Forord
Å kjenne historien er avgjørende. Det gjelder å ha orden på tingene, betydningen av å kalle et avkom med sitt rette navn, i dette tilfelle den fascistiske kommunisme, er vidtrekkende. Kommunistene skjulte seg bak slagord om sosiale forbedringer, vakre fortellinger og glanspapir i mange år, mens det i virkeligheten var et ekstremt brutalt tyranni.
Var ikke de fulle fengsler og mange konsentrasjonsleire, den utstrakte bruk av tortur og utenomrettslige henrettelser tegn på at noe var forskrekkelig galt? For kommunistene hadde en stri strøm av død og fordervelse i sine fotspor, store utryddelser. Men det sto det ingenting om i skolebøkene, ingen hadde sagt noe og lærebøkene hadde blitt omskrevet for å skjule sannheten.
Kommunismen er statssystemet som er iferd med å bli tredd nedover våre hoder, akkurat nå. Et statssystem med fine skuffer, blanke skap og dype arkiv. Men det de byr på er maktmisbruk og løgn. Dette ble satt ut i livet av folk helt uten skrupler; de samme står nå utenfor og banker på våre dører.
Lovløse, ukristelige tilstander er det de bringer med seg. Får vi innsikt i dette og begriper alvoret, forstår vi at Georg Floyd-opptøyene i USA, men også Lockdown og Covid19-virus-affæren sprang ut fra det samme miljø. Hadde kommunistene fått blod på tann? Toppfoto, her.
I del 2 av 4 (her) nevnte jeg kommunistisk virkelighetsflukt, om hungerkatastrofer, politisk-religiøse brikker på et sjakkbrett, utryddelser og massakre, erkebiskop Carlo Maria Viganò, journalist og forfatter Douglas Reed, den hensynsløse Waco-tragedien og kontroll og styring av befolkninger gjennom frykt.
Hvorfra kjenner vi en lignende holdning?
Vi finner lignende tekster mange steder i det Gamle testament. Tekster som beskriver stemningen som omgav loven, som f.eks. denne: «Da sa kongen til dronning Ester: I borgen Susan har jødene drept og utryddet fem hundre mann og Hamans ti sønner; hvad har de da ikke gjort i kongens andre landskaper? Hvad er nu din bønn? Den skal tilståes dig. Og hvad ønsker du mere? Ditt ønske skal bli opfylt. Ester svarte: Tykkes det kongen godt, så la jødene i Susan også imorgen få lov til å gjøre likedan som idag, og la Hamans ti sønner bli hengt i galgen! Kongen bød at så skulde gjøres, og det blev utferdiget en befaling derom i Susan; Hamans ti sønner blev hengt. Jødene i Susan slo sig sammen også på den fjortende dag i måneden adar og drepte i Susan tre hundre mann; men på byttet la de ikke hånd. De andre jøder i kongens landskaper slo sig også sammen og verget sitt liv og fikk ro for sine fiender; de drepte fem og sytti tusen av dem som hatet dem» (hele Esters historie, her).
Vi ser at det kan dreie seg om hevn. Men vi leser også at innledning til den gjengitte historie må ha inneholdt et enten eller? Noe uavvendelig. Noe uunngåelig. Hvorfra kom dette? Gjaldt det tvang, gjaldt det å ville tvinge noen? Var dette Loven som tvang seg i gjennom med den ytterste trussel: Det er ingen vei tilbake, vi har tatt avgjørelsen, vi bestemmer over deg, vi dreper deg hvis du klatrer over muren, vi dreper deg hvis du bryter våre regler. De truet med døden.
Om det var det samme som gjenspeilet seg i holdningen den kanadiske forfatter Jeff Berwick beskrev, men utviklet skrittet videre til også å involvere penger: «I Syd-Amerika har de et begrep for akkurat dette, «Plata O Plomo», sølv eller bly. Enten tar du bestikkelsen eller vi dreper deg» (fra boken The Controlled Demolition of the American Empire). Lenger kunne ikke korrupsjon komme. Sølvpenger eller pistolskudd av bly? Tok du ikke imot pengene, ble du drept. Var ikke dette den strenge arv fra den Gamle testaments verden, Gud og hans ubønnhørlige Lov? Var ikke Gamle testament fra en tid hvor det bare var makt, straff og død som rådde? Presteskapets makt, fariseernes og rabbienes makt? Kanskje fantes ikke dengang frihet for den enkelte?
