sveningejohansen's blogg

Forord

Å kjenne historien er avgjørende. Det gjelder å ha orden på tingene, betydningen av å kalle et avkom med sitt rette navn, i dette tilfelle den fascistiske kommunisme, er vidtrekkende. Kommunistene skjulte seg bak slagord om sosiale forbedringer, vakre fortellinger og glanspapir i mange år, mens det i virkeligheten var et ekstremt brutalt tyranni.

Var ikke de fulle fengsler og mange konsentrasjonsleire, den utstrakte bruk av tortur og utenomrettslige henrettelser tegn på at noe var forskrekkelig galt? For kommunistene hadde en stri strøm av død og fordervelse i sine fotspor, store utryddelser. Men det sto det ingenting om i skolebøkene, ingen hadde sagt noe og lærebøkene hadde blitt omskrevet for å skjule sannheten.

Kommunismen er statssystemet som er iferd med å bli tredd nedover våre hoder, akkurat nå. Et statssystem med fine skuffer, blanke skap og dype arkiv. Men det de byr på er maktmisbruk og løgn. Dette ble satt ut i livet av folk helt uten skrupler; de samme står nå utenfor og banker på våre dører.

Lovløse, ukristelige tilstander er det de bringer med seg. Får vi innsikt i dette og begriper alvoret, forstår vi at Georg Floyd-opptøyene i USA, men også Lockdown og Covid19-virus-affæren sprang ut fra det samme miljø. Hadde kommunistene fått blod på tann? Toppfoto, her.

---

Forrige artikkel (her) tok opp opptøyene i USA i 2020 og fant likhetstrekk med kommunistenes 1905-revolusjon i Russland. Likedan har den verdensomspennende lockdown under FNs Covid19-prosjekt, kommunistenes underskrift. Hvorfor døde George Floyd nettopp i Minneapolis? Hvorfor ble hans død et startskudd for omfattende opptøyer, voldsbruk, ødeleggelser og butikktyverier? Var demonstrasjonene organisert? Ble demonstrantene betalt? Er det også denne gangen begynnelsen på et iscenesatt politisk kupp?

---

Hvis du sier noe, er du rasist

«Hvis du har en hvit stat som Minnesota, så plasserte regjeringen 125.000 somaliske innvandrere i Minneapolis for å forvandle denne til et multikulturelt eksperiment som skulle være gratis-for-alle. Men ingen snakker om det som virkelig skjedde i Minneapolis – narkotikagjengene, somalia-sharia-gjengene, FGM (Female Genital Mutilation), æresdrap, jihadister forberedt og klare med kniv til hugg, ødelagte skoler, hundrevis av millioner dollar svindlet fra utleverte EBT-kort (trygd på bankkort) og sendt til hjemlandet, overfall og skyve-gamle-folk-av-syklene-sine eller skremmer dem når de prøver å gå hjem. Hvis du sier noe, er du rasist» (Utdrag oversatt fra Frosty Wooldridge artikkel, her).

Hadde George-Floyd-affæren med innvandring å gjøre? De svarte mot de hvite? Var det noen som ville tilspisse motstanden mot de hvites kulturarv, kristendommen, slik at det ble lynskarp og ømfindtlig? Var dette motivet bak å legge hele rasisme-opptøyene til Minnesota, en amerikansk delstat befolket av hovedsakelig mellomeuropeere og skandinavere? Kjenner vi ikke igjen problematikken fra Europa? Men kanskje hadde de ikke samme organisasjons-apparat til disposisjon i Europa? For tyder ikke følgende på at AIPAC kunne ha hatt med de ødeleggende opptøyer i kjølvannet av George Floyd-drapet å gjøre? Hadde ikke nettopp de det store apparatet man trengte for å kunne gjennomføre en slik stor og omfattende operasjon?

Lærer Hans Olav Brendberg, bosatt på Sørburøy i Trøndelag, skrev i et innlegg på Facebook, 7. okt. 2020: «Då den britiske regjeringa lufta eit framlegg som sionistane var misnøgde med i 1945, tinga «American Zionist Emergency Council» Madison Square Garden, og sende ut 250 000 brosjyrar – første dag. Då andre dag var ferdig hadde dei organisert demonstrasjonar i 30 byar, organisert ein omfattande kampanje for å senda brev til politikarar og andre. Og hadde avtale med 27 amerikanske senatorar om at dei skulle halda tale om temaet. Propagandakampanjane var retta mot – og nådde – politikarar, akademia, media. Og dei verka. Dei siste politikarane som freista balansera ulike krav, og opptre uavhengig av lobbyen gav i stor grad opp på syttitalet. Midt på åttitalet sa AIPAC-direktøren Steve Rosen at AIPAC kunne få over åtti senatorar til å skriva under på eit blankt papir i løpet av 24 timar. Det er ingen grunn til å tvila på dette – og det er også verdt å merka seg korleis det gjekk med politikarar som freista utfordra denne makta – som den eldre Bush» (innlegg Facebook, se her). Hans Olav Brendberg, lærer på Sørburøy i Trøndelag, foto her.

Det flyter mange løgner omkring i landskapet om Leyba Braunstein Trotskij, noen mener han var en intellektuell med dype forbindelse til litteratur, kunst og kultur, som aldri hadde blod på sine hender. Mon tro om ikke dette var pynt; glanspapir med silkebånd, hengt opp som avledningsmanøver, slik at det skulle fange blikket?

Grunnen til at jeg tror det kan ha vært slik, var hans utsagn om de hvite negre. Dette utsagn var så pass langt ute i en hatsk og ondskapsfull verden, hvor utryddelser og de dertilhørende blodbad allerede hadde funnet sted, en verden styrt av et flammende hat. Kanskje lå det religiøse, seremonielle sammenhenger bak? Kanskje magisk virkende blodoffer? Trotskij benyttet begrep som ørken, hvite negre, tyranni, despotisme og blodbad, var de kanskje sannferdige? Gjaldt det kanskje ikke bare det kristne Russland som skulle bli en ørken, men også Europa og USA?

