Stikkordarkiv: statsminister Jens Stoltenberg

Makten, Kontrollen og Bakteppet

Makten, kontrollen og bakteppet

Arbeiderpartiet har vært det ledende politisk parti i Norge etter krigen og frem til idag. De har først og fremst frontet sosiale idealer, likestilling og likeverd. Men AP har forandret seg, sterkt. Breiviksaken viser litt av det annet AP. Her blir det tydeligere hvem de egentlig er idag og hva de egentlig representerer. Kanskje kan vi gjennom dette også se klarere hvem de egentlig har vært? For de har overdrevent sterke føringer i rettsaken. Meget sterke. Spørsmålet er hvorfor det er nødvendig for et stort politisk parti? Ble ikke AP angrepet, ifølge Raymond Johansen? Skulle ikke AP være vanlige ofre? Men det er de ihvertfall ikke! De styrer rettsaken som om det var et tankskip i den smale Suezkanal. Dommer Arntzen tillater ikke engang spørsmål fra bistandsadvokatene som går utover tilregnelighet og fanatisme. Det er ikke verst. Rettsvesen, kaller de det og henviser til 22.julikommisjonen, også egne folk. Presset har nok vært hardt. Jeg forstår det. Da jeg så at riksadvokat Busch var sterkt nervøs i interju i Dagsnytt 18, 4/6-12, skjønte jeg at det sto meget på spill. Og slik må det være. For Busch er myndighetenes representant, satt i stolen av Jens Chr.Hauge. Han har gjort det han har blitt bedt om. Og denne gang har sentralstyret i Arbeiderpartiet spilt høyt. Fallhøyden begynner nå å vise seg. Nå er jo ikke AP de som taler sannhet. De arbeider etter en kommunikasjonsstrategi. På godt norsk betyr det stort sett løgn. Så rykket de nå ut med sitt hemmelige utvalg som arbeider uten protokoll eller møtereferat angivelig fordi det som skjer der er bare koordinering og organisering. Så , en syklubb? Du kan være sikker på at det er nettopp det stikk motsatte som finner sted.  

Klipp riksadvokat Tor-Aksel Busch fra Grosvold i Dagsnytt 18 4/6-12, tillagt egne utsagn: 

jeg har sovet jævlig dårlig denne vinteren…

 

men det er klart…

 

ballen gikk nesten i mål ved første forsøk…


Sitat Per Egil Hegge «De Suverene», side 20: «9.februar 2012, en dag som kan bli en merkedato i norsk rettshistorie, tilkjennega imidlertid riksadvokat Busch at det kanskje alikevel ikke var slik at saken var avgjort i og med at to sakkyndige hadde kommet til, og syv av deres nære kolleger og venner hadde strødd sand på konklusjonen: SIktede måtte unntas for straff. Som vi skal se, hadde Busch inntil da nokså bombastisk fastslått følgende: De som mente det var påkrevd med nye sakkyndige, og at en annen konklusjon eventuelt kunne åpne for å prosedere på at siktede var tilregnelig, tok fullstendig feil. Nå utelukket han ikke at det kunne komme på tale å revurdere denne holdningen hvis det under rettssaken skjedde noe som tilsa det (sitat slutt)». Dette betyr, Herr Busch, at du glir unna, som en sleip fisken i tareskogen, gjennom ditt velpleiede språk, spekket med fine uttrykk og veloverveide formuleringer. Du hopper fra den ene stenen i den brusende elv, til den andre, i håp om å komme tørrskodd over. Spørsmålet er hva det er som er drivkraften i deg, Busch? Hvorfor vil du ha Breivik på frifot? Hva er ditt motiv, Tor-Aksel? Hvem har beordret deg, var det kanskje Statsministeren? Er det Raymond Johansen eller Pål K. Lønseth som trekker i trådene? For det begynner å bli klart at Arbeiderpartiet har hensikter her. Langsomt begynner vi å ane et annet landskap sive opp i overflaten.    

 

vi klarte det nesten, for å si det mildt, for …

 

vi er jo alle utilregnelige og tilregnelige…

 

jeg har også brassespark på lager, bare vent…

Under kapittelet ‘Ingen tvil, men’ skriver Hegge på side 59 (sitat): «Dermed lot det til at aktoratet alene, på grunnlag av en lovfortolkning som Oslo tingrett, Borgarting lagmannsrett og Høyesterett hadde avvist, og som professor Anne Robberstad betegnet som dum, ville forsøke å få Behring Breivik betraktet som utilregnelig. Aktoratet lå dermed an til å bli den eneste instans som ville gå inn for å prosedere på noe som strafferettslig setter til siktedes fordel fordi han da formelt blir å frikjenne. Dette er blitt ganske absurd – selv om riksadvokat Busch 9.februar skaffet seg en slags åpning ved å uttale at det er tenkelig at man ved hovedforhandlingenes slutt i juni kan prosedere på at han er tilregnelig. Da Riksadvokatens tiltalebeslutning ble kunngjort knapt fire uker senere, var det forbeholdet tatt inn» (sitat slutt).