Var det fordi de benektet at det fantes en individuell frihet, at de endte opp i den rene maktutøvelse, og mente seg berettiget å tvinge folk, kommunistene? Var det ikke slik, at fikk tvang ikke ønsket resultat, så torturerte og drap de? Var ikke dette Gamle testament i et konsentrat? Det ryktes at Gro Harlem Brundtland var rødglødende av raseri etter folkeavstemmingen i november 1994 og hadde den bitre kommentar: «Vil dere ikke, så skal dere.» Var ikke utsagnet et enten eller, som fra Gamle testaments tid? (se video foredrag av Hans Kristian Gaarder om Gro Harlems underskriving av EU-medlemskapet i juni 1994, fra 01:49:07, mens folkeavstemmingen om EU skulle bli gjennomført i november 1994, her)?
Og hva med begrepene venn og fiende? Var ikke de inngangsdøren til splittelser? Startet det ikke allerede når vi tok slike ord i vår munn? Hva hvis vi i tillegg betraktet oss som utvalgt? Var ikke det da splittelsen per se, splittelsen fra alle de andre? Kunne det tenkes at det var en demon i vårt bryst som talte? En som stakk hodet frem når vi minst ante det, og blandet seg inn i våre gjøremål? En mange tusen år gammel demon? Var det derfor de skar halsen over på sine ofre? Fordi demonen forlangte sine offer? Hvor ellers kunne sammenhengen være bak denne besyndelige metode (?); å skjære over halsen på sine fiender, så blodig, så blottet for logikk, så bortkastet og fullstendig meningsløs.
Det feigeste, ynkeligste og mest nedverdigende
Kamp var alltid forbundet med mot. Å være modig og djerv hang høyt og ble beundret. Derfor sto kampen alltid ansikt mot ansikt, åpent og ærlig. Det gav ære og ære gav stolthet. Hvis det under omstendigheter ikke skjedde, ble det husket for ettertiden og fortalt fra slektsledd til slektsledd. Vi husker «han sto lagelig for hogg». Men for ikke så alt-for-lenge-siden dukket det opp noen som mente at ethvert middel og enhver metode var tillatt, fordi det var å vinne som gjaldt, uansett. Hvordan man gikk frem for å oppnå dette, var likegyldig.
Dette var begynnelsen på de ondsinnedes og med dem, feighetens dager. For da var det bare resultatene som hadde betydning, ikke lenger kampen. Det er idag de ondsinnende og feige som behersker scenen, det er de som har makten, bukten og begge endene. For vi lever i demokratiets tåkelandskap, hvor vi ikke lenger vet hva som er opp og ned, hva som er foran og bak. Fordi noen ville ha det slik.
Med feighetens tidsalder, fikk samtidig Gamle testaments ubønnhørlige lover igjen gyldighet og vi sank ned, så langt som det var mulig å komme; ned og tilbake til en lengst svunnet fortids lover, til en verden hvor våre fiender ikke engang viste seg, det var deres verden, de gjorde hva som helst for å forbli i det skjulte. En av deres ynkeligste kampmetoder var å opptre fra skyggesiden; de overfalt sine offer, bakfra. Bakfra; med venstre arm holdt de sitt offer fast med hånd over hake og munn, og med kniv i høyre hånd skar de halsen over, på sekunder, med ansiktet tildekket. Men de stoppet ikke der.
Uten å nøle skjøt eller stakk de folk med kniv i ryggen, nettopp i ryggen for å ha absolutt alle fordeler på sin side. De var uten skrupler og æreløse, de etterlot også sine ofre æreløse. At vi idag, 2020 år inn i en kristen kulturtid ennå er belemret med drap gjennom «cutthroat», burde utløse et skred av spørsmål. At noen, etter 2020 år med oppdragelse under innflytelse av kristne idealer, får slikt inn i fjernsynsomtaler og avisoverskrifter, burde utløse et enda større skred av spørsmål.
For var ikke forfatter Eustace Mullins på sporet? Fant han ikke verdifulle holdepunkter i en bedømmelse av dette underlige, for oss meget oppskakende fenomen. Kanskje var virkeligheten helt annerledes enn vi hadde trodd? Han skriver i sin bok New History of the Jews, s.21: «Faktum er at både Salomo og David var blodtørste banditter, var typiske jødiske ledere. Jødene har vært en del av historien siden sivilisasjonens begynnelse, simpelthen fordi kriminalitet var en del av historien helt siden sivilisasjonenes begynnelse.»