Slike hårreisende heftige utsagn hadde jeg aldri tidligere støtt på, men som sett på bakgrunn av andre hendelser i Trotskijs liv kunne ha kommet fra ham; kanskje var han forhekset, hypnotisert, kanskje var det en djevelskikkelse som hadde tatt bolig i ham? En hatets djevel som endelig hadde kommet til makt? Og hadde han virkelig slike vesener i sin egen sjel, ville ikke han, men kanskje også enhver annen, gjort sitt ytterste for å skjule det? Var det derfor tyrannen, despoten og fanatikeren for enhver pris måtte holdes skjult? Måtte bli holdt tilbake? Var det i et ubevoktet øyeblikk at Trotsky ikke lenger klarte å holde sin personlige djevel i tømmene? Han hadde blitt så irritert over at hans sjåfør ikke dukket opp med bilen til avtalt tid. Da privatsjåføren endelig svingte opp foran ham og åpnet bakdøren, hadde Trotsky pistolen skuddklar og drepte mannen med et skudd i hodet. Fra den engelske skulptøren Clare Sheridans, Winston Churchill kusines egen munn: Hun «hadde blitt vant til at ting ble kansellert eller forsinket i Moskva, og ble følgelig overrasket da Trotskijs offisielle bil ankom for å hente henne til avtalt tid. Hun hørte senere en utrolig historie om at Trotsky hadde skutt og drept sin sjåfør med sin revolver, fordi denne ikke hadde kommet til avtalt tid» (Fra boken Spies and Commisars av Robert Service).

Hva slags menneske var egentlig Lev Trotsky? Hva mente han egentlig om seg selv? Var han stormannsgal eller besatt av en ondskapens ånd? Eller skolert og gjort klart for å bli et utøvende instrument for hatets ånd? Kanskje fordi han hadde de etterspurte egenskaper?

I 1917 var han 48 år gammel, godt voksen. Var det hans skolegang som la grunnlaget for hans handlinger? Var det hans personlighet? Var det familien? Var det folkeslaget? Fra hans biografi: «Da han var syv år gammel, begynte han i 1886 i en jødisk chederskole, der han ble undervist på hebreisk. I denne privatskole for jødiske barn underviste man også i Talmud. I 1911 hadde jødene 43 slik skoler bare i Odessa. År 1926 var 36,4 prosent av byens befolkning jøder» (Jüri Lina, s.180).

«Under lenins sykdom var det egentlig Trotskij som styrte landet. Med sin nådeløshet forårsaket han lidelser som verden aldri tidligere hadde sett. I begynnelsen ville Trotskij sette inn giljotin for å henrette mennesker, men han ble skarpt avvist. Trotsji var en kyniker og sadist av verste sort. Han myrdet sine gissler på grusomste vis, og han henrettet også barn. Han var fornøyd når han kunne foreta disiplinære henrettelser» (Jüri Lina, s.180). Var det Vladimir Lenin selv som avviste ham? Hvem satte ham på idéen om bruk av giljotine? Var det de samme som også hadde inviet ham i hatets mysterier, i New York?

Talen om de hvite negre, Lev Trotskji holdt talen til sine medsammensvorne i desember 1917: «Vi skal forvandle henne (Russland) til en ørken, befolket av hvite negre, der vi skal innføre et tyranni som ingen østerlandsk despot noensinne har drømt om. Den eneste forskjell er at dette tyranni ikke kommer fra høyre, men fra venstre og er ikke hvitt, men rødt, i ordets bokstavelige forstand, for vi skal la blodet flyte slik at tap av liv i de kapitalistiske kriger skal blekne ved sammenligning. De mektigste bankfolk på den andre siden av atlanterhavet kommer til å samarbeide med oss. Hvis vi går seirende ut av revolusjonen og knuser Russland, så kommer vi til å konsolidere sionismen på Russlands grav og bli til en slik kraft som hele verden skal falle på kne for. Vi skal vise hva makt egentlig er» (Jüri Lina, s. 205, også gjengitt i boken om Sionismen og Russland, foredrag hold i Oregon, USA i 2006 av Valdas Anelauskas, s. 1).

Tar man hans egne ord alvorlig og holder det opp mot det som ble fortalt om hans brutalitet, er spørsmålet om det var B’nai B’Brith-kursene i New York som hadde fått frem denne glødende og brutale fanatismen, eller om det var hans familie- eller folkebakgrunn som la grunnlaget for en ekstrem nådeløshet og hat? Ifølge mine studier av dette tema, har denne fanatismes glødende hat ikke sitt sentrum i Lev Trotskij, Lenin eller en Stalin, men det hadde så og si dryppet på dem. Sentrum var å finne i et lite kultisk miljø bak B’nai B’rith. Dette hat lå som glødende jern på deres hjerter og het også tortur, blodutgydelser, massemord og folkeutryddelser.

Men de kunne ikke stå frem å vise seg, for hatet lyste lang vei ut av deres øyne, så sterkt at ansiktene hadde mørknet. De var tvunget til å arrangere ødeleggelses-prosjektene i skjul, de var tvunget til å skjule seg bak bedrag.

Man trenger et stort apparat for å organisere en revolusjon, for å lage såkalt opptøyer og kuppe en nasjon. Man trenger et stort apparat for å organisere demonstrasjoner og opptøyer i over 140 amerikanske byer, et stort og veloljet apparat. Da er det gjevt å ha organisasjoner som Antifa, BLM, Ku-Klux-Klan og andre, tilgjengelig. Og det er klart at Antifa tilhører ikke Georg Soros, for de som måtte tro det, Antifa er like gammel som Lev Trotskij Braunstein og er kanskje også hans ektefødte barn. Antifa har sine avdelinger i alle vesteuropeiske land. Det ville være utrolig og merkelig hvis det ikke var mulig å styre dette apparatet fra sentralt hold. ’Noen’ kan knipse med fingrene, så står plutselig flere tusen yrkespøbler over hele den vestlige verden klare med base-balltre om nødvendig, også løpegutten Robert Aschberg i Stockholm. Spørsmålet er hvem disse ’noen’ er, de som står bakerst, anonyme gjemt i skyggene, men som aldri glemmer å puste på glørne, som trekker i trådene og aldri glemmer å holde sine ansikt og navn borte fra offentligheten?