jeg er ikke kommet så langt for ingenting, tro meg…

Jeg er stum av forundring over at både aktorat og Busch synes å kunne gjøre hva de vil, med motiver som ligger hinsides den vanlige borgers oppfattelsesevne. Det virker som om dommer Arntzen spiller med på samme lag. Det rare er: Ingen sier noe! Som om noen bak holder i trådene og alle på scenen er marionettdukker, hengende fast, uten egen vilje eller erkjennelse, i alle disse tråder. Nettverk, heter det visst. Som et folk av fiskere vet vi også at det er ikke langt fra nettverk til garn. Og garn kan være djevelsk, da man kan bli sittende skikkelig forviklet og fast i det.

 


og tror du meg ikke, så kan du dra til h.

 

Ubegripelig uberegnelig

Det kan virke som om Tor-Aksel Busch har vært kongen på haugen altfor lenge. Nå sikter han på å bli keiser. Det lover ikke bra. Jeg tror ikke han blir en god keiser. Han ville blande seg inn i altfor mye han har altfor lite greie på. Han er nemlig ikke så nøye på kunnskapen. Det er makten han er sugen på. Per Egil Hegge skriver side 109 (Sitat ‘De Suverene’): «Riksadvokat Busch hadde da åpnet for å drøfte muligheten for å straffeforfølge pressefolk som offentliggjorde taushetsbelagt materiale. Han hverken foreslo eller forlangte straff, presiserte omhyggelig at han bare ønsket en diskusjon, men reaksjonen på hans høyttenkning fra journalisthold var forutsigbart fordømmende.» Kanskje er det dette man i psykiatrien diagnostiserer som ubegripelig uberegnelig?    

Den hemmelige 22.juli gruppen: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Den-hemmelige-22-juli-gruppen-6842248.html#.T8uFZ7Cfd0o

 

Dessverre er det vanskelig å gjette seg til hva AP egentlig holder på med. Hva er bakteppet de opererer ut fra? De har alltid vært usedvanlig maktglade. Men hvorfor da styre denne rettsak inntil det latterlige? Hvorfor bruke så mye energi på det? Hva vil de egentlig? Og så mye at selv Tor-Aksel Busch opptrer engstelig og usikker med hjertebank når han forteller at aktoratet er fornøyde, tilfredse og alle har gjort det ‘veldig bra’. Det er så iøyenfallende overfladisk at jeg reagerer sporenstreks med spørsmålet om AP har flere svin på skogen? For mord av 77 mennesker og 158 skadet er en meget alvorlig sak. At Anders Breivik i en slik situasjon, en grovskåret massemorder stilt for rett og dommer, føler seg styrket som om han var omgitt av likemenn, er dessverre helt tydelig og meget beskjemmende. Han glinser i de offentlige omgivelser. I tillegg leverte han en merkelig oppkonstruert historie om sin radikalisering: «En tyrker stjal min sykkelen da jeg var 7 år», som ikke fortjener den minste tillit. Dette styrker mistanken om at settingen er langt mere planlagt enn Busch våger å snakke om. Det er åpenbart langt mere mellom Breivik og AP. Og hvis det er slik, da står faktisk AP ansvarlig. Da handler AP etter en agenda med målsettinger det ikke kan snakkes høyt om.

Grosvold intervjuer Busch i Dagsnytt 18, 4/6-12: http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/850815/

AP prøver nok å styre sine undersåtter. Kanskje har enkelte av dem begynt å bli litt for selvstendige? Hva sier du til det, Arne Strand? Kanskje er de ikke til å holde i bånd, lenger? Tilregnelighet eller utilregnelighet, som om det var viktig. Bakgrunnene som førte frem til de fryktelig unødvendige drap den 22.juli 2011 er viktige. De virkelige motiver er viktige. Å få vite hvem som egentlig trakk i trådene ville vært viktig. Rett og slett sannheten. Det begynner nok å bli litt for varmt, nå. Problemet er ikke så mye rettssikkerheten, men det spill og manipulasjoner som finner sted bak i kulissene, Herr Busch. Det virker som om hele AP’s maktgulv begynner å vakle. Og det er stort, oppbygd som det er helt siden krigen. Aktoratet og dommere er jo fra egne rekker, ikke sant, de forskjellige kommisjoner, også. Det var bukten og begge endene, det? Det er iferd med å bli til en kraftig bumerang, Raymond Johansen. Kanskje sogar et harakiri for selveste det norske Arbeiderparti, hva mener du, Helga Pedersen? Dere har nok mye å henge fingrene i, akkurat nå! Du som gråt dine modige tårer. Dere synes å ha noen skikkelig store ugler i mosen, ugler som nå kan bli dyrekjøpte.