«Det er også et faktum at jødene, som ikke alltid hadde suksess som banditter, levde under usikre forhold i Palestina, og de var ofte på grensen av sult.»… «Historikeren Arnold Toynbee, definerte jødene for noen år siden, da han beskrev dem som et «fossilt» folk. Han mente at de var et folk som ikke hadde klart å utvikle seg siden steinalderen, slik vi kunne se dette av deres primitive leirpotter. De hadde ikke klart ikke å mestre verken jordbruk, dyrehold, arkitektur, eller noen av de siviliserte kunstene» (boken kan lastes ned, her).
Mullins skriver om det hebraiske språk: «Et annet område der lærde og universitetene har vært veldig unøyaktige, var deres utrolige forherligelse av det hebraiske språk. Vi har blitt fortalt at hebraisk var et av de store språk gjennom tidene, at mye av verdens store litteratur ble skrevet i hebraisk, og at det var et språk formulert for å uttrykke de mest edle følelser. Men vi kan bare åpne Encyclopaedia Britannica for å finne at hebraisk er et veldig begrenset språk med bare omkring 500 grunnleggende ord, omtrent som grunnleggende engelsk brukt under Andre verdenskrig. Ifølge Britannica er hebraisk ikke noe språk i det hele tatt, men en sammenblanding av andre nære midtøstlige tungemål. Britannica sier, ‘et sammensatt språk tilhørende de semittiske folkene; bestående av arameisk, kanaanittisk, arkadisk og assyro-babylonsk’. Med andre ord var hebraisk rett og slett jiddisk fra oldtidens verden, en polyglot-sjargong som jødene brukte i sine lysskye aktiviteter.»
Mente forfatter Eustace Mullins at en folkegruppe som lå nederst på bakken, underkuede og undertrykket, ikke bare materielt, men også åndelig-kulturelt, var slike som tydde til den slags, bokstavelig talt åndssvake metoder? Hadde han ikke funnet antydninger i Det gamle testament på at dette kunne stemme?
Var det dette som hadde forfulgt dem i hundrevis av år og levde som en ond- og hatefull demon i deres sjel, så sterkt at det til og med ble forankret i deres eget statsapparat og dets avdelinger i de mange andre land, slik at det kunne bli deres kjennetegn, slik det er idag? De visste det, men anstrengte seg for å holde det godt skjult; kanskje skammet de seg avgrunnsdypt over å være så tilbakestående?
Deres vaner og uvaner, deres kultur hadde fulgt dem i hundrevis av år, som tyranniserte og beherskede hadde de stengt alle dører for folk utenfra, latt seg piske sammen i gettoer, latt seg styre av sine despotiske rabbier som holdt fast på sitt. Var det dette Douglas Reed mente da han beskrev gettoene under Talmuds rabbier: «Det må være stor makt i en lov som i nitten århundrer kan tvinge mennesker, som er spredt ut over jorden, til lydighet, når de kunne unnslippe dens trelldom ved en viljesakt. Talmud var (og er) en slik lov, og den eneste av sin art. «Talmud ble ansett for den høyeste autoritet av flertallet av jøder … Selv bibelen var forvist til andreplassen» (Jewish Encyclopedia)», fra Kontroversen s.76, oversatt av Ingrid Berg (kan lastes ned, her).
Men det var en gammel konflikt tilstede. Azkenaziene så seg best tjent med at sefardiske jøder holdt seg langt unna. Kanskje gjaldt det like mye omvendt. For 90-tallet ble jeg kjent med en tysk jødisk kvinne av sefardisk opprinnelse, født omkring år 1911. Hun mente at østjødene var skitne. Hun skammet seg ikke over å mene det, på ingen måte, det var en karakteristikk. Mine kunnskaper var og er ennå utilstrekkelige for å bedømme dette, men så langt var min erfaring at jo fattigere folk var, jo rensligere var de. Men kanskje lå det noe annet bak?
Azkenaziene eller en gruppe innenfor disse hadde utviklet en høyst utspekulert kultur i å skjule sine forehavender, en evne til å infiltere de forskjellige lands ledende posisjoner i statsapparat, næringsliv og politikk uten at de tilkjennegav at de var av jødisk opprinnelse. Noen mente dette hadde med undertrykkelse av den jødiske identitet fra tidligere tider, å gjøre. Andre mente de hadde skjulte hensikter. Eksempel fra norsk kultur og politikk er høyrepolitiker Jo Benkow (farfar Chaim Eliah Benkowitz) som hadde valgt en åpen holdning om dette og Thorvald Stoltenberg som aldri offentlig, meg bekjent, nevnte sine jødiske røtter.