Hvem er disse som opererer med løgner, de som setter ut rykter og halvsannheter for å nøre oppunder knuter og floker slik at disse skal bli overopphetet? Ja, mange ganger er det ikke engang ekte knuter og floker, men skapt utfra forestillinger og ønsker, ja, utfra ren fantasi. Var det ikke et dyptstikkende problem, hadde de mistet virkeligheten av synet? Var det slik også i Mao Kina, at kommunistene der hadde mistet virkeligheten av syne? Færøvik skriver (Maos Rike, s. 507): «Et annet paradoks var den grelle motsetningen mellom ideal og virkelighet. Aviser og blad hadde for vane å beskrive en virkelighet som ikke eksisterte.»

Mytene til Black Lives Matter og kostnadene

Journalist Heather Mac Donald skriver i Wall Street Journal, utdrag fra artikkelen: «Tilsynelatende har Black Lives Matter-bevegelsen overbevist demokrater og progressive om at det er en epidemi av rasistiske hvite politibetjenter som dreper unge svarte menn. Men hva om Black Lives Matter-bevegelsen er basert på fantasi? Ikke bare den fiktive beretningen om politiets skyting i 2014 av Michael Brown i Ferguson, Mo., men den fullstendige uriktige framstillingen av skyting av politiet generelt.

For å dømme av utsagn fra Black Lives Matter-demonstranter og deres medier og politiske allierte, kunne du tro at drapsmennene utgjorde den største trusselen mot unge svarte menn i dag. Men denne oppfatningen, som nesten alt annet som mange tror de vet om dødelig skyting av politiet, er feil. Washington Post har samlet inn data om dødelig skyting av politiet det siste halvannet året for å rette opp anerkjente mangler i føderale tall. De nye dataene skal åpne for mange øyne.

Til å begynne med utgjør dødelig politiskyting en mye større andel av hvite og spansktalende drapsdød enn svarte drapsdødsfall. I følge Post-databasen drepte offiserer i 2015 662 hvite og spansktalende, og 258 svarte (det overveldende flertallet av alle de politiskytende ofrene angrep offiserene, ofte med en pistol). Ved å bruke drapstallene i 2014 som en tilnærming til 2015-tallet, ville de 662 hvite og spansktalende ofrene for politiskyting utgjøre 12% av alle hvite og latinamerikanske drap. Det er tre ganger andelen av svarte dødsfall som følge av politiets skyting» (originalartikkel fra Wall Street Journal, 2016, her).

Selv er jeg tilhenger av å se tingene som de er. En søyle i all erkjennelse av virkeligheten, særlig for oss som ble oppdratt til å se opp til autoriteter, er at alle aktører koker med vann, akkurat slik som du og jeg, også. Det er ingen forskjell, en spade vil alltid være en spade, og det har i tillegg et godt samsvar med sannheten. Uten den, sannheten, blir vi alle til spillfektere som Don Quijote, ridderen som sto ivrig fektende foran vindmøllene, slående om seg i løse luften.

Er den norske dagspresses ivrige skribenter som don-quijote-riddere, sittende hjelpeløst fast i løgnens klebrige grep? Er løgnen en egenskap ved kommunismen (?): «Derfor gjelder det å trå varsomt og ikke stille for ubehagelige spørsmål. For de autoriserte partihistorikere består en viktig del av jobben å fortie, omskrive og lyve», skriver Færøvik i sin bok om Mao’s Kina, s. 522. Koker det hele ned til spørsmålet om hvordan man kan finne sannheten? Hvordan kunne tusenvis av lydige kinesiske partifunksjonærer i 1981 se bort ifra at millioner av landsmenn, – kvinner og barn hadde dødd av sult, sykdom og nød; de var ikke uvitende om hva som hadde skjedd under Maos revolusjon; var løgnens grep sterkere (se artikkel, her)? De fastslo på sin jubileumskonferanse ganske enkelt at: Kommunistpartiet hadde siden 1921 fullført ‘seksti år med strålende kamp’ (s.515).

Wei Jinsheng var underveis i Kina og oppdaget «en landsby som virket helt forlatt. Hustakene var borte, bare veggrestene sto igjen. Wei spurte en slektning om hva som hadde skjedd. «Selvfølgelig bor ingen der,» svarte han. «Innbyggerne sultet ihjel under Det store spranget (1958-1961).» Senere ble han rystet til margen da bøndene fortalte ham om hvordan de hadde utvekslet hverandres småbarn for å spise dem. «Først da forsto jeg hvordan Peng Dehuai hadde funnet styrke til å angripe den Mao-styrte sentralkomiteen. Først da forsto jeg hvorfor bøndene hatet ‘kommunismen’ så bittert» (s. 498).

I kapitlet Sultenød som våpen, skriver Jüri Lina: «I juli 1921 sultet ti millioner mennesker. Vinteren 1921-1922 var allerede 35 millioner uten mat» (s. 431). «De sultende ville han absolutt ikke hjelpe. Han proklamerte: «Vi har ingen penger!» Men Lenin hadde penger til Grand Orient (frimurerne) som renoverte sitt tempel i rue Cadet i Paris. Samtidig fortsatte røverbander og forbrytere, som Trotskij hadde sluppet løs, å herje i landet. Også Mao Zedong satte inn kriminelle år 1949. Hungersnøden truet å legge titalls millioner i graven. I de hardest truffede regioner forekom kannibalisme» (Kina, s. 431/432). «Ifølge offisielle opplysninger døde 5 millioner mennesker av sult i årene 1921-22 (Russland). Emigrantene hevdet at antallet var betydelig større. Dette har i den siste tiden også blitt påvist av den russiske presse. Lenin hadde ansvaret for at alle disse liv sluknet» (i boken Under skorpionens teckn, s. 432).

Var kommunismen et initiativ fra helvetet, forkledd i løfter om sosiale forbedringer, men hvis reelle virkning og dermed den virkelige hensikt var drap av mennesker? Var det ikke systematiske utryddelser, millioner døde også av sult, det fant store hungerkatastrofer både i Russland, Ukraina og Kina sted; man hadde aldri før i historien sett slike mengder av døde som i Kina. Under Mao døde 70 millioner kinesere. «Forfatteren Alexander Solshenitzyn fortalte i et intervju i spansk TV i 1976, at på grunn av kommunismen bukket 110 millioner mennesker under» i Sovjetunionen. I hele verden hadde samme ideologi krevd 300 millioner offer» (Juri Lina, Under skorpionens teckn, s. 516).

