De fryktelige drapene på Valdresekspressen den 4. november 2013 synes planlagt. At gjerningsmannen skulle ha gått amok, var løgnen som gav udåden troverdighet. Han ble fremstilt som syk, men var en profesjonell drapsmann. Han drepte på oppdrag for å skape frykt. Frykten ble forsøkt brukt for å antenne hat.
Drept for ingenting
Drapene på bussen fra Årdal forferdet oss. Engasjerte, livsopptatte og vennlige mennesker ble uten forvarsel brutalt revet ut av sine liv, bort fra sine familier, fra slekt og fra venner. Dører ble ubønnhørlig lukket og vi sto maktesløse tilbake, lammet og bekymret. Det hele syntes så meningsløst, så grusomt unødvendig og umotivert. Men var det også virkelig slik? Drap som synes tilfeldige, krever særlig oppmerksomhet: Var det tilfeldige bare tilsynelatende? Hva om det fantes noen som kunne ha nytte av mordene? Hva om det hele var iscenesatt for å oppnå noe?
Nettavisene kom meget raskt på banen. De fokuserte på en afrikaner som hadde mistet kontroll over sine følelser og handlinger. Han var blitt nektet opphold i landet. Han skulle utvises. Det må ha vært nervesammenbrudd. Han kom fra krigsområde, var sikkert krigsskadet. Han hadde gått amok. Dette kom i nettavisene allerede før politiet hadde rukket å komme frem til åstedet.
Som Hanne Skartveit skrev i VG tenkte mange av oss: «De siste tiårene har det foregått ting i denne delen av Afrika som de færreste av oss klarer å forestille oss. Folkemord, voldtekter, tortur og massakrer. Barn som har sett foreldre bli drept, barn som har lemlestet og drept andre barn.» (VG, 6. november 2013).
Etterhvert kom det frem i nettmedia at det måtte være synd på mannen. Han hadde sikkert ikke ment det. Han hadde mistet kontrollen. Han måtte han vært syk. Kanskje var han til og med bevisstløs i gjerningsøyeblikket? Gjerningsmannen ble oppfordret til å komme ut av bussen. Han ble kastet i bakken og teipet på hender og føtter av rednings- og brannmennene. Han rakk å fortelle dem at han ønsket å bli overgitt politiet. En sterkt forvirret mann som akkurat hadde mistet sans og samling, gått fullstendig berserk og knivdrept tre voksne mennesker, forandret seg plutselig til å bli konsentrert og samlet, slik at han kunne be om å bli overgitt politiet? Men redningsfolkene kunne fortelle mer. De fortalte oss at mannen var uanfektet. Han var til og uberørt av det han akkurat hadde gjort. Han hadde varmt blod på hendene, men syntes å være iskald. Og det var rart. Man går ikke berserk og er rolig samtidig. Man kan ikke være forvirret, drevet av galskap og samtidig være uanfektet. Brann- og redningsfolkene var på åstedet. De så og hørte gjerningsmannen.
Hvem var han egentlig? Han hadde møtt en landsmann på Grønland i Oslo, to ganger. Han fortalte aldri hvorfor han hadde dratt fra hjemlandet eller om han hadde spesielle problemer, bortsett fra at han trengte å låne penger. «Jeg vet ikke om det var en reise til hjemlandet han ville ha penger til», fortalte ambassadørens kilde (DB 8/11-13). Gjennom det Dagbladet gjengav synes drapsmannen å være et menneske formet av flerårig vestlig utdannelse. Han gav inntrykket av å være et menneske som gjerne var godt informert. Han spurte nøyaktig etter det han trengte, fortalte ingenting fra eget liv. Som om han var en tilbakeholden karakter. Han ble beskrevet som taus, ettertenksom.
Vilkårlige drap har siden 70- og 80-tallets terroristiske herjinger i Europa stått i en særstilling, kjennetegnet ved mangelen på motiv. Nettopp dette jagde frykt og forferdelse inn i mange. Fordi det kunne treffe enhver. Først senere etterforskninger viste at mord av tilfeldige forbipasserende hadde en hensikt. Var det dette vi kanskje nå hadde blitt vitne til i Årdal?
Bomben i Bologna
Italienske Bologna, en høyt elsket universitetsby i 1980. En sensommer lørdag formiddag var det på jernbanestasjonens venterom fullt av lekende barn, mødre og fedre, slektninger og venner. Noen strikket, noen snakket, noen leste aviser. På perrongen utenfor sto noen og røyket. Klokken 1025 eksploderte et tidsinnstilt sprenglegeme, skjult i en koffert. Et skarpt smell, et kolossalt lufttrykk jagde splinter, murrester, vindusglass og istykkerrevne mennesker gjennom lufta med en ødeleggende kraft. Veggene ble blåst ut, taket ble revet opp og falt ned. Størrelsen og tyngden av takrestene drepte mange, til og med et ventende tog i spor 1 ble skadet. Noen sårede og drepte ble kastet helt inn under toget. I en sky av sementstøv under rester av takbjelker og takplater lå et mylder av døde, blodige, forvridde og istykkersprengte kropper. Noen gråt, noen stønnet av smerter, andre skrek. Først dager senere kunne man beklage at 85 mennesker var døde, over 200 ble lemlestet, skadd og såret. Opprydningsarbeidet var helt forferdelig, fortalte en av redningsmannskapene. Ennå gråter folk ennå over det som skjedde, over det meningsløse, over å ha fått sine liv ødelagt fordi noen mente at en bombe skulle eksplodere akkurat der, akkurat på det tidspunkt.
I 22. juli-kommisjonens rapport s. 50 heter det, under overskriften Høyreekstreme og antiislamister: «De fem store terrorangrepene som høyreekstreme hadde gjennomført før 2011, var alle utført i en periode hvor de samfunnsmessige og politiske utfordringene var vesentlig annerledes enn i dag; … Den dødeligste aksjonen fra ytre høyre var bomben på jernbanestasjonen i Bologna i 1980, der 85 mennesker ble drept. Senere samme året eksploderte bomben på Oktoberfesten i München og drepte 13 i tillegg til gjerningsmannen selv, og over 200 skadde. Gjerningsmannen, den høyreekstreme Gundolf Köhler, antas å ha vært alene om attentatet. …Høyreekstremister har som nevnt også stått bak flere høyt profilerte voldsaksjoner i Norge».