Hadde David Icke rett? Var det hemmeligholdelsen av sitt opphav som utviklet denne særegne evne? «Gjennom infiltrasjon, hemmeligholdelse og bedrag har det usynlige nettverk klart å komme inn i statsapparatene for å styre over oss alle» (David Icke, The Trigger, side 654). Hvorfor skulle egentlig opphavet være av betydning? Og hvorfor hadde en gruppering forskanset seg bak azkenazijødene og pisker de fremover mot scenekanten, mens de selv holder seg skjult? Hadde Douglas Reed svaret?
Det gjaldt de askenaziske jøder. Selv om jeg hadde levd med historien om Khazaria som azkenazijødenes hjemland i en årrekke, kunne jeg ikke bli varm med den tanken, men oppfattet den som en avledningsmanøver for å få oss på avveie: Hadde de underkuede og tyranniserte utvandret under ledelse av en gruppe talmudske rabbier fra Palestina over Tyrkia til Ukraina og videre inn i Østeuropa og ble til azkenaziene, og den andre gren, handelsmennene, de lærde og kloke, vandret ut over Spania til Mellomeuropa og ble til de sefardiske jøder?
Kanskje var det de underkuede og tyranniserte, som siden utgjorde sentrum i de brutale kommunisters bevegelse og den andre gren, de kloke og lærde, beholdt det vakre i sine hjerter. I mine øyne ser det pr idag ut som den dype stats kjerne utgjøres av azkenaziene.
Den som fulgte med i timen og lot seg rive seg løs fra Dagsrevyens og avisenes propaganda kunne med egne øyne fastslå at vi gjennom azkenaziene hadde med folk å gjøre som i sine aksjoner tok ibruk kulisser, belysning, kostymer og scene. Mens Shakespeare talte om kjærlighet og intriger i sine teaterstykker og gav en mesterlig karakteristikk av typer, misbrukte disse teateret til å lyve med det formål å lede oss på avveie i vår oppfatning. Dette var «falseflag»-operasjonene i et nøtteskall. De ville påvirke vår oppfatning, det var kun oppfatningen det gjaldt. De befant seg i Zionist World Congress’ ledelse fra begynnelsen av og hadde makt over beslutningsprosessene.
At den offisielle grunnlegger av ZWC, Theodor Herzl ble myrdet, 44 år gammel, slik ryktene antydet (se Reed, s. 176), var for mitt vedkommende et bekreftende tegn på et iskaldt, forskrekkelige mørke som omgav den indre kjerne av sionistbevegelsen. Det samme hadde skjedd så altfor ofte, jeg tok ikke feil, dette var deres metode: De tok alltid livet av folk de ikke likte, de var som Lenin, Trotskij og Stalin eller var det omvendt; at Lenin, Trotskij og Stalin var som dem? Jeg tror det. De spredde ikke akkurat lys og varme rundt seg, men nettopp det omvendte; kulde og hat. For var det ikke nettopp det vi hørte mellom linjene fra opptøyene i USA, fra BlackLifesMatters og andre grupperinger? Ikke mange tar begrepet hat til overskrifts bruk. Var ikke det deres fingeravtrykk? Samtidig var de rare og merkelige; de trodde at når de trakk gardinene for var det ingen lenger som skjønte hva de holdt på med. Så hadde de altså sine blinde flekker. Heldigvis var det ikke bare den slags folk ute og gikk.
Selv hadde jeg i noen år stor glede av å få møte godt beleste, skolerte og lærde jøder, folk som utgjorde kulturelle og kunsteriske tyngdepunkt i Oslo, hovedstaden. De arrangerte regelmessig huskonserter, litteratur- og poesikvelder, utstillinger og diskusjoner.
For en ungdom som vokste opp i en liten nasjon som forsøkte å komme på beina etter en forferdelig krig, var det som å få puste inn noe storslagent og fordomsfritt; her var det ikke bare snakk om bil, jobb, enebolig og naboer, men om kjærlighet, mot og det vakre. De sefardiske jøder var vel bevandret i hele den europeiske kulturhistories høydepunkter. De kjente komponistene, forfatterne, musikerne og poetene. De kjente deres verker.
Også forfatteren August Strindberg hadde møtt disse som 19-åring, faren i huset var lege:
«Det var hos de hemlösa, hos Israeliter han nu fikk sitt nya hem. Här var gott att vara menade Johan, de var frigjorda människor, som hämtade ur alla länders kultur det bästa uten att ha varit nödsakade taga det dåliga med. Man hade rest mycket, hade släktningar i utlandet, talade alla språk och mottog utlänningar i huset. De äro aristokrater till vanor och böjelser, men ha samma interesse som underklassen: nämligen att lyfta ner stenen däruppe som ligger och trycker. Därför fly Abrahams barn hellre uppåt än de söka sympati neråt. Vi denna tid (i 1868), började frågan om judernas utsträckta rättigheter att diskuteras, och alla liberala röstade för» (s.221 i boken Tjänstkvinnans son I-II).
