Hva slags folk har vi på Stortinget? Arbeider de for de som har valgt dem, eller er de ansatt for i det skjulte å arbeide for EUs politiske mål som i virkeligheten gir våre realverdier, våre virkelige ressurser til Europas rikeste familier? Er det en reell forskjell mellom partiene, er ikke AP og H strikket over samme røde lest; les bolsjeviker? Er det ikke de som har befolket vår nasjon med gråe mennesker, alle klippet over samme kam?
Norge er ifølge grunnloven fortsatt en kristen nasjon, men har landets kristne ennå en reell politisk makt som vil landets innbyggere vel? La oss kaste et blikk på AP-mannen Terje Aasland fra Telemark:
«Terje Aasland er en grei politiker å ha for å herske over Grenland fra Oslo. Han er yrkesutdannet som el-kraftmontør og har hele sin yrkesaktivitet utenom politikken derfra. Han er inhabil med hensyn til det skadelige prosjektet som handler om å elektrifisere Norge mest mulig. For Aasland er det profesjonelt naturlig å tenke at strøm må til for å drive norske byer, selv om han i Brussel bruker gass som energikilde uten å reflektere over det.
Et skremmende faktum i Norge – som ingen media skriver om fordi de selv har altfor mange uvitende ansatte – er at uvitenhet ofte regnes som et fortrinn når man skal være midlertidig eksekutiv på høyt statlig eller halvstatlig nivå. Terje Aasland hadde ingen egenkompetanse på energifag da han ble energiminister. Han hadde ikke noe valg annet enn å forholde seg til andres utsagn og påståtte erfaringer. Og når han avslutter sin eksekutive energivirksomhet, vil han heller ikke ha lært noe grunnleggende om energi, på grunn av alle forstyrrelser underveis.

Og dersom Aasland er en typisk norsk politiker, så vil han finne det klokest å unnlate å sette seg dypere inn i energifaget når han slutter som statsråd.
Det å ikke ville vite noe har i Norge en ubehagelig høy status, fordi Norge er et ekstremt kompartmentalisert land. Så ille er det at de fleste nordmenn ikke engang kjenner begrepet kompartmentalisert. Da tenker vi på autopilot slik, eller når vi selv ikke gjør det, kjenner vi alle noen som gjør det:
- Jeg er i god tro, tro meg. Jeg gjør det jeg skal som ansvarlig borger i grei jobb, som jeg vet at jeg har jobbet for å få. Dermed kan det jeg gjør her og nå, ikke brukes mot meg i ettertid. Jeg vil med hånden på hjertet kunne fastholde: Jeg gjorde det jeg skulle. Jeg gjorde så godt jeg kunne.
Det verste er at disse holdningene – som ofte pakkes litt inn – er subjektivt helt ærlige, trygt emballert og tykt konsensus-dekket.
På engelsk har man uttrykket «need-to-know basis» som uttrykker hva kompartmentalisering i sin ytterste konsekvens er: At man utfører konkrete handlinger der og da ut fra hva man får vite rett før man trenger det (utdrag fra et privat brev skrevet av en universitetslærer).»
https://dictionary.cambridge.org/dictionary/english/on-a-need-to-know-basis#google_vignette
Toppfoto, her.