Det står utvetydig i Gjørvrapporten at de høyreekstreme sto bak terroraksjonene. Dermed var det de høyreekstreme som er farlige. Var det den hele og fulle sannhet?
«I etterforskningen av angrepet i Bologna, forfulgte de italienske dommere, da de hadde en stor erfaring i slike saker som følge av at de i mange år hadde måttet undersøkelse statlig vold og terrorisme, straks sporet av det ekstreme høyre. Imidlertid gjorde det italienske secret service under general Santovito alt i sin makt for å få dommerne bort fra de riktige sporene ved å gi dem falske spor og gal informasjon. Ifølge dommerne, som registrert i rettsdokumentene den 23. november 1995, ‘sendte SISMI oss mye informasjon som knapt var verifiserbar for å lede oss inn i utmattende og uproduktive spor og undersøkelser’. General Giuseppe Santovito avanserte helt til topps i SISMI takket være frimurerlosjen Propaganda Due, som han var medlem av. I 1982 ble han fjernet fra sin stilling som følge av skandalen i brorskapet. Han døde i 1984 i Firenze som følge av en operasjon, men hans død regnes som et resultat av mord dekket av parlamentets etterforskningskommisjon av P2 » (voltairenet.org).
Regine Igel skriver: «Høydepunktet av den teknikk som den hemmelige tjeneste benyttet seg av gjennom å legge ut falske spor, fant sted ved bombeeksplosjonen på jernbanestasjonen i Bologna hvor 85 mennesker ble drept. Først konstruerte man et libanesisk spor som pekte mot Al-Fatah-ledere og italienske, spanske og vesttyske høyreekstremister som gjerningsmenn. Dette kostet etterforskerne 10 måneders verdifull tid. Siden ble mistanken rettet mot KGB, tilslutt mot franskmennene»…At de la ut en blanding av sanne og falske spor, blokkerte for sannheten i mange år. Så er det ikke det minste rart, at rettsforhandlingene om attentatet først kunne begynne seks år etter hendelsen» (s. 259).
Etter mange års vanskelig og komplisert etterforskning ble dom bekjentgjort den 23. november 1995, hvor blant annet «den nyfascistiske terrororganisasjon Ordine Nuovo ble anklaget for å ha utført angrepet og to agenter fra SISMI sammen med Licio Gelli, lederen av frimurerorgansisasjonen Propaganda Due ble dømt for å ha hindret etterforskningen» (wikipedia.de).
Historikeren Olav Njølstad, som var medlem av 22.julikommisjonens sekretariat, skulle egentlig ha kunnskap om at de som kun skyver ansvaret for terrorangrepet i Bologna i 1980 over på de høyreekstreme alene, bare har gjort halvparten av leksen sin. For bakmennene hadde planlagt det slik. De som trente, utstyrte og ledet de høyreekstreme. Njølstad var i kommisjonen som historiker. Han skulle være garantien for at beskrevne historiske begivenheter var i tråd med sannheten. Alikevel unnlot Njølstad ganske enkelt å kommentere de oppsiktsvekkende etterforskningsresultat som allerede 6 år etter ulykken begynte å dukke opp. Kanskje passet ikke sannheten inn i rapporten? For nettopp denne løgnen skulle bli en bærebjelke.
Om bombeeksplosjonen på Oktoberfesten München i 1980, heter det hos Regine Igel, s. 127: «Med offentliggjøringen av en undersøkelse våren 2005 om den hemmelige militsorganisasjon Gladio som fantes i alle NATO-land, ble mistanken bekreftet om at bak bombeangrepene på Oktoberfesten i 1980 sto høyreekstremister som var organisert i Gladio» … «Gianadelio Maletti, tidl. sjef i den italienske militære etterretningstjenesten, avslørte – som allerede nevnt – i rettssalen i Milano i begynnelsen av 2001 at CIA hadde koordinert aktiviteter av høyreekstreme grupper, ikke bare i Italia, men også i Tyskland».
Teksten antyder at reaksjonære miljøer i statsapparatet hadde trådene i sine hender, både hva bomben på Oktoberfesten i München angikk, men også bomben i Bologna. Gladio var en militsorganisasjon bygd opp av den statlige hemmelig tjeneste som fikk sine ordre fra NATO. Disse opplysninger var resultat av et gravearbeide som allerede hadde pågått i mange år i Italia av modige mennesker. Den som begynte opprullingene var advokaten, politikeren og dommeren Felice Casson. Han fikk saken om bilbomben i Peteano som i 1972 drepte tre politimenn, i hendene. Han skjønte at mange ting gjengitt i etterforskningsdokumentene ikke kunne stemme og oppdaget etterhvert at de såkalte fascistiske høyreekstreme ble styrt av folk som satt høyt oppe i det italienske statsapparatsystemet.
Daniele Ganser (s. 139): «I juni 2000 ble den 326 siders avslutningsrapport lagt frem. Konklusjonen var at disse terroraksjonene i Italia (som til da hadde kostet livet til 491 sivilister og 1181 sårede og lemlestede), alle bombene, disse militære aksjoner var organisert, forberedt og støttet av menn innenfor italienske statlige institusjoner, som man for kort tid tilbake også hadde funnet ut, av menn som hadde forbindelser med den amerikanske hemmelige tjeneste. «Fascist og terrorist Vincenzo Vinciguerra fortalte dommerne i 1986: ‘Det var i Italia akkurat som i Argentina, lederne av Montoneros (venstregeriljaen) sto i forbindelse med militærjuntaen. I Argentina og Italia hersket den samme logikk, nemlig å grunnlegge organisasjoner som offisielt hevdet seg mot staten, men som samtidig ble ledet av menn som var tett forbundet med den» (Regine Igel, s. 246).