Dette var før jeg lærte forskjellen på språkmektige, bereiste og beleste sefardiske jøder på den ene siden, og azkenasiske jøder fra Østeuropa på den andre. For det var noe helt annet.
Det så ut til at det bak azkenaziene fantes en hovmodig, medlidenhetsløs, beregnende og maktbegjærlig gruppering som dukket opp ikke bare i politiske maktkonstellasjoner, men overalt der det også fløt rikelig med penger. Eustace Mullins mente det var disse som sørget for at de sefardiske jøder ble sperret inne i de tyske konsentrasjonsleire under Andre verdenskrig og konsekvensen av den tanken må være at det ikke var nordmenn som sto bak deportasjonene av de norske jøder, for de var ikke særlig interessert i jøder, men azkenaziene bosatte i Oslo, Bergen og Trondhjem. Spørsmålet er om det var de som sørget for at de sefardiske jøder i Norge ble arrestert og fraktet til Tyskland i den tyske båt Donau i 1942. Nettopp fordi de hadde lagt de sefardiske jøder for hat.
Det var mange bortforklaringer, ufullstendigheter og uklarheter i det våre historikere hadde fortalt oss om motiv for hendelser under Andre verdenskrig, særlig om jødeforfølgelsene; hadde vi blitt utsatt for en kommunistisk omskriving av historien? Mon tro om ikke Eustace Mullins kunne ha rett (utdrag foredrag, her)?
Våre mange bakevjer
Hvor ligger årsakene til de mange av våre sosiale utfordringer? Lever vi ikke idag våre dagligliv sammen med mange forskjellige folkegrupper som har sine sjelelige røtter tilbake i forskjellige historiske tider? Som alle ikke umiddelbart har mestret å ta opp i seg nye hendelser i tiden og derigjennom kunnet forlate gamle jaktmarker, det vil si, ennå bærer rester i sjelen fra sine gamle dager, både på godt og på ondt?
Skaper ikke slike ubearbeidede rester splittelser? Støter vi ikke derfor på ubevegelige murer av ugjennomtrengelig mørke; slik at vi ikke umiddelbart klarer å bygge en bro av forståelse eller erkjennelse?
Kommer ikke noen av våre medborgere inn i våre kristne kulturelle liv som om de nettopp hadde lukket døren bak seg i et gammelt faraoniske prestesamfunn? Kommer ikke andre inn som om de nettopp hadde deltatt i gammelgreske sokratiske diskusjonssamfunn (se maleri Rafael)? Hadde vi ikke også sjeler blant oss som oppførte seg som om de ennå var offiserer eller generaler i Djenkis Khans asiatiske rytterhorder?
Og hadde vi ikke også noen som skulte mistenksomme mot oss fra halvmørket med knivene skjult under kappen, klare til hugg, ventende på en ordre fra prestelig hold om å utføre sine religiøse ritual- og snikmord? Kan det derfor være korrekt å stille spørsmålet: Hvorfra kom kommunistenes stenhårde og grusomme hjerter? Var kanskje drapet av Samuel Paty i Paris, en advarende pekefinger fra et urgammelt folk som ønsket å skremme vettet av oss andre i en moderne, kristen kultur? Fordi det var som et iskaldt gufs fra en svunnen tid?
Og ble ikke dette knyttet opp ikke bare mot Charlie Hebdo-mordene i Paris i 2015, men også mot Muhammed-karikaturene fra danske Jyllandposten i 2005, da Paty hadde brukt disse i sin undervisning? Og hadde de ikke satt inn plakaten «je suis Samuel» godt synlig midt blandt alle blomstene, slik at det skulle komme med på TV og i aviser i alle land? Var ikke det et overtydelig hint fra planleggerne om på vilken knagg frakken var ment å skulle henges? I tilfelle noen ikke hadde skjønt det?
Var det ikke dette media meddelte, fordi media helt åpenbart fulgte et mål; de var en del av prosjektet om å vekke hat mot muslimene, men også prosjektet å bli redd for å si hva du tenker. Og tilfeldig var det nok ikke at både den norske statsminister og utenriksminister bekreftet at de hadde forstått ordren: De brukte formuleringene tankefrihet, men ikke ytringsfrihet (tweet fra statsminister Solberg, her, tweet fra utenriksminister Søreide, her). For meg var det tydelig at dette hadde de ikke suget fra eget bryst, det kom fra sentralt hold. Hvem kan det være som sitter der?