Fra statskuppet i 1917 til Stalins dødsår i 1953 hadde det gått 36 år. For å få en pekepinn på hva dette betyr har jeg delt det totale antall som bukket under på disse årene, med antall dager. Resultatet er at 8371 mennesker bukket under hver eneste dag.

Dette kan ikke karakteriseres som annet enn regelrett nedslakting, som regelrett utryddelse. Hadde dette skjedd i Norge, med 5,5 millioner innbyggere, hadde det tatt knappe to år, 630 dager. Og kommunistene hadde noe de kalte utryddelsesbataljoner («förintelsebataljoner», Jüri Linas svenske utgave) herjende i de baltiske stater, så begrepet utryddelse var ikke ukjent. Var det i virkeligheten slik at man hadde man sluppet løs vanvittige, destruktive menneskefiendtlige krefter, så altødeleggende at vi hadde vanskelig for å begripe det, langt mindre tro at det kunne være sant, at det var derfor det skulle ta omkring 70 år før vi orket å begynne å grave oss ned i denne ualminnelig vanskelig tilgjengelige materie, for å væpne oss mot enhver form for fremtidig kommunisme (om Mao, fra Norsk store leksikon, her og fra tidsskriftet Dyade om de mange som døde i kommunismens fotspor, her)?

«I Dao-fylket i Hunan, hvor mer enn fire tusen mennesker ble massakrert i 1967, skulle det gå nitten år før de største forbryterne ble stilt for retten. Hver av de 42 tiltalte fikk bare 10 års fengsel. Den viktigste grunnen til at rettsakene har vært så få, er hensynet til kommunistpartiets prestisje. For mange domfellelser ville ha blitt en utålelig belastning,» skriver Færøvik i boken Maos rike, s. 527. Det er alltid de etterlatte som vil ha sine barns, menns, slektningers bødler straffet. Uten dem, intet oppgjør. Å engasjere seg har en stor betydning, det betyr faktisk alt. De som står frem og vil ha sannheten på bordet, møter motstand. Sterke maktmiljø i det kommunistiske Kina vil dekke til virkeligheten, legge lokk på den, omskrive den; ja, de ville sogar «forvandle svart til hvitt», skriver Færøvik.

Løgnaktighet i statlig regi får mange rare ansikt: «Propagandaen slo alle løgnrekorder. Først i oktober 1988 ble det avslørt i avisen Komsomolskaja Pravda, at den berømte rekordarbeider Alexei Stachanov var en bløff. Han hadde hatt hjelp av to andre arbeidere da han satte den legendariske rekord i å grave ut kull den 31. august 1935. Stachanov var da 29 år gammel da han i løpet av 5 timer og 45 minutter, et ordinært skift, skulle ha gravd ut 105 tonn kull. Dette var 15 ganger mer enn vanlig og ble starten på en enorm propagandakampanje. Stachanov fikk en by oppkalt etter seg, man reiste opp en statue på en sokkel av ham i byen. Stachanov døde i 1977, 71 år gammel» (Jüri Linas bok, s. 445).

Var mangel på forankring i virkeligheten grunnen til at de trodde de kunne forvandle løgn til sannhet? Bare man gjentok det ofte nok? Bare det sto i skolens lærebøker? Forvandle svart til hvitt med omskrivninger og bortforklaringer? Historien bak opprettelsen av Israel avdekker at dens indre kjerne, den dype stat, befolket sentrum av kommunismen fra begynnelsen av; det var judaismen og Talmud som gjaldt, «noen kaller det for kommunisme, men jeg kaller det judaisme» (rabbi Stephen Samuel Wise, New York, gjengitt i Jüri Linas bok, s. 212):

«Det er rabbienes meninger som sørger for at politikere i Knesset offentlig støtter at mennesker av andre raser enn den jødiske skal bli brutalt undertrykt, hundset og drept. Dette er måten de ivaretar sin egen rase på. Det er gjennom tolkninger av Talmud de finner motivene til å ville utrydde andre. Om fiender, se artikler her, her og her og om utryddelse, se her» (sitert tekst hentet, her). «Ifølge Talmud er jødene et utvalgt folk, som skal spille en ledende rolle i verden» (Jüri Lina, s.180).

Den amerikanske gymnasielærer og forfatter Mark Glenns artikkel fra 2011 om det som gjemmer seg bak vakre Netanyahus Israel, er usminket og etter min oppfatning, sannferdig. Mark Glenn gjør det som de fleste ikke tør å gjøre når det gjelder Netanyahus Israel, han forbinder fakta med hverandre og trekker konklusjonene. Han setter navn på det som gjemmer seg bak skyggene, de mørke skygger som aktørene selv har skapt, for å tildekke og gjemme bort. For Israel er kommunismens sentrum.

Hva skal vi med fiender, når vi har slike venner?

«De møtes en eller to ganger om året for å smile og håndhilse foran kameraene med ønske om å fortsatt holde omverdenen i den 50-årig-lange villfarelse. Skuespillerne det er snakk om, er lederne av Israel og USA, som feiret et vennskap som har eksistert siden Harry Trumans dager, et vennskap som de skryter av er like viktig for den andres interesser så vel som for den frie verdens sikkerhet.

Sannheten er imidlertid at disse opptredener ikke er annet enn billig parfyme som brukes til å maskere stanken av et inderlig hat mot både Amerika og hennes folk.

Disse ledere var mafioso med hender dryppende av blod fra amerikanske patrioter, patrioter hvis liv er blitt ofret i sionismens tjenesten. De var ikke annet enn en slags vampyrer som hadde tjent på å ofre uskyldige amerikanske borgeres blod i 50 år. De åpenbare eksemplene som viser dette hatet er så mange at de er ufattelige, men de er empiriske og ubestridelige fakta fra historien.

Og nå, når Amerika og hennes folk møter stilla før stormen, en storm som truer henne med mulig utslettelse, bør det fortelles om hvem som gang på gang la hodet på huggestabben og hvem som var engasjert i en plan om systematisk massedrap på det amerikanske folket siden starten i 1948:

Løgnene rundt drapene på Amerikas unge sjømenn ombord på USS Liberty, så vel som på amerikanerne som ble myrdet den 11. september 2001, er så frekke at de for lengst har blitt surrealistiske. Og så åpenbart som det måtte være angående den morderiske nasjonen som ble grunnlagt i 1948 av ateistiske kommunister fra det som den gang var Sovjetunionen, er det også tydelig hvem som er forræderne som okkuperer maktsetene i den amerikanske regjeringen, hvem som i 35 år har ikke søkt et eneste gram rettferdighet for det amerikanske folket i frykt for den sionistiske makt.