Alberto Franceschini, tidligere medlem av den Røde Brigade, fengslet fra 1974 til 1992, fortalte til en parlamentarisk undersøkelseskommisjon: «Som vi har sett, taler mye for at ledelsen av venstrefascistiske terrorister gikk via agenter som fikk sine ordre enten direkte av de ansvarlige folkene fra den hemmelige tjeneste eller de fikk dette via Hyperion skolen i Paris (Hyperionskolen, NATOs europeiske terrorstyringssentral, hvorfra våpen ble fordelt til den Røde Brigade, baskiske ETA, irske IRA og den tyske RAF, Regine Igel s. 234/250). «Historikeren Aldo Gianulli, som arbeidet som rådgiver i den parlamentariske undersøkelseskommisjon om Gladio og terrorvirksomhet, betonte ganske riktig at Stay-Behind-organisasjonen idag internasjonalt må undersøkes på basis av NATO-dokumenter. Det virkelige tema er idag å få tilgang til NATOs arkiver» (Daniele Ganser s. 140/141).
De høyreekstreme
I det grisgrendte Norge er det vanskelig å stikke seg vekk i en folkemengde. Vi er ganske enkelt ikke så mange. Når vår største by har en størrelse på to bydeler av Berlin, er det forholdsvis enkelt å holde oversikt. Helgefyll, slåssing i drosjekøer, foran pølseboder og ved inngangsdørene til utesteder er det vi har å by på hva aggressivitet angår. At noen blir drept, er ikke til å unngå, men det ropes det ikke så høyt om. Idag har vi stort sett ingen kultur igjen på omgang med aggresjoner. Ola og Kari er konfliktskye og går stille i dørene. Italia har sin årelange fascistiske historie og dermed kunne unge og middealdrende voldsberedte menn rekrutteres fra dem. Store byer som Amsterdam, Berlin og London har sine andeler av sinte menn. Der kunne de kanskje også stikke seg vekk. Men ikke i Norge. Norge har små, familiære og oversiktlige forhold.
Alikevel har 22.juli kommisjonens rapport i kapittel fire, mellom sidene 50-53, klart å bruke ordet høyreekstrem, trettien ganger. Det er snakk om å smøre så tykt på at også døve skal høre, at også blinde skal lese. Hvorfor? Selv har jeg ikke støtt på et større høyreekstremt miljø til dags dato, på tross av at jeg er født her til lands, er oppegående og våken, iakttagende og samfunnsengasjert, har hatt barn på skole her og interesserer meg for alt som rører på seg. Jeg har møtt noen ‘høvdinger’, men de er få, de er mye alene, hver på sin haug. De har tenkt gjennom mangt, er engasjerte, men bundet opp av en sosial tvangstrøye. Å påstå at de utgjør en trussel, er en villfarelse.
APs Alf Ole Ask skriver den 15/11-13: «Det er mye som er skremmende ved den høyreekstremisme vi ser, ikke minst i Norge. I kjølvannet av terroraksjonen i Norge har barnemorderens advokat, Geir Lippestad, sagt at noe av det som overrasket ham var alle dem som erklærte seg enig i terroristens synspunkter».
De som hevder at høyreekstremisme i Norge utgjør en fare, kan ikke ha satt seg inn i terrorens historie i Europa. Alikevel ser vi i media at folk fra Forsvarets Forskningsinstitutt og andre lignende organisasjoner regelmessig går ut med advarsler om den høyre- og islamekstremistiske fare. De vil formidle troverdighet og henviser bl.a. til Anders Behring Breiviks brutale massemord på Utøya som bevis på høyreekstremisme i Norge. Undertegnede er av den oppfatning at Breivik aldri var høyreekstremist, men en blek, selvopptatt ung mann ute på noe han aldri forsto rekkevidden av. Han lot seg manipulere. Hans handlinger ble en ulykke for ham selv, hans ofre og deres familier, men også for hans egen familie, slekt og kommende slektsledd. Etter min mening har vi ingen større ekstremistgrupperinger i Norge av betydning, men vi har mange provokatører.
Olav Njølstads påstand om at de høyreekstreme alene sto bak bombesprengningen i Bologna og på Oktoberfesten i München, synes allerede etter de få utsagn fra nevnte historikere og andre, å være halve sannheter. Geir Lippestads uttalelser om de manges sympatierklæringer til Breivik sammen med hans litt for ofte gjentatte frykt for høyreekstreme, synes å være bestilt. Kanskje hadde de mange lettvinte uttalelser i media, men også påstandene i kommisjonens rapport helt andre motiv?
Statsterror mot sivilbefolkningen har blitt utført siden andre verdenskrig med utgangspunkt i et mindre, men høyt posisjonerte maktmiljø i USA. Det gjelder samfunnsstyring ved hjelp av vilkårlige drap, en fryktens hersketeknikk. Miljøet har i årenes løp etablert seg i alle europeiske lands statsstrukturer, også i Norge. De av våre ledere og politikere som ikke er en del av dette, føler seg tvunget til å la det skje. Bakmennene røper seg bare gjennom metoden. For den har forblitt den samme i mange år, derfor er også underskriften gjenkjennelig. Taktikken dengang, synlig i Italia, Tyskland og Belgia, var først å bruke høyre-fascistiske grupper, siden venstre-fascistiske grupper. Da var befolkningen opptatt med å se til venstre eller høyre, og oppdaget ikke de som satt lenger opp og trakk i trådene. De har siden utvidet taktikken. De siste årene ble ofte soloterroristen benyttet, også kalt Lone Wolf, den ensomme ulv. Da kunne de legge skylden på en gjerningsmann og hans dårlige psyke. Det ble planlagt detaljert og minutiøst, de hadde egnet gjerningsmann, våpen, sprengstoff, sprengstoffeksperter, falske spor og dekkhistorie. De hadde makt innenfor avis- og mediaredaksjonene. Det gjaldt å konstruere fete overskrifter for å lede leserne på avveier. Slik sikret de seg på alle kanter. Siden vi har vært vitne til dette i en årrekke, har vi også lært deres fotspor bedre å kjenne. Og kanskje hadde de ikke tenkt på alt, alikevel. For det var noe som var helt umulig å skjule. Det var selve meningsløsheten. Drapene hadde ingen mening. De var fullstendig unødvendig. Hos terrorplanleggerne sto nettopp det meningsløse i fokus. Det var selve hovedmotivet. De få skulle drepes for at de mange skulle treffes. Årdalsdrapenes meningsløshet var den samme meningsløshet vi hadde sett så mange ganger før. Kunne det være et spor?