En 18-åring fra Tsjetsjenien Abdoulakh Anzorov ble etter utsagn drept av politiet før han kunne gi vitneforklaring, at han ropte «Allahu Akbar» bekrefter mistanken, det skulle rydde unna enhver tvil om hvem han representerte. Ble han drept nettopp fordi han ikke skulle kunne angi bakmennene, gi en forklaring som kanskje kunne lede til dem som hadde virkelig hadde trukket i trådene? Var han en hjernevasket patzy, misbrukt av de utførende etterretningstjenestene?
Det skal både kraftige muskler og en stor fysisk størrelse for å halshugge noen. Det må utføres i løpet av noen få sekunder, morderen bør være noen centimeter høyere enn offeret, ellers kan det lett bli komplisert. Hadde Abdoulakh disse? Fotoet av ham viser i min øyne en gutt med normalt utrustet fysikk, ikke spesielt sterk, heller ikke spesielt høy (om Abdoulakh Anzorov, creepingsharia, artikkel, her). Ble han narret inn i noe han ikke hadde forutsetning for å forstå? Det var ofte folk på hans unge alder brukt i flere terrorangrep, særlig i USA, var det et tegn på at vi skulle mistenke dette fra første øyeblikk av? En normalt utrustet 18-åring tar livet av en 47-årig voksen mann ved halshugging? Høres tvilsomt ut.
Jeg er åpen for at Abdoulakh bare fantes i avisene. I tilfelle ble Samuel Paty drept av noen andre. Nettadressen på artikkelen om ham kan tyde på det, «creepingsharia»; det er ikke første gang sionistene har bedratt sine avislesere. Harald Stanghelle 06/01-16 i Aftenposten, Je suis Charlie, skjønte hva det dreide seg om, det var ikke komplisert, det var terrorens målsetting: «Det berører kjernen i en diskusjon som nå føres over hele den demokratiske verden. Er vi skremt til taushet? Preges vi av selvsensur? Virker volden, og styres vi av frykten, slik Jyllands-Postens Flemming Rose hevder» (aftenposten, her)?
Var det noen i bakgrunnene som hadde allmakten, men som ikke ønsket å vise seg frem? Noen som var ferd med å trekke inn fangsten og når alt var vel i havn, skulle de stå frem, var det dette som var planen og det skulle skje snart? Var trotskyistene i USA et av de siste, men avgjørende skritt på veien?
Trotskyistene og det nye Pearl Harbour
De gikk under navnet trotskyistene, de hensynsløse, de dannet kjernen i tenketanken PNAC i 1997, Project for New American Century, sionistene Dick Cheney, Richard Perle, Donald Rumsfeld, Jeb Bush og Paul Wolfowitz. Var det den menneskefiendtlige Lev Trotsky som hadde inspirert dem? Mannen som var selve den inkarnerte grusomhet, lå det ikke titusener av sårede, lemlestede og døde i hans umiddelbare fotspor?
De hadde allerede i 1997, den kommende alle krigers krig, også kalt krigen mot terror, i sitt blikkfelt. Det var enda 4 år før 9. september 2001 og den kommende sprengning av World Trade Center. Den skulle koste omkring 3000 mennesker livet og var åpningsritualet for Den store krig mot terror. Om deres hjerter var fylt av forakt for mennesker av andre slags folk? Hva var drivkraften deres?
De hadde pakket inn det hele slik at det var spiselig. Det egentlige mål var det nye Storisrael som skulle gå fra egyptiske Nilen til iraks Eufrat (1. mosebok, kpt.15, vers 18, her). Men det gikk under navnet «USAs verdensherredømme», slik at ingen skulle tro de drap for Israels skyld. Merkelig at vi hadde folk så langt oppe i styre og stell som trodde på brutalitet og vold, var de alle kommunister? For å få startet tidenes største krig, skrev de, trengte de et nytt Pearl Harbour, som dengang. I 1941 angrep japanerne Pearl Harbour, et angrep som skulle bli avgjørende for at Roosevelt fikk amerikanerne til å akseptere at USA ble deltagende i den Andre verdenskrig. Sprengningen av WTC skulle bli deres nye Pearl Harbour, betalt med omkring 3000 amerikaneres liv.