Foruten handlingene med åpen krigføring mot folket i USA, har israelerne i generasjoner nå opprettet firmaer som ADL, AIPAC og JDL hvor spionasje, bestikkelser, noen ganger direkte drap og terrorisme kunne tilrettelegges. I tillegg er og har ADL vært aktivt involvert i avkristning av det amerikanske samfunnet til det punktet at den mest suksessrike skuespilleren i det amerikanske samfunnet, Mel Gibson, ikke lenger kan lage en film om Kristi død uten å få trusler mot seg og sin familie fra den jødiske lobbyen.

Det israelske spion-nettverk, kjent som Anti-Defamation League, jobber dag og natt for å uthule rettighetene til eiere av våpen og eiendom, men også foreldrenes rettigheter ovenfor de egne barn, og retten til å kunne skole sine barn hjemme. Faktisk brukte de sin meget sterke innflytelse for å få politistats-lovgivning innført i det amerikanske samfunnslivet. Det var ADL som presset på for «Anti-Terrorist» -lovgivningen seks måneder før bombingen i Oklahoma City, og som styrte det amerikanske justisdepartementet til å sette i gang hendelsene som førte til drapet på amerikanske borgere ved Ruby Ridge og Waco.

Det er derfor ingen overraskelse å se at ADL kom ut og støttet bruken av skattebetalers dollar for å fremme «kunstverk» som skildret et krusifiks, plassert i en krukke med piss og bilder av Kristi hellige mor dekket til med elefantmøkk.

JDL, den «handlingsorienterte» armen av Israels ’influensers’ som opererer i USA, og den desto mer villige av hennes organisasjoner til å skitne til sine hender, har fortsatt sin velfortjente plass på FBIs liste over de farligste terrororganisasjoner. I 2003 ble to av medlemmene dømt for å ha forsøkt å sprenge en moske i delstaten Florida. Før dette ble gruppens tidligere leder, Irv Rubin, «selvmyrdet» i fengsel dagen før han skulle stå for retten for sin rolle i den planlagte sprengningen av kontoret til California kongressmedlem Daryl Issa, en amerikaner vokst opp i Midtøsten.

Det er i deres fotspor flere andre ekspempler på bruk av vold, inkludert forsøk på brannstiftelse, bombesprengning, murstein gjennom vinduer, for ikke å nevne de obligatoriske drapstruslene som de gjerne tar æren for, men som avslører en egenskap som som stort sett forblir skjult for det amerikanske publikum som fremdeles tror at Israel deres beste venn.

Mens ADL og JDL forsøker å skjule sin agenda for å støtte Israel gjennom bruk av spionasje og trusler, gjør AIPAC, den amerikansk-israelske politiske handlingskomité, aldri slike forsøk. AIPAC er den største politiske aksjonskomiteen i USA, og bestemmer bokstavelig talt hvem som vinner valgene stats- og føderalt nivå. Hvis en person, enten allerede valgt eller ikke, blir sett på som ugunstig av den israelske lobby, vil alle bremser bli koblet inn for å sørge for at han eller hun ikke kommer inn i embetet. Sammen med de sionistisk kontrollerte fjernsyn og aviser, vil de sørge for å kjøre så fort og uvørent at hodene nesten ramler av, slik at de meget effektivt saboterer enhver politisk kampanje. På denne måten bestemmer nasjonen Israel, ikke det amerikanske folket, hvem som styrer den amerikanske nasjonen.

I tilfelle vi hadde glemt det, så var det israelsk etterretning som gjennomførte og håndterte Monica Lewinsky-affæren med det formål dengang å presse president Bill Clinton. Etter å ha avlyttet telefonen hans holdt Amerikas eneste allierte i Midt-Østen en pistol mot hodet hans og tvang ham til å droppe sin støtte til en fredsplan mellom Israel og palestinerne. I tilfelle vi hadde glemt det, er Israel idag hovedkvarteret til den russiske mafiaen, den største handleren av stoffet ecstasy, som suger ut substansen av det amerikanske samfunnet og lever av den amerikanske ungdom». Les hele Mark Glenns originalartikkel, her.

Det finnes mange US politikere som ikke ville bøye seg for Israels særegne krav og som har blitt kastet ut av The Congress av ADL og AIPAC. Cynthia McKinney er en av dem, her forteller hun om AIPAC, «du må skrive under på et løfte», video, her og B’nai B’rith om «israelhateren» Cynthia McKinney, artikkel, her.

Den fritt-talende Congressmedlem Jim Trafficant (1941-2014) fikk føle AIPACS makt og havnet i fengsel, om Israel og AIPAC,video, her. Om ekstremsionistene skriver Jüri Lina dette: «Det er helt typisk for slike fanatiske bevegelser at de kan utøve terror til og med mot siviliserte jøder som står i veien for deres rasistiske utopier og religiøse hallusinasjoner» (s.531).

Den store planen om Covid19, ble offentliggjort allerede i 2010 av Rockefeller Foundation (rapport 2010, nedlasting, her). I 2019 forsto vi at WEF, World Economic Forum, de internasjonale milliardærers egen klubb, hadde en stor sammenfattende konferanse i Davos om Covid19 om den store kommende smitte. Da vi så smittede falle om og legge seg døde på gatene i utlagte video-opptak fra Kina, skjønte vi at her var det noe som ikke stemte.

I tillegg ble spredningen av sykdommen, en mild, men ordinær influensa, fastslått gjennom PCR-testen, hvor til og med oppfinneren, Kary Mullis, hadde understreket av testen var uegnet til å fastslå infeksjonssykdommer. Han hadde til og med uttalt at testen var så vilkårlig og hadde så store feilmarginer at man nesten kunne påvise hvasomhelst hos hvemsomhelst (artikkel og videointervju, her). WHO lot ikke et ord falle om akkurat det. Var ikke det også et meget mistenkelig tegn?

WHO truet også underveis med å bryte seg vei inn i private hjem for å hente ut smittede, noe vi aldri hadde hørt om tidligere ved noen slags influensa (se video om event 201, her).