Det var ikke før NRKs Yasmin Syed den 6/11-13 offentligjorde et anonymt leserbrev, at dette ble tydelig for meg. For dette var ikke et helt vanlig leserbrev. Jeg stusset da jeg så brevet vedkommende hadde skrevet, for jeg kjente språket fra tidligere.
De anonyme brev
Når noen offentliggjør et anonymt brev, vil de noe. At Yasmin Syed forklarer sitt initiativ å legge ut et anonymt brev med innvandrerhat som «artig», synes jeg fortjener oppmerksomhet. Hun oppholdt seg på Vestlandet dagen etter tragedien og var inneforstått med en offentliggjørelse av det anonyme brev på NRKs nettsider. Det må ha vært etter at hun fikk vite om den fryktelige tragedie i Årdal: «Jeg la det egentlig bare ut fordi jeg synes det var artig, sier hun» (Dagbladet 7/11-13).
Den 5/11-13 eller kanskje tidligere, fikk hun brevet som lød slik: «Du skal nu tydeligvis ha et program om dialekter/dialektene, sprog/sproget osv., vårt, Det Norske! For det første: Hva faen er det du tillater deg?, du, som jo er innvandrer, og som ikke hverken kan eller vet noe som helst, og da altså heller ikke om vårt sprog og våre dialekter!?! Dessuten kommer du altså med det så helt gale, at «norsk riksmål», Oslosproget, «er» fra dansk!»!, noe som du altså ikke har funnet på/ut selv, men har kopiert av/fra andre! Jævla faen!». Under rettsaken mot Anders Behring Breivik, den 6/5-12, kom følgende brev til leder av gruppen for de etterlatte etter Breiviks brutale mord, Trond Henry Blattmann: «Jaså!? Så du har hele Norges befolkning med deg? Hvor har du det fra?, din jævla dumming og sosialklient! For en vrangforestilling!, frekkhet og galskap! Die jævla faen! Du er dessuten splitter pine gæærn, og noe aldeles jævla sjuk»!
To særegne brev uten underskrift. Det siste signaliserer det store, mørke miljø av høyreekstremister i norske bygd og byer. Det første har budskapet ‘vi som hater innvandrere’. Etter min mening var det samme skribent bak begge brevene.
Hvem var denne mannen? Hva lå bak hans siste brev?
Vi har lest et oppkonstruert leserbrev som skulle være et skriftlig uttrykk for fremmed- og innvandrerhat. Det var nok ingen lett oppgave å lage. For den som hater kan normalt ikke bruke språk. Hatet er en sterk følelse som gir seg uttrykk i instinktlignende, ubevisste handlinger, likestilt med å slå med knyttet neve eller å frese som en katt. Straks man begynner å formulere dette i språklige vendinger, hentes hatet opp i bevisstheten og mister mye av sin kraft. Forfatteren følte seg åpenbart vel, var selvsikker og ikke minst, trygg da han arbeidet med dette. Det var som om han var en slags livstidsansatt, noe som ikke finnes i det private næringsliv. Idag er det bare i staten og da aller helst høyere oppe i systemet, gjerne etterretningstjeneste eller høyere militære stillinger som avler slike fastgrodde holdninger. Hva ville han med brevet? Ville han gjøre seg viktig? Tidspunktet for offentliggjørelsen av hatbrevet på NRKs nettside var den 6/11-13. Brevet lå altså i NRKs redaksjon ihvertfall allerede den 5/11-13, få timer etter drapene i Årdal. Det var altså skrevet for tidlig til at man kunne karakterisere brevet som et skrytebrev, da drapene ennå ikke var særlig kjent. Men brevet var tydelig rettet mot innvandrere. Kunne det være en forbindelse mellom brevet og Årdalsdrapene?
Gjerningsmannen
Drap med kniv krever kunnskap, styrke og våpentrening. Var mannen en profesjonell drapsmann? Pressen utdypet ikke at gjerningsmannen i Årdal kunne ha vært en militært utdannet spesialist. Men det var Nesfossens første tanke da han fikk se mannen komme ut av bussen (kl.18.47), en «godt trent soldat». Normalt sett ville pressen kaste seg over en slik historie. Istedet fikk vi høre ting som: «Han levde et normalt liv på mottaket» (Tor Brekke, Hero Norge, Dagsrevyen 5/11-13), «en stille og rolig person». Mens de etterlatte tenkte videre: «Han hadde ikke den store kjøkkenkniven med seg uten grunn», sa bussjåførerens sønn til VG. Sønnen har helt rett. Hvorfor gikk han på bussen for å drepe? Vi må ikke glemme at det er like livsfjernt og unormalt å drepe i Afrika som i Norge. Afrikanere er like sjokkerte over dette som europeerne, asiatene og amerikanerne. Han kjente ingen av dem. Ingen av hans ofre kjente ham. Han drap alle. Hvem var han? Kanskje var han bare født i Sørsudan? Kanskje var hans pass fra et annet land? Kanskje hadde han fått sin trening i et tredje land?
VG spør: «Men kan dere tenke dere at gjerningsmannen hadde store psykiske problemer, at handlingen ikke var overlagt»? AD: «Jeg mener at det er bevisst. Når du drar med deg en kniv på bussen, og du har dratt fra Årdal uten å si fra hvor du skal, og du venter til bussen er på en øde strekning, så mener jeg at det er en tildels planlagt handling», sier Dahl (bussjåførens sønn, Anders Dahl til VG 8/11-13).