Den erfarne journalisten John Pilger skrev nylig om et av PNACs stiftelsesmedlemmene, Richard Perle: «Jeg intervjuet Perle da han var rådgiver for Reagan, og da han snakket om ‘total krig’, avskrev jeg ham som gal,» skrev Pilger, men det var en misforståelse, «Han brukte nylig begrepet igjen da han beskrev Amerikas ‘krig mot terror’. «Ingen begrensninger,» sa han, «dette er total krig.»
«Vi kjemper mot en rekke fiender, det er mange av dem der ute. Alt snakk om at vi først skal ta Afghanistan, siden vil vi ta Irak. … dette er helt feil måte å gå frem på. Hvis vi bare lar vår visjon om verden gjelde, og vi omfavner den fullt og helt, og ikke prøve å sette sammen et skritt-for-skritt-diplomati, men bare føre en total krig … så vil våre barn vil synge flotte sanger om oss i mange år fremover (min utheving). Omfattende og systematiske drap av andre mennesker, utryddelser over store landområder, ved hjelp av den største militærmakten i verden.»
«Dette er ideen bak amerikansk verdensherredømme – det dreier seg om en ny verdensorden,» sa Tam Dalyell, britisk parlamentariker og kritiker av krigspolitikken i britiske Labour. «Dette er tankeprosessene til amerikanere som ønsker å kontrollere hele verden, men som befinner seg i en fantasiboble.» «Dette er søppel fra tenketanker fylt med kyllingfór,» sa Dalyell, «menn som aldri har sett krigens skrekk, men er forelsket i tanken på krig (tekst Christopher Bollyn, oversatt artikkel, fra her).
Dalyell hadde rett. Det var disse menn som hadde den største del av ansvaret for USA’s kriger mot Afghanistan og 2 kriger mot Irak. Ansvar for bruk av løgn som Saddam Hussein’s «Weapons of Mass Destruction» og Nayirah’s (planlagt av PR-byrået Hill & Knowlton) falske vitnemål for US Congress (Bitchute, her). Som så langt har kostet omkring 1,5 millioner mennesker livet, et tall jeg støtte på for flere år siden, men som jeg idag ikke lenger finner tilgjengelig på nett.
I tillegg komme generasjoner av stråleskadde og misdannede spebarn, ungdommer og voksne, store landområder som idag er gjort ubeboelig pga strålefarlig uran-ammunisjons-rester, sårede, łemlestede og drepte soldater på begge sidene, tusener av US soldaters liv ødelagt av eksperimentelle miltbrannvaksiner under Gulf-krigen. Om det var verdt det? Hør US utenriksminister Madeline Albright (utenriksminister fra 1997-2001 under Pres. Bill Clinton) svare på spørsmålet om 500 000 barns død i Irak var verdt prisen, det gjaldt konsekvensene av de krigsforberedende økonomiske sanksjoner, her. Norge hadde pr 1. januar 2019 ca 1, 1 mio barn under 18 år, se her.
Trotskyistene: «De fleste neoconservative forsvars-intellektuelle har sine røtter på venstresiden, ikke høyre. De er et produkt av den store jødisk-amerikanske trotskyistbevegelsen fra 1930- og 1940-tallet, som forvandlet seg til antikommunistisk liberalisme mellom 1950 og 1970 og til slutt endte opp i et slags militaristisk og imperialistisk høyre uten noen som helst opprinnelse i amerikansk kultur eller politisk historie. De kaller sin revolusjonære ideologi for Wilsonianisme (etter President Woodrow Wilson), mens det i virkeligheten var Trotsky’s teori om den evige revolusjon blandet opp med det høyreekstreme Likud’s politiske sionisme.» Var dette kanskje kommunistenes bruk av røyk og speil, av fasader? Trakk Netanyahus Israel i trådene? Om trotskyistene, artikkel, her.
Samson option, elefanten i rommet
Noen sannheter forsvinner ikke, de blir hengende uutalt i luften, mellom kollegene på jobb, mellom naboer, mellom slekt og venner og mellom ektefeller. De forsvinner ikke, nettopp fordi ingen snakker om dem. Et lite land i mellomøsten er en slik evigvarende elefant. Landet er idag kommunistenes arnested, alle kommunistiske forbrytere, oligarker på flukt, men også drapsmenns, torturisters og banditters frihavn, de samles der. Landet tar mål av seg å styre alle andre verdens land med terror. Nesten ingen snakker om det.