Vi fikk se kinesiske politifolk sveise igjen dører og vinduer i leilighetene til såkalte «smittede» familier, stengt inne til den sikre død. Det var tydelig at restriksjonene hadde helt andre motiver enn begrensning av virus og smitte. Det eneste begrepet som var dekkende for det vi kunne iaktta, var ønsket om politisk makt i internasjonal målestokk, fordi dette var en villet spredning av frykt og redsel.

I Melbourne, Australia kunne vi fastslå at det var kommunistenes egne politimetoder som ble satt ut i livet, som et oppvisende teater på en verdensscene, slått bredt opp i verdenspressen. Flere lignende brutale hendelser på forskjellige steder, sørget for at vi forsto at ordrene om dette bare kunne komme fra et sentralt sted, fra WHO og deres internasjonale sentral. Da ble det også klart hvorfor Bill Gates hadde ansatt en beryktet og brutal terrorist, marxisten Tedros Adhanom fra det etiopiske statsapparat, som leder av WHO (Om Tedros bakgrunn, se artikkel, her).

Den som har studert kommunismen nærmere kjenner igjen de såkalte Covid19-restriksjoner som «false flag»-bedrag. Av denne grunn var erkebiskop Carlo Maria Viganòs utspill et interessant trekk, fordi han kom fra den amerikanske katolske kirkes kristne høyborg. Hans brev var bygd på årelange meditasjon over og innblikk i Det nye testament, det vestlige kristne samfunns største grunnsten, og skulle være brennaktuelle også for de mange kristne miljø i Norge.

Brev fra erkebiskop Carlo Maria Viganò

Den katoske erkebiskop i New York, Carlo Maria Viganò så Det nye testaments ord i Johannes Åpenbaring gå i oppfyllelse. Han skrev til President Trump, den 7. juni 2020 (utdrag):

«Herr President, de siste månedene har vi vært vitne til et møte mellom to motstridende sider som jeg vil kalle bibelske; lysets barn og mørkets barn. Lysets barn utgjorde den iøynefallende delen av menneskeheten, mens mørkets barn representerte et klart mindretall. Likevel ble førstnevnte utsatt for en slags diskriminering som betraktet dem som moralsk underlegne i forhold til sine motstandere; det var de som ofte innehadde strategiske stillinger i regjering, politikk, økonomi og i media.

På en tilsynelatende uforklarlig måte ble de gode holdt som gisler av de onde og av de som hadde hjulpet dem av egeninteresse, men også av frykt.

Disse to sidene som har en bibelsk natur, var et avbilde av en kvinnes avkom og slangens. Det var de som hadde tusen mangler og svakheter, men var motivert av ønsket om å gjøre godt, være ærlige, stifte familie, engasjere seg i arbeid, gi velstand til hjemlandet, hjelpe de trengende, i lydighet til Guds lov om å fortjene himmelriket. Så var det de som kun tjente seg selv, som ikke hadde noen moralske prinsipper, som ønsket å rive ned familie og nasjon, utnytte arbeidere til å gjøre seg selv urimelig velstående, som skapte vekstvilkår for indre splittelser og kriger, samlet makt og penger; for dem ville illusjonen om timelig velvære – hvis de ikke omvendte seg – slå tilbake med en fryktelig skjebne som ventet dem, langt vekk fra Gud, i en slags evig forbannelse».

«I samfunnet, herr President, eksisterer disse to motstridende virkelighetene som evige fiender, akkurat som Gud og Satan er evige fiender. Og det ser ut til at mørkets barn – som vi lett kan identifisere oss med den Dype Stat – som du klokt har reist deg opp imot og som en rasende kriger imot deg, i disse dager – nå har de bestemt seg for å vise kortene sine og avsløre sine planer.

De ser ut til å være så sikre på at de allerede har alt under kontroll, at de har lagt til side den forsiktigheten som de til nå i det minste delvis hadde skjult. Undersøkelsene som allerede er i gang, vil avdekke det sanne ansvaret til de som administrerte COVID-virus-pandemien, ikke bare innen helsevesenet, men også innen politikk, økonomi og media (hele brevet i original, artikkel, her).

John Henry Westen, LifeSiteNews Australia, siterer fra Carlo Maria Viganò’s brev: «Den nåværende krise over koronavirus-pandemien og George-Floyd-opptøyene er en del av den evige åndelig kamp mellom mellom de gode og onde krafter» (0:20, video, her). Hadde vi fått billettene til de beste plasser og ble ufrivillig vitner til en kamp mellom de gode og de onde krefter, mellom Gud selv og Satan? Lå det årelange forberedelser bak dette, kanskje hundrevis av år? Hva dette innebar, kunne vi lese i den engelske forfatter og journalist Douglas Reeds (1895-1976) betydningsfulle bok, Kontroversen, skrevet i 1956, utgitt i 1978. Boken var et dyptpløyende studie i hva Douglas Reed ante lå bak den franske, tyske og russiske revolusjon, men også verdenskrigene. Han formidlet hva våkne og engasjerte folk hadde skjønt av problemstillingene, dengang:

Abbed Barruel (1741-1820) vurdering av det som hadde skjedd, var identisk med de Luchets tidligere profeti og lord Actons langt senere analyse: «… Vi vil bevise at selv når det gjelder de frykteligste gjerninger som ble begått under den franske revolusjon, alt var forutsett og besluttet, samordnet og overlagt; at de sprang ut av gjennomtenkt ondskap da de ble forberedt og iverksatt av menn som var alene om å ha nøkkelen til disse komplotter og sammensvergelser, og de konspirerte i hemmelige møter, der ideene ble unnfanget … Skjønt begivenhetene fra dag til dag ikke synes å ha hatt noen sammenheng, var det ikke desto mindre en hemmelig forvaltning og et hemmelig formål, som var årsaken til hver enkelt hendelse, og som benyttet omstendighetene til et lenge søkt formål … Revolusjonens store sak, dens vesentligste trekk, dens fryktelige forbrytelser, er og blir en sammenhengende rekke av dyptliggende og overlagt ondskap».