«NRK.no får opplyst at de tre drepte på Valdresekspressen ikke har skader som tyder på at de fikk forsvart seg. De døde trolig raskt av skadene de ble påført» (NRK 7/11-13). «Etter hva ambassaden har fått opplyst, har 30-åringen bodd i Sudans hovedstad Khartoum siden midt på 1990-tallet. Deretter har han oppgitt at han reiste til Egypt og senere Israel før han til slutt søkte om asyl i Spania. Det er ingen grunn til å tro at han har vært soldat eller kan ha blitt traumatisert på annen måte, om våre opplysninger stemmer. Han har ifølge egne opplysninger ikke vært i krigsområdene», sier ambassadør Bol Wek Agoth (AP 7/11-13). Det sier han på tross av at han ennå ikke hatt en samtale med mannen. Han hadde ikke møtt ham. Møtet skulle først finne sted den 8. november, ifølge hans egne opplysninger. Fra dette møtet har vi intet hørt.
Hvor var han født, hvem var hans familie, hans venner? Hadde han flere pass, utstedt av hvem? Hvilken bakgrunn hadde han, kunne han flere språk? På hvilke steder hadde han oppholdt seg og hvor lenge? Hvorfor vet vi ikke mere om våpenet? Det måtte ha vært sylkvasst. Noe som lignet en kjøkkenkniv, skrev VG. Hvorfor har vi ikke sett et foto? Hvem fant på ordet busskapring? Nettavisene var tidlig ute i offentligheten med ordet busskapring, lenge før noen visste noesomhelst. Var det ment å være et avledende begrep? Kom han og hans beste venn til Norge samtidig? Reise de sammen til Årdal? Var vennen også med gjerningsmannen til Israel? Vi vet idag at visse miljø innenfor den israelske stat har fostret mang en terrorist. Derfor ville det være nærliggende og viktig å etterforske sørsudanerens opphold i Israel.
Kan drapene på Valdresekspressen i februar 2003 og trikkedrapet i august 2004 kan sees i lys av dette? Vi har allerede flere likhetspunkter. Kanskje hadde gjerningsmennene, en sørsudaner, en etioper og en somalier, fra samme område i Afrika, møtt hverandre? Det måtte ha vært en grunn til at alle tre valgte en stor, uhåndterlig kniv. Alle tre anskaffet den, tok den med inn på buss og trikk for å bruke den. For alle gjaldt det at en Mora tollekniv ville ha ligget langt bedre i hånden. En tveegget dolk ville vært langt skarpere. Hvorfor dette store, grove og uhåndterlige? Skulle kanskje knivene se slik ut for å støtte opp under en psykiatrisk diagnose? Etioperen som drepte bussjåføren på Valdresekspressen i 2003 ble dømt til psykiatrisk behandling av Valdres tingrett (AP 2/2-2005). Somalieren som drepte på trikken i 2004 ble dømt til tvungent psykisk helsevern: «Ifølge forsvarer Heidi Bache-Wiig husker ikke tiltalte noe som helst av det som skjedde og vil derfor svare nei på skyldspørsmålet» (AP 6/4-2005).
Rettspsykiaterne sto fra første stund av i rettssalene som kongene på haugen. De hadde stor medvind i offentligheten. Straks de kom på banen, bukket og neiet de fleste av oss. Tenk, de hadde innsikt og forståelse for sykdom i sjelen, vi aldri ville få. Så trodde vi at det var sant, det de fortalte. Vi trodde at rettspsykiater Bertold Grünfeld og Torgeir Husby alltid hadde rett, at de forsvarte de svakeste blant oss. Vi trodde på de mange gode presseoppslag, vi gav dem vår tillit. Men fortjente de virkelig den?
Drapsstedet en langdistansebuss
Vi kjenner til at noen satt igjen mindre sprenglegemer i vesker og kofferter, før de selv gikk av bussen. Sjåfør og flere passasjerer ble drept av en voldsom eksplosjon. Vi kjenner også til at noen har kommet på bussen forkledt som vanlig passasjerer, men har i det skjulte båret sprengstoffbelte på seg. Underveis har de utløst tenningsmekanismen og siden drept både seg selv, sjåfør og intetanende medpassasjerer. Begge deler har skjedd i Tel Aviv, Israel. Det har også blitt myrdet passasjerer gjennom sprengning av innebygd sprengstoff, montert bakerst i bussens mellomgulv i dobbeltdekkerbussen i 2005, Tavistock Square, London og muligens også i den vanlige reisebuss ved Burgas Airport i Bulgaria i 2012. Så langt har ingen sprenglegemer eksplodert på buss i Norge. Men vi har to ganger hatt knivdrap ombord på en langdistansebuss. Til og med den samme bussrute drevet av samme busselskap. Knivdrap har oftest skjedd i raseri og affekt eller det stikk motsatte, overlagt og kaldblodig fordi det kunne utføres lydløst. Drap med kniv etterlater et fryktelig inntrykk på alle.
Hvorfor bussen som åsted? Valdresbussen var en langdistansebuss. Bussen har i løpet av årene vært grunnen til at mange kunne komme seg frem, at mange kunne treffe hverandre. Og mere, den var et bilde på vårt samfunn, av den likeverd og den likestilling vi gjerne gir hverandre, der den kjørte avgårde med alle slags passasjerer i all slags vær. Den var på en måte et Norge i miniatyr. Kunne det ha vært grunnen til at en bussrute som denne ble valgt for udåden? For det var ikke mord i en leilighet eller i et havnekvarter, heller ikke i en bar eller på en taxiholdeplass. Det var ikke drap som man kunne avskrive som private eller personlige, slik vi kjenner mange av dem. Var dette åsted et symbolsk åsted, stedfortredende for hele vårt land?