Christopher Bollyn har vært en av de få som har omtalt elefanten i rommet: «Begin hadde vært involvert i terrorhandlinger i Palestina på 1940-tallet som leder av Irgun. Han hadde organisert bombingen av King David Hotel i 1946 og massakren på hele landsbyen Deir Yassin i 1948. Menachem Begin er den mest beryktede terroristen i israelsk historie og grunnleggeren av det politiske partiet som styrer Israel i dag, Likud.
Journalisten Russell Warren Howe fortalte fra et intervju med Begin i januar 1974: «Det røde lyset lyste under linsen. Uten forberedelser, vendte jeg meg direkte til Menachem Begin og spurte: ’Hvordan føles det, i lys av alt som skjer, å være far til terrorisme i Midtøsten? Bare i Midtøsten(?), skrøt Begin i sin tykke polsk-jiddisk-engelske-aksent: Over hele verden!’ Kanskje er tiden snart inne til å ta utsagnet høyst alvorlig (se Chr Bolllyn, her)?
Norske Jens Chr Hauge skaffet tungtvann til Israel og muliggjorde dermed deres «Samson option»; trusselen om drap av tusener av innbyggere i en europeisk storby med atomrakett; blir satt iverk hvis politikere ikke lystrer.
Rakett-beskytning av Beirut 4. august 2020 så akkurat slik ut; den første bruk av den såkalte samson-opsjon, jeg kjenner til. Her gjaldt det å treffe en hel nasjon. Når det gjelder enkeltmennesker er det halshugging, men også regulært drap med kniv eller pistolkule i ryggen som gjelder.
Alfred Gadenne (71), ordfører i den sør-belgiske byen Mouscron; «nei, av alle mulige ting ble han drept med kniv, halsen skåret over fra øre til øre, «ille tilredt», akkurat som den norske politiker i Arbeiderpartiet Tore Tønne» (se tekst, her). Mossad har bortimot 3000 politiske mord på sin kappe, «assassinations, targeted killings».
De ble alle signert av israels statsminister. Dette er vår alles ulykkelige fremtid: Netanyahus Israel forlangende kommer til å øke, listen med deres tvangsforestillinger skal komme til å bli lenger enn lang, slik den alltid blir når det gjelder utpressing, utpressere kommer alltid tillbake. Netanyahu viste med raketten mot Beirut havn Europa og verden hva de er istand til å utføre.
De ofret mennesker i Beirut og deres barn, ofret tuseners hus og hjem for å vise hvor store de var, hvor mektige de var og hvor fryktelige de kunne være. De gale hunder, kalte IDF Generalen Moshe Dayan seg og sine. Er det ikke akkurat det vi iakttar? Ser vi ikke allerede galskapen lyse ut av deres øyne? Kanskje var deres krav å få hele Libanon slik at utvidelsen av Storisrael kunne begynne? Jeg vet ingenting om dette, men jeg vet følgende:
Dette er bare begynnelsen; for de er tyrannene som ikke viker tilbake for noe, de er Gamle testaments nådeløse despoter, de gjør hva som helst for å få det de vil. Den lille gruppe av fanatikere skal komme til å tvinge til seg «nådegaver» gjennom trusselen om å angripe nasjonens tett befolkede byer med raketter utstyrte med «mini nukes». De er som de gale hunder, ifølge Moshe Dayan, de vil ta med seg så mange som mulig inn i døden.
Raketten mot Beirut 4. august 2020 ser ut til å være den forferdelige åpning av «Samson option», en utpressingen av europeiske nasjoner (mini nuke, her). Israel kommer til å gjennomføre sine trusler slik de alltid har gjort; og vi er medskyldige; vi har gitt dem muligheten, vi unnlot å stoppe dem i tide. The Samson option: «Israelsk militærhistoriker Martin Van Creveld til en hollands avis i 2003: Vi besitter flere hundre atomare raketthoder og vi kan skyte dem mot mål i alle retninger, til og med mot Roma. De fleste europeiske byer er innen rekkevidde av vårt luftvåpen. La meg sitere General Moshe Dayan: Israel må oppføre seg som en gal hund, altfor farlig å tirre» (tekst fra blogg, her).
Hvis disse informasjoner stemmer vil Netanyahus Israel selv ha skapt sin egen undergang, selv ha brent alle sine broer og selv utelukket alle veier tilbake. Israel vil gå en blodig tilintetgjørelse i møte.
I del 4 av 4 har jeg tatt for meg følgende tema: Om splitt- og hersktaktikk, om bedrag via røyk og speil, om religiøst-politisk motivert halshugging og mord, om de merkelige parasitter, om kommunisme og det vakre.