Disse tre mennene kom fram til den samme konklusjon: «En anti-kristen sammensvergelse … ikke bare mot konger, men mot all regjering, mot alle siviliserte samfunn, selv mot all eiendomsrett overhodet» (abbed Barruel). «En sammenslutning har blitt dannet med det spesielle mål å rykke alle religiøse institusjoner opp med roten og velte alle eksisterende regjeringer i Europa» (prof. Robinson). «Det spesifikke formål er å utrydde og avskaffe kristendommen og styrte alle borgerlige regjeringer» (Morse). De var enige om at det som hadde skjedd ikke bare var en episode i Frankrike, oppstått fra franske forhold, men var iverksatt av en organisasjon som hadde en fortløpende plan i alle land; en universell plan. De var enige om at denne organisasjonen var det hemmelige selskap, Illuminati, at det hadde inspirert og kontrollert terrorist-fasen i den franske revolusjon, at organisasjonen hadde overlevd, og at den var veletablert og sterk i England og De Forente Stater. Især abbed Barruel advarte om dette siste aspektet» (Kontroversen s. 131), nedlasting The Controversy, nedlasting, her, Kontroversen, til norsk ved Ingrid Berg, nedlasting, her.

Det tok undertegnede mange år av mitt voksne liv før jeg kunne akseptere det faktum at vi hadde destruktive miljøer i samfunnet, folk som planla og gjennomførte ødeleggelser, kun for ødeleggelsenes skyld. Der hvor en rekke engasjerte borgere hadde bygget opp institusjoner og ordninger, rev de ned og la øde. Men de sto ikke opp og viste seg frem; de planla og ødela i det skjulte, de sørget for ved hjelp av finurlige og tidskrevende arrangementer, å få kastet de skylden på andre. Douglas Reeds detaljerte beskrivelse av Adam Weishaupts Illuminati, fra side 119, under overskriften Planen, kan bli en hjørnesten i oppfattelsen av kommunismens bedragerske ånd, og derigjennom et instrument til å begripe dagens politikk, politiske organisasjoner og også de manges umettelige grådighet.

Den tyske regjering i Muenchen i 1786 hadde skjønt alvoret: «Det var på dette tidspunkt at den originale planen for verdensrevolusjon og eksistensen av en maktfull organisasjons medlemmer på høye poster, ble avslørt. Fra da av var det ikke lenger noen tvil om at det i alle land og i alle klasser var menn som hadde sluttet seg sammen for å ødelegge alle lovlig regjeringer og all religion.»

Halshugging av Samuel Paty

Gjaldt drapet av George Floyd å få tent et opprør av raseri, opphisselse og altoppspisende flammer? Flammer som skulle fortære, men også antenne flere deler av de internasjonale samfunn? Skulle det komme en ny fanatisk glød i monologene om raser, afrikanere, utlendinger, fremmede snyltere, fremmende kulturer, om islam? Gjaldt det nøre opp under mobbing i stor statlig stil?? Hadde kanskje mordet gjennom halshuggingen av den franske gymnasielærer Samuel Paty, samme motiv?

Halshugging var metoden hos kong Herodes Antipas. Johannes Døperen ble halshugget mens han satt fengslet hos ham. Halshugging var en mye brukt metode, lenge før profeteten Muhammad (570-632), islams grunnlegger, dukket opp i historien. Saudi Arabia ble grunnlagt 1727, det saudiske kongehuset hersket med frykt og skrekk. Henrettelsesmetoden deres var halshugging, et relikt som sammen med andre gammeltestamentariske straffemetoder var måten saudfamilien hersket over nomadestammene i sine ørkenområder. Halshugging hadde aldri hatt noen klare forbindelse verken til muslimene eller Koranen, men hadde gjennom Herodes linjer bakover til Guds strenghet i det Gamle testament. Men denne ble også benyttet av vikingene (Sigurd Buesson får grid, Olav Trygvessons saga, fra Snorre), av treller og konger.

I krigen mot Syria og Assad forekom halshugging, men disse gav inntrykk av å ha fått en styrt markedsføring i media hvor tydelige løgnaktige hensikter lå bak. I tillegg var mange av de såkalte halshuggingsvideoer produsert i studio, også i USA, finansiert av CIA (halshugging av journalist James Foley, CNN, artikkel, her, av en CIA agent, Haaretz, her, CIA innrømmer, globalresearch, artikkel, her)? Som anklagene om at ISIS ble ledet av Mossadfolk, var det kanskje sant at ISIS var en oppfinnelse av Mossad (les Israel), finansiert av Saudi Arabia, NATO og USA for å være ryggraden i en proxykrig mot Assads Syria; hør en kommentar av brother Nathanael, fra 2015, video, her?

Setter ikke bare mistanken om slike forbindelser de forferdelige halshuggings-scenene i et helt annet lys? For er ikke dette slik den internasjonale (israelstyrte) politikk, fungerer? Kanskje var det å skyve skylden på islam for de grusomme halshugginger et resultat av avisenes fete overskrifter og fjernsynets flittige bruk av lyskastere og pidestall? Kanskje var forbindelsen et konstrukt som ikke hadde noe med virkeligheten å gjøre, men som var blitt konstruert for å tjene et bestemt formål?

At det bare er sjeler som balanserer med galskapen som skjærer over halsen til sine medmennesker, høres fornuftig ut. Men vi har også profesjonelle soldater, spesialtropper som har dette som sin spesialitet, som mottar store bonuser for hvert utført oppdrag. Var det disse som var i aksjon ved drapet på Samuel Paty? Ble kanskje Samuel Paty ofret av dem som bærer ansvaret for det store geopolitiske bildet? Kanskje ble han ofret for å iscenesette en kokende hekseforfølgelse? Kanskje var det nok at alle avisene skrev om det? Kanskje var det ikke sikkert at han i virkeligheten ble halshugget? Kanskje var det heller ikke sikkert at hans morder ble drept? For hadde vi ikke det bare fra pressen? Kunne det hele ha vært iscenesatt? Se, det vet vi ikke, vi vet bare at de som har trukket i trådene, sionistene, forføyer over etterretningstjenestene, eier avisene og har bestemmelsesrett inn i fjernsynsredaksjonene. Og ikke minst, de er eksperter på teaterforestillinger.