Psykiatriens endelige fallitt
For meg er det påfallende at noen vil styre dette gjennom psykiatrien: Mannen mente det ikke. Han ville det ikke. Mannen har ikke ansvaret for dette. Han var syk i gjerningsøyeblikket. Han var utilregnelig. Ja, nå har noen anbefalt ham å nekte for at han var gjerningsmannen. Hans advokat har ikke latt en anledning gå ifra seg hvor han kunne understreke hvor vanskelig mannen har det. Han tar det tungt, har det vanskelig og tøft. Mannen er syk, han er alvorlig syk. Det ser ut som om rettsprosedyren forlengst har tatt av, vel og merke i pressen, med markedsføringens metoder. Er det fordi allmennheten skal mykes opp? Ikke engang avhør, langt mindre rettssak har funnet sted. Er det fordi folk flest, når saken kommer så langt, skal godta at gjerningsmannen skal erklæres utilregnelig i gjerningsøyeblikket? Han skal erklæres uskyldig, skal ikke straffes, men skal dømmes til psykiatrisk forvaring. I mine øyne er dette et misbruk så alvorlig at det ikke bare er spørsmål om vårt rettsvesen er dugelig, men også psykiatrien fremstår som ubrukelig.
Psykiatri har aldri vært en fullverdig vitenskap. Den reale erkjennelse av sykelige sjelelige tilstander er like liten som før, selv om mange i en årrekke ved hjelp av hvit lagerfrakk, titler og mange ord har villet fremstille psykiatrien som seriøs. Institusjonene som rene oppbevaringsanstalter og et hemningsløst forbruk av medikamenter, på skattebetalernes regning, taler sitt klare språk. Helbredelse kan man knapt snakke om, mens bivirkninger av medikamentene er omfattende. Er ikke vår klippefaste tro på psykiatrien snart moden for revisjon? Er psykiatrien i realiteten utdatert? Kanskje sogar moden for museum og utstilling?
VG skriver: «Vil oppnevne tre sakkyndige. Politiet har begjært at det oppnevnes tre sakkyndige som vurderer hans psykiske tilstand opp mot straffelovens bestemmelse om at psykotiske ikke skal straffes. Ifølge forsvareren er siktede preget av det som skjedde mandag kveld og av situasjonen – både fysisk og psykisk. – Han ble utsatt for en tøff pågripelse, opplyser Verling. Siden politiet brukte over én time på å komme til stedet, ble 30-åringen pågrepet av brann- og ambulansepersonell» (VG 7/11-13). Hanne Skartveit VG skriver: «Det er vanskelig å se for seg at vårt helsesystem kan undersøke hver og en for eventuelle traumer og psykiske skader. Norsk psykiatri er allerede under sterkt press. Det er bare de sykeste som får hjelp» (VG 8/11-13).
Særlig overskriftene I Aftenpostens nettavis var i disse dager usedvanlig følelsesladne. Det synes meg å være tydelige forsøk på å føre leserne inn i et bestemt spor. Noen ville ha gått så langt som å anklage Aftenpostens nettjournalist for manipulasjon. De faktiske forhold tyder på at mannen er en profesjonell drapsmann. At han idet han gikk av bussen, tenkte på hva han skulle si til rednings- og brannmennene, bekrefter hans profesjonalitet. Hans misgjerninger var ingen handlinger gjort i en psykotisk sjelelig tilstand (amok – å drepe i vilt raseri), men var rene henrettelser.
De anonyme hatbrev
Da jeg så Yasmin Syeds brev forsto jeg at hendelsen i Årdal kunne ha et motiv. Det finnes folk som er interessert i å skape hat som skal forårsake blodutgydelser. De arbeider for å piske opp hatsbølger. De har ressurser, reiser byggverk av løgn og misbruker pressen. Ved hjelp av overskrifter som dekker til virkeligheten, produseres det forklaringer. De skal være plausible og sannsynlige, men skal dekke over sannheten. For å sikre seg at begivenhetens gang går slik de ønsker, bruker de provokatører. De sørger for friksjon og varme, slik at folkemassene når frem til kokepunktet. Man må ha forutsetningene på plass, de rette følelsesmessige omgivelser. Provokatøren er som proppen i badekaret, en værhane som i det rette øyeblikk skal kunne snu været, han bruker aggressivitet beregnende for å hisse sentrale aktører til ekstremvold på kort varsel (Field Manual 30-31B*).
I en slik prosess blir anonyme hatbrev satt inn for å skape den rette stemning. Da det ikke er så mange som bruker tid på å skrive anonyme brev, vil jeg se nærmere på dette. De som skriver prøver å få oss til å tro ting som ikke stemmer. De utnytter vår manglende kapasitet, i tillegg har de ‘tentakler’ langt inne i media slik at brevene blir offentliggjort. Den ‘psykisk pressede afrikaner som går amok’ har alle kjennetegn på å være en dekkhistorie. Det anonyme brev ser ut til å være en del av den samme historie. Var det et forsøk på å skape grunnlag for en større konflikt? Hadde vi nå fått så mange mørkhudede innvandrere i Norge, at dette kunne brukes? Skulle drapene i bussen være gnisten? Gnisten som skulle antenne det hele? Merk setningen i det anonyme brevet: «du, som jo er innvandrer…».
Hvem var han som skrev brev til Yasmin Syed i NRK? Vår mann kjeftet høylytt. Han likte det. Hvorfor våger han å skjelle ut andre, offentlig? Er det bare mangel på høflighet? Kanskje er han under overflaten et herskesykt maktmenneske? Liker han at andre kryper for ham? Har vi med en bortskjemt, narsissistisk, godt voksen mann å gjøre?
Etter min mening er dette egenskaper som lever i bakgrunnen av hans brev. Men det var ikke hovedmotivet. I forgrunnen levde noe som så ut til å være planlagt spill. Det aggresjonsbildet han foreviste gikk igjen hos flere. Derfor jeg mener han har kolleger. Det var en fellesnevner. De var flere i samme miljø. Han og hans kolleger foretok disse «angrep», ikke fordi de tilfeldigvis kjedet seg, men fordi de arbeidet etter en større plan. De bygget på et større puslespill, bit for bit. Slik jeg leste meldingene signaliserte de alle fremmedhat. Hans brev viste ham som fullstendig uberørte av at to fryktelige tragedier hadde funnet sted, det viste hans ringeakt for andres nød og sorg. Hans type, som det finnes mange av både i politi og militære, forveksler manglende medfølelse med styrke. Han viste seg frem som sterk, men skjult bak en anonyme maske. Som type er han den som straks angir sin beste venn, hvis noe går galt. Han er feig. Han merker seg nøye i hvilken retning de andre går, så sluntrer han langsomt, umerkelig etter. Han er ingen idealistisk høyreekstrem som man kan finne i europeiske millionbyer, men en simpel medløper, en reaksjonær. De reaksjonære tror på makt og voldsbruk. De føler seg trygge i maktstrukturerte miljø.
