vise seg, farlig gen-blandning som ikke engang fortjener navnet vaksine. Det var ikke vanskelig å forstå, det var bare å iaktta omkring seg.
Det var WHO og miljøet bak, som brukte de forskjellige nasjoners helsemyndigheter til å være deres egne talerør og snakke deres språk, et språk hvor frykten var det aller første som ble lansert. Der befant seg også de sentrale spillere som var interessert i å tjene de helt store penger direkte fra statskassene: For hva hadde Bill Gates, Tony Fauci og Erna Solberg til felles: De hadde investert i vaksiner, les artikkel hos Steigan, her.
Konspirasjoner og stygg offentlige mobbing
Det finnes ingen konspiratører blandt vanlige folk, men de finnes i det politiske liv, i de kongelige hoff og i statsapparatenes mange irrganger, hvor man høyt oppe bruker tid på å planlegge andres undergang, men bare fordi man ikke lenger pleier et åndsliv som skaper den nødvendige høyde under taket. Begrepet konspirasjons-teoretiker er helt ubrukelig og hører først og fremst hjemme under hersketeknikker, et underkapittel under temaet mobbing.
Dette ble presentert den vestlige verden etter at John F. Kennedy ble myrdet i 1963 for å kunne tvinge tvilerne til å knele. Dette er en teknikk som også ble flittig brukt av NRK, Dagbladet og VG under covid-pandemien og etter introduksjonen av det de kalte covidvaksiner, særlig da mange hadde skjønt fryktaspektet og derfor valgte å avstå.
Det var da den offentlige mobbing ble satt inn, vi husker det; de som hadde valgt å være velsignelsen foruten ble kalt antivaxxere, vaksinefornektere og vaksinemotstandere. Pinlig at mange tenkende, voksne folk i ansvarsstillinger gikk på slikt. Det vitner om et lite utviklet åndsliv, det var hjelpeløst og svakt, båret av indre skrøpelighet. Så altfor mange hadde følt på det å bli presset inn i noe man ikke hadde villet. Og mobbingen gikk videre. Sykepleiere, hjelpepleiere, men også leger mistet sitt levebrød, hvor langt ned gikk det an å synke (se her, her).
Hadde ikke verken brødrene Holtsmark, Barkved eller den kjente advokat fått med seg de manges helt unødvendige lidelser, lidelser forårsaket av nettopp flertallets tro på Den politiske korrekte mening samt brutale avvisning av den enkeltes personlige frihet?
For Barkveds brev var en redegjørelse sprunget ut av Den korrekte politiske mening, offentlig introdusert det norske samfunn gjennom Anders Behring Behring i sitt Manifest av 2011 (kan lastes ned, her, søk på «politically correct» gir resultater). Den korrekte politiske oppfatning var det velkjente kommunistisk grep på undersåttene (her). At ABB ble gjort til talsmann for dette, betyr ganske enkelt at maktmiljø i Norge sto bak ham.
Marxistene har oppholdt seg lenge også i vårt land og alltid arbeidet flittig på statsnivå, mange skjult som «muldvarper», som Jens Chr Hauge. Arbeiderpartiets grunnleggelse i 1887 var deres første store skritt utad. Deres senere avleggere Rødt, SV og MDG var alle marxistisk styrte politiske partier og inspirert, akkurat som LO, alle skulle alle fungere som avledningsmanøver, folk skulle tro det var noe annet enn det det var.
Det var Den politisk korrekte mening Frode Barkved, brødrene Holtsmark og den kjente advokat markedsførte. De viste seg uinteressert i frihetens begrep og dets betydning, deres handlinger vitnet om det, for var ikke respekten for den enkeltes frihet som blåst vekk i samme øyeblikk som de trådte ut i det virkelige liv? Det er et faktum som burde ha stor betydning og burde vektlegges. De ville at vi alle skulle slutte rekkene med flertallet og med myndighetene, de arbeidet dermed for å fjernet den enkeltes personlige frihet og også den enkeltes personlige ansvar. De opptrådte som det totalitære samfunns utsendte medarbeidere.
Andre for meg viktige bidrag i debatten: https://steigan.no/2023/08/den-store-konspirasjonsjakten/ og https://fjeldsaa.wordpress.com/2023/08/17/apen-kommentar-til-frode/