Et skritt nærmere galehuset’ av Harald Stanghelle: http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Et-skritt-narmere-galehuset-6842770.html#.T824qrCfd0o

Stoltenbergs Brave New World

Hva har skjedd med AP?

Nye toner fra statsministeren og hans arbeiderparti

Vår statsministeren ønsker nok å fremtre som en stor leder. En som trøster når sorgen er stor, en som med fast hånd fører folket fremover i tykt og tynt. En landsfader som Einar Gerhardsen. En som behersker retorikken og kan gjøre seg elsket av folket. Etter alt å dømme, ser han nok sitt kall som en kunst, en statmannskunst.

 

 

Nektet kongen å dele ut krigskorset: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10093386

 

Annerledes kan jeg ikke forstå hvorfor statsministeren skjøv Hans Majestet Kongen ut på sidenlinjen, da medaljer skulle deles ut til Norges krigshelter. Det vil si, lenge begrep jeg det ikke. Det virket merkelig og villet, men samtidig så ubehjelpelig klumsete. Han hadde vært statsminister i mange år, men aldri før gjort noe som avvek så tydelig fra protokollen. Først da statsministeren valgte å reise utenlands 17.mai 2012, skjønte jeg det. Av alle datoer han kunne reise på, valgte han datoen for landets nasjonaldag. Det var det andre signal. Han, statsministeren, markerte. Og han valgte å reise til et land ingen hadde tenkt på å besøke, Shetland. Han valgte ikke Litauen, Finnland eller Sverige. Nei, han valgte Shetland. Landet som består av 15 bebodde og 85 ubebodde øyer.

For dette besøket skyld forlot han Norge på landets nasjonaldag. Det var en demonstrasjon av vår statsministers tanker. Han viste i all offentlighet frem sin strategi. Men bare for de som har øyne for slikt. Avisene var forbauset og usikre, de visste ikke hva de skulle si. For her gikk norske kvinner og menn av huse, ikledd sine vakreste og dyrebare folkedrakter, med flaggets farger festet i knapphullene, glade, smilende og syngende samlet de seg sammen til tog som slynget seg gjennom tettstedenes gater til klangene av hornmusikk. Norges folk feiret nasjonaldagen som snart er 200 år gammel. Men den forutseende statsmann, det norske folks store leder, den høyt elskede statsminister snudde ryggen til, lukket dokumentmappen med tannbørsten og reiste til landet med de mange ubebodde øyer.

 

Statsministeren feirer 17.mai på Shetland: http://www.tv2.no/nyheter/innenriks/statsministeren-feirer-17-mai-paa-shetland-3784288.html

 

Det kan ikke sees annerledes på enn som en provokasjon. Det var i all sin ubetydelighet meget tydelig. Hva ville vår statsminister med dette? Slik jeg forstår dette underlige sjakktrekk, ville vår politisk valgte leder vise at nasjonalitet og nasjonalfølelse er «game over». Det har ingen betydning lenger. Det er ikke det fremtiden dreier seg om. Fremtiden gjelder en verden uten landegrenser. En ny verden. En verden uten pass. En verden med bare én regjering. En verden med bare ett folk. Vi kjenner idealene igjen. De er ikke nye. Amerikaneren Aldous Huxley kalte dette for «the Brave New World». Det som er overraskende er at AP har forlatt alle sine sosiale idealer. De har forlatt ideene om de enkelte landsmenns frihet. De har skiftet kurs. De har tatt andres ideer og tanker til sinebryst. For disse andre ideene er nemlig alt annet enn sosiale. Disse andres tanker representerer det stikk motsatte av borgerens frihet. 

 

Statsministeren signaliserer at:

Arbeiderpartiet ønsker å fjerne den norske konge.

De ønsker å oppløse grensene for vårt land.

Men de vil også meget mere.

 

Det er ikke for å være snille mot forfulgte utlendinger de åpner grensene for innvandring. For vi som har det godt og trygt, skal selvfølgelig hjelpe de som er fattige og forfulgte. Men – det er ikke det det gjelder for AP. De ønsker å få inngifte av fremmede lands kvinner i stort omfang, utvanning av det norske folks identitet og en omfattende folkeblanding. Over tid skal langsom det norske folk oppløses og forsvinne. Tilbake blir et språkfattig blandingsfolk, den nye rase, slavene.

 

Dette var det Aldous Huxley fikk høre om. Dette fikk håret til å reise seg på hans hode, derfor skrev han boken, The Brave New World. Arbeiderpartiet viser veien. Statsministeren viser hvor veien går. Han går først. Han vet at disse ideer er beskrevet og de er såpass lite hyggelige at det går kaldt nedover ryggen. Det fullstendige kontrollsamfunn. Staten og slavene. Statsministeren har tatt dette til seg. AP’s sentralstyre støtter ham. Det kan ikke utelukkes at både statsministeren og sentralstyret har blitt tvunget til dette.