Svensk politi har det også. Fra s. 415: «Av alla polisdistrikt hade Norrmalmspolisens vaktdistrikt VD1 vid den här tiden erhållit det absolut sämsta ryktet med avslöjanden om fascistiska grupperingar och ett otal anmälningar om misshandel som typiska ingredienser. Kulmen nåddes hösten 1983 då en grupp polismän från VD1 anhölls för misstänkt övervåld i tjänsten» (Ole Dammegårds bok om mordet på Oluf Palme).
Vi leser at det svenske politiet vegrer seg hårdnakket for å innrømme fakta. Men selv om det tar tid, slåes det ubønnhørlig fast. Det finnes et meget reaksjonært miljø innenfor Stockholm Polis. Sunt er det ikke, men heller ikke unormalt. Voldsberedte menn tiltrekkes maktposisjoner, som nattsvermere tiltrekkes gatelyset. Særlig utsatt er etterretningstjenestene, spionreirene og de mange spesial-sikkerhetsavdelingene. De reaksjonære var også flertallet av de mange ‘velvillige hjelpere’ under Hitler, Stalin og siden Østtyskland. Voldsberedte og feige, en skjebnesvanger blanding. De har alltid vært en del av vårt samfunn. I vår cyber-tid har de naturligvis spesialisert seg på nett-tjenester. De er fortsatt anonyme. De opptrer under falsk navn, falsk alder og falsk kjønn.
Hathviskerne
I forbindelse med en artikkel jeg hadde på nett, stilte jeg meg beredt for å være kontakt med interesserte lesere. Her møtte jeg også de som kalles blogg-troll. Jeg ble fullstendig tatt på sengen. Først trodde jeg de mente sine ytringer ærlig og oppriktig, men jeg ble ført bak lyset og inn i irrganger. Der stilte de seg i posisjon, før de angrep og overfalt. De var meget aggressive. De viste en usedvanlig frekk, uhøflig og en målrettet, destruktiv holdning i sine første møter med fremmede mennesker. Som en slags nettets hooligans, pøbler som ikke kan snakke, men bare slå, sparke og spytte. Deres hugging og kniving hadde system. Det gikk igjen hos flere. Kanskje hadde de én lærebok, én manual? System og metode krever skolering, skolering koster penger. Er finanser med i bildet, er det også sannsynlig at de sitter i samme organisasjon. Jeg kunne ikke komme på andre steder i vårt lille land hvor slike miljøer av en viss størrelse fantes enn i militærets eller politiets sikkerhets- og overvåkingsapparat. Politiets Sikkerhetstjeneste (PST), har over 500 ansatte, mens Cyberforsvaret, nå på størrelse med hæren, luftvåpenet og marinen, har 1100 ansatte (AP 18/9-2012). Cyberforsvaret har samfunnssikkerhet gjennom overvåkning som hovedoppgave.
Først trodde jeg at disse modige menn blogget på fritiden, men slik var det ikke. De opererte i arbeidstiden, om kvelden, også i de sene nattetider, særlig helger. Med en sterke eim av aggressiv ‘høyre-ekstremisme’. At det i kjølvannet av Årdalsdrapene kom en forsterket innsats mot Telemarksavisens redaktør Ove Mellingen vekket mange spørsmål hos meg. Bakgrunnen var Mellingens leder i egen avis hvor han, som den kristenmann han er, oppfordret å unngå hat. Ifølge Mellingen selv likte ikke troll-bloggerne, som fremstilte seg som høyreekstremister, hans utsagn mot hat. De kastet seg som et glefsende hundekobbel over ham på avisens egen blogg. Man kunne tro at ‘høyreekstremister’ bare leste nettaviser. Men disse bloggere viste en interesse for spesielle tekster.
For Telemarksavisen er ingen nasjonal avis. Det er en liten lokalavis. Og bloggerne reagerte på Mellingens leder i egen avis. Hvordan fant de denne leder? Den leder de siktet til kunne de nemlig ikke finne på nett. Dette kunne en av avisens damer på kundeservice opplyse meg om. Jeg forsto av det at enten måtte ‘høyreekstremistene’ daglig kjøpe alle aviser i papir- eller elektronisk utgave. Det syntes å være tungvint. Kanskje abonnerte de ganske enkelt på utklipp fra et digitalt utklippsbyrå. Utklipp sortert etter søkeord de selv hadde oppgitt? Bloggerne fremstilte seg som innvandrerhatere og rasister, som Mellingen antyder. Deres prosjekt var å puste på glørne som Årdalsdrapene skapte. De kastet seg over denne setningen i Mellingens leder (6/11-13): «Men man må heller ikke la denne typen tragiske hendelser føre til et blindt hat mot alle utlendinger, mot alle asylsøkere, mot alle som ikke tilhører vårt omforente hvite, norske, noen ganger selvgode fellesskap». Siden denne setning hadde de prøvd å komme Mellingen nærmere inn på livet. De hadde nok fektet det beste de hadde lært, skal man dømme etter Mellingens svar:
Mellingens ledersvar (20/11-13): «Sant å si har det oppstått en smule hektisk debatt på TA-bloggen de siste ukene. Det er et lite kobbel anonyme deltagere som har kastet seg utpå og drøfter min tidligere oppfordring om å unngå hat og hevn i forbindelse med det tragiske trippeldrapet i Årdal og andre lignende saker. Det interessante er graden av selvinnsikt hos noen av disse folkene. De har nemlig reagert aller mest krakilsk på oppfordringen om å unngå hat».