De ledende kommunisters grusomheter i Sovjet var hinsides enhver forestilling. Det gjaldt for dem å langsomt ekspedere mennesker skrittvis over i døden, og de gledet seg over hvert steg som gjorde lidelsene enda verre, som gjorde skrikene enda høyere. Hvor kom disse særegne gleder fra? Hvordan var det mulig å glede seg over slikt? Kunne det tenkes vi har de samme torturister rundt oss i dag? Kanskje fordi vi aldri tok oppgjøret med dem?

Kunne tortur være noe som var en bestanddel av kommunismen, som hørte hjemme akkurat der og ingen andre steder, akkurat som tomater var en bestanddel av tomatjuice? Et «politisk» fengsel for «politiske» forbrytelser, dvs tankeforbrytelser som til enhver tid kunne defineres av makthaverne, man kunne snu dem etter vinden, bestemme de riktige og de gale meninger, dvs kriminalisert folk for å ha oppfatninger.

Er ikke neste og siste trinn på den stigen å drepe de med andre meninger, å se frem imot et samfunn hvor alle har samme hårsveis? Wei Jinsheng, en tidligere rødegardist, sa det slik etter å ha iakttatt virkeligheten i Maos Kina: «Dra til helvete! Bøker jeg har lest, hevder at kapitalismen er dårlig, men kan noe være verre enn det jeg har sett» (Færøvik, Maos rike, s. 497)?

I Kina kort etter Maos død, kunne Wei Jinsheng (om ham, her), elektrikeren i en zoologisk hage i Bejing starte sine egen veggavis hvor han var både redaktør og journalist. I en artikkel i bladet Tansuo (Utforskning) beskrev han forholdene i Quincheng fengsel (Q1), Kinas fremst politiske fengsel, ikke avmerket på noe kart, hvor fangene var isolert i eneceller som var 3 meter lang og en meter bred.

«Tortur var en del av hverdagen. Ifølge Wei var Q1 utstyrt med «moderne instrumenter» som forårsaket de frykteligste smerter under forhør. En metode gikk ut på å legge gjenstridige fanger i tvangstrøye. Tvangstrøyen, som var av gummi, lot seg blåse opp. Jo mer luft, desto vanskeligere å puste. Den vanligste formen for mishandling besto i å banke opp fangene, å slå tennene ut på dem, sparke dem i hodet eller brekke et ribben eller to.

Ofte deltok flere personer i mishandlingen. Sterk medisinering ble også brukt for å bryte ned fangenes motstandsvilje, og flere sykehus i Bejing-området, som Fuxing sykehus og Anding sykehus, bidro med råd og vink. Noen fanger gav seg til å snakke i ett sett i dagevis etter å ha blitt satt på tunge medisiner. Disse monologene ble naturligvis overhørt og brukt mot dem under senere forhør», skriver Torbjørn Færøvik i sin bok Maos Rike, en lidelseshistorie (utdrag). «De innsatte var slett ikke garantert å komme levende ut. De som gjorde det, var som regel merket for livet. Noen ble så vansiret, fysisk som sjelelig, at selv nære slektninger knapt var istand til å kjenne dem igjen. Onde tunger omtalte fengselsporten som Ateistenes helvetesport»(s. 495).

Kan det være kommunister som styrer Israel (Likud)? Allerede i 1947 skjedde dette med palestinerne, han fremholder den beryktede jødiske terrorist Vladimir Jabotinskys (1880-1940) brev til ledende israelske sionister hvor han mente at «hvis det var mulig å deportere de baltiske folk (Slik Stalin hadde gjort; min bemerkning), så skulle det også være mulig å forflytte de palestinske arabere», Jüri Lina forteller (s. 492):

«Det begynte den 2. desember 1947, da ble 750 000 palestinerne fordrevet ut av sitt hjemland med vold eller skremselstaktikk. De store arabiske byene Jaffa og Haifa ble helt tømt. Jødiske militære styrker tvang palestinerne ut av 531 byer og 11 landsbyer. Mange av byene ble jevnet med jorden. I en by, Deir Yassin, ble 250 av 254 myrdet, da den arabiske befolkningen i nabobyene fikk høre dette, flyktet de. Også denne gang var man ute etter palestinernes smykker, halsbånd, armbånd og gullringer. Disse hendelser ble beskrevet av den israelske historiker Benny Morris i boken «The Birth of the Palestinian Refugee Problem 1947-1949″ (Cambridge University Press, 1988).»

Har slikt med en straffende Guds herredømme i Gamle testament å gjøre? Jeg har selv sett en 40-årig topptrent Israelsk IDF-soldat slå til en tynn palestinsk guttunge i 14-års alderen i ansiktet med full kraft med geværkolben. Jeg var lenge helt utslått av bare å se den brutale hensynløshet. Men her var det folk som gikk meget lengre, de tenkte ikke bare i avstraffelser og pinsler, de tenkte også massedrap og utryddelser. Husker vi massakrene på opp til 3500 palestinere i flyktningeleirene i Sabra og Shatila, Vest-Beirut i Libanon i 1982, under oppsyn av israelske soldater fra IDF (Sabra- og Shatilamassakren, artikkel, her)? Kanskje hadde de ikke tenkt å stoppe der, kanskje var palestinerne bare begynnelsen, skulle de etterhvert ta andre folkeslag i kikkertsiktet, bare for å fremheve sin egen opphøyethet?

Etter 70 års-jubileet av Israel ble behørlig feiret den 14. mai 2018 med Presidents Trumps tale i Jerusalem, hadde tallene på døde og lemlestede palestinere under de ikke-voldelige protester den 25. mai kommet opp i 105 drepte, skutt av skarpskyttere, soldater fra IDF, samt 10 000 skadde, sprayet av tåregass fra droner og skadd under beskytning (artikler, her, her og her). Er det ikke som om utryddelser av mennesker de forakter står høyt oppe på en ønskeliste? Passer deres sjelelige landskaper inn i disse grusomme handlinger, var det for dem naturlig, fordi de så det som naturlig å utrydde fiender? Var de kanskje langt borte, i en fjern fortid; i en ørken, omgitt av ufruktbarhet og drapsgudens blod- og offertørst? Var det en Gamle testaments straffende Gud som lå i disse sjeler som en demon og muliggjorde disse kaldblodige drap av andre?

---

I del 3 av 4 (her) har jeg tatt for meg følgende temaer; Det blodige gamle testament, våre sosiale konflikter, trotskyistene i amerikansk politikk, om elefanten i rommet og Samson option.