Tar vi redaktørens ord på alvor, kan bloggernes utagering ha vært en del av en plan de har utøvd over hele blogg- og chatverdenen i Norges by og bygder. Skulle i etterdønningene av afrikanerens stygge drap på Årdalsbussen, hat mellom ola nordmann og innvandrere med mørkere hudfarger, vekkes? Hatbloggere var nok ute på alle mulige nettsteder siden 5. november 2013. De har i hovedsak truffet barn, unge og trygdede og pustet sin egen dårlige ånde på dem i håp om at den skulle fenge. Dette var hathviskerne.
Hos Politiets Sikkerhetstjeneste og i den militære etterretning arbeider mange reaksjonære, folk som lett griper til voldsbruk. De mener seg viktige for hele nasjonens trygghet. Ikke uten grunn kalles denne del av miljøet ‘brunt’ eller ‘svart’. Av alle steder i vårt samfunn, er det først og fremst blant dem som skal forsvare nasjonen mot angrep utenfra, men også blant dem som skal opprettholde lov og orden, at de reaksjonære finnes. De stikker seg ikke åpent frem, men er anonyme. Men de har måttet vite hva de var med på. De har måttet vite hvorfor de skulle gjøre det de gjorde og når de skulle gjøre det. Tar vi innover oss det enkle faktum at de fant frem til avislederen ved hjelp av medieovervåking fra et digitalt utklippsbyrå, så visste den anonyme brevskriver, men også bloggerne Mellingen omtaler, hva som skulle skje mandag den 4. november i den mørke bussen. Da var hathviskernes opptreden et mindre ledd av en større operasjon. Da var også dette et prosjekt med mange deltagere, en terroraksjon med militær presisjon. Alle eventualiteter måtte være forberedt . Gjerningsmann, våpen, de falske spor, dekkhistorie, media. Alle detaljer måtte være på plass. Alle skott måtte være vanntette.
Men hvorfor? Skulle Årdalsdrapene først brukes til å skape almen frykt? Skulle denne siden kanaliseres og forsterkes til hat mot mørkhudede innvandrere? Skulle veien skulle gå fra ulmende glør til lys lue? Det kan se slik ut. Til slike formål er internett og nettavisene perfekt. Man kan påvirke folk flest over hele landet, uten å vise ansikt. Ser vi de mange litt for fete overskrifter i nettavisene i denne konteksten, ser vi et stygt misbruk. Holder vi de forskjellige anonyme ytringer i etterkant av Årdalsdrapene opp mot hverandre til sammenligning, synes budskapet å være: «Over hele landet vil vi tenne et hat mot alle mennesker med fremmed hudfarve». Kan dette virkelig være motivet bak mordene i Årdal? Teknikken som brukes er kjent. For også alt det Breivik representerte, skulle hates. Å berede grunnen for hat var motivene bak hans drap. Denne rystende og forskrekkelige hendelse for så mange mennesker ble av bakmennene kaldt og kynisk tatt med i beregningene som kostnader. Generasjoners lidelser for mange mennesker var for dem rene utgifter. Bakmennene ville bevege et helt folk. Derfor måtte det gjøres stort, det måtte være på nyhetene, i overskriftene både lenge og vel. Det var bakgrunnen til at Breiviks manifest ble gjort viden kjent ad mang en forunderlig vei. Vi var nokså overrasket, mange av oss, da vi iakttok dette. Vi skjønte på tonefallet at dette ble støttet langt oppe i statsmakten. Denne gang var det en ‘avvist asylsøker’ som drepte. Nå var det alle hans like, alle mørkhudede innvandrere og asylsøkere som skulle hates. Kjennetegnet på dette var for meg redaktør Mellingen, som traff spikeren rett på hodet. Den anonyme brevskrivers hensikt var i første omgang å gi inntrykk av et stort, ukjent, mørkt miljø av høyreekstreme. Den andre gang ville han gi inntrykk av at innvandrerhat hadde grobunn i befolkningen. Han tok på seg rollen som stemmen fra folkedypet.
Etterord
Gjerningsmannen hadde oppholdt seg få uker i landet. Han måtte ha fått nøyaktige instruksjoner. Han ble kjent med vår juridiske praksis å be om å få bli overgitt politiet. Han visste at han kunne nekte for å ha utført misgjerningene. Som om det ikke var nok, nektet han også for å la seg avhøre. For meg ser det ut som om noen holder sin mektige hånd over gjerningsmannen og tøyer grensene helt til ytterkant. At gjerningsmannen ennå i januar 2014 står fast ved sin påståtte sykdomserklæring, nå er han allerede alvorlig syk, kan tyde på nevnte støtte. At hans relativt uerfarne forsvarsadvokat føler seg tung nok til å være opphavsmann for slikt med hele befolkningen som publikum, kan være det faktum som bekrefter antagelsen.
Om de andre utøvere er det å si: Ikke mange hatbloggere og anonyme brevskrivere viser samme holdning. Ikke mange hatbloggere og anonyme brevskrivere handler etter samme mønster. Ikke mange hatbloggere har tilgang til kostbar medieovervåking. For meg var dette fellesnevnere som pekte i en retning. For da jeg lette etter mediebyrået, fikk jeg opplyst at det gamle utklippsbyrå Argus var gått inn i firmaet Retriever. Retriever leverer den beste og mest omfattende overvåkning av aviser, sosiale medier og private blogger, du kan ønske deg. Og på dets hjemmeside reklamerte, overraskende nok, forsvaret, for den beste service og produktkvalitet. Forsvaret hadde altså siden 2012 hatt et omfattende abonnement på full medieovervåking, derfor hadde de Mellingens avisleder. Da var hatbloggerne enten å finne i deres egne rekker, eller de hadde gitt utklippene til PST. Forsvaret overvåker det norske folks bevegelser med det største cybermannskap og de tyngste investeringer noensinne for den slags, fra Kolsås utenfor Oslo. Det synes meg mest logisk at dette var hatbloggernes arbeidsplass. En liten, bortgjemt avdeling for sterkt virksomhetskritiske tjenester. Det var de samme som sjikanerte fylkesmannen i Sogn og Fjordane, som sendte de ubehagelige e-poster, de stygge tekstmeldinger og telefonhenvendelsene med rasistiske ytringer. Anonymt, må vite.
Lenker, foto og